Litteraturpolitisk molotovcocktail

(Publisert i Dagbladet 24.2.2011)

Da jeg leste debattinnlegget "Regjeringens angrep på litteraturen" 22. februar trodde jeg først at Dagbladet hadde satt inn feil byline. Bildet og signaturen var av Fremskrittspartiets Ib Thomsen, men språket og argumentene tilhørte Arve Juritzen.

"Regjeringen står som maktesløse tilskuere til en bokbransje som systematisk undergraver det norske språk, norske lesere og norske forfattere," sto det. Intet mindre. At en strategisk Juritzen med egne profittmotiver kan fordreie fakta så freidig, er irriterende. At mediene om og om igjen slår det stort opp, er deprimerende. Men at kulturpolitisk talsmann i Norges nest største parti sluker det med søkke og snøre, er direkte sjokkerende. Til sammen blir dette en farlig, litteraturpolitisk molotovcocktail.

Vi er glade for Thomsens engasjement i litteraturpolitikken, men må be ham om å sette seg inn i et minimum av fakta. Han må i det minste orke å lese hele klippbunken og ikke bare de mest tabloide oppslagene på toppen. Vi har i flere avisinnlegg i det siste tilbakevist den frekke påstanden som Thomsen nå gjentar ordrett om at "de store forlagene har styrt med jernhånd til skade for de små."

Sannheten er stikk motsatt: De store har tatt risiko, investert og modernisert og skapt en åpen infrastruktur i bransjen til beste for alle. Resultatet er at i løpet av de siste ti årene har antall forlag og utgivelser i de forskjellige bokgruppene økt mellom 50 og 100 prosent, de ti mest lønnsomme forlagene er småforlag med fortjenestemargin fra 10 til 38 prosent (mens de store i snitt har ligget på 5 %) og Norge er på verdenstoppen i boklesing.

Aldri tidligere er det etablert flere nye forlag, aldri har småforlagene tjent mer penger, aldri er det utgitt flere titler, solgt flere titler, aldri før har bøker vært så lett tilgjengelig og aldri før har nordmenn lest flere bøker. Vær så snill, Thomsen, på hvilken måte skader dette norsk språk og lesere?

(bilde fra Wikipedia)
Les mer

Skittent skyts fra Juritzen

(Publisert i Dagbladet 17.2.2011)

Det er forunderlig å se hvor mye spalteplass Arve Juritzen får til å framføre grove påstander om mafiavirksomhet og grådighetskultur i den norske bokbransjen. Bak hans systematiske svertekampanje ligger en ublu triksing med både tall, begreper og saksforhold.

La oss ta talltriksingen først: Med en snedig bruk av kronebeløp i stedet for prosenter, framstiller han seg selv som en fattiglus og de store som grådige kjemper. Cappelen Damm tjente 40 millioner i 2009, Juritzen forlag bare 7, sier han. Målt i prosenter har imidlertid Juritzen forlag 38,5 % fortjenestemargin i 2009 mens Cappelen Damm har 7,1 %, Gyldendal 5 % og Aschehoug 0,5 %. Sannheten er at de ti mest lønnsomme forlagene i 2009 var småforlag, med en fortjenestemargin på 10-38 %, mens de store har hatt en margin på under 5 % i snitt de siste ti årene.

Samme retoriske effekt har Juritzens oppramsing av hvor mye de store forlagene "har fylt lommeboka" til eiere og sjefer med, mens han selv bare har en årslønn på 250.000. Han fortier at han samtidig har tatt ut et utbytte på to millioner kroner. I realiteten har han dermed omtrent samme inntekt som toppsjefene i de store bokkonsernene, med en behageligere beskatning. Det kan godt være vel fortjent, men redelig debatteknikk er dette ikke.

Å hevde at "staten subsidierer det norske litterære systemet" med rundt fire milliarder er også en fordreid sannhet, som forutsetter at man regner med både skolebokinnkjøp, biblioteksystemet og momsfritak. At det offentlige betaler for skolebøkene er ikke subsidier, men innkjøp på linje med kjøp av skolebygninger, pc-er og pulter. Momsfritaket (en drøy milliard) er ikke penger staten pløyer inn i forlagene, det er penger staten lar være å ta inn fra sluttkundene, et litteraturpolitisk tiltak for å stimulere lesning, som også Juritzen nyter godt av. Norsk bokbransje har alltid vært og er fortsatt i all hovedsak markedsfinansiert. Statsstøtten gjennom innkjøpene fra kulturrådet, for faktisk leverte bøker, er viktig og effektiv. Men den utgjør bare vel 2 prosent av inntektene i bransjen.

Juritzen trikser også med begreper, på en skala fra injurierende til ufint, og snakker konsekvent om mafia, monopol og kartell. De tre store bokkonsernene har monopol på distribusjon hevder han, og siden de til sammen har 80 % av markedet, må "eierskapsbegrensninger lovfestes for å stoppe bransjens kartellvirksomhet". Sannheten er at det er knivskarp konkurranse mellom disse tre i alle ledd av verdikjeden, både om forfattere, medarbeidere, butikklokaler, hylleplasser og ikke minst bestselgere, enten de kommer fra store eller små forlag. Dette gjør den norske bransjen mye mer dynamisk enn i Sverige og Danmark, hvor eierkonsentrasjonene i hvert av leddene er helt annerledes (i fjor kom for eksempel 80 % av all dansk skjønnlitteratur ut på dansk Gyldendal).

Like fritt som Juritzen boltrer seg med tall og begreper, snur han freidig et hvilket som helst saksforhold på hodet. Når kulturkomiteens leder Gunn Karin Gjul tar initiativ til en litteraturlov som skal beskytte nettopp den infrastrukturen som Juritzen hamrer løs på, tar han det som et tegn på at "bokmafiaen er i ferd med å sprekke." Samtidig som han på få år har bygd opp det mest lønnsomme forlaget i bransjen, hevder han at de store "bruker makten aktivt til å utestenge nye aktører." Juritzens praksis motbeviser det han preker.

Sammenlignet med de fleste bokmarkeder i Vesten er konkurranseintensiteten mellom flere sterke aktører i alle ledd av bransjen uvanlig høy i Norge, salgskanalene er åpne og etableringskostnadene lave. Til sammen har dette skapt en bransje er antall forlag og utgivelser i forhold til folketallet er svært høyt, og bokhandlernettet dekker hele landet.

At Juritzen med egen vinning for øye sverter renomméet til de bedriftene han angriper, må vi bare leve med. Mye mer alvorlig er at han undergraver offentlighetens tiltro til en litteraturpolitikk som fungerer godt.
Les mer

E-bøker, konkurranse og kulturpolitisk ansvar

Av adm.dir. Fredrik Nissen, publisert i DN 30.11.2010

CappelenDamm(CD) har vært først ute og lansert norske ebøker med brask og bram. Prisen på nye ebøker er satt 100 kroner lavere enn for tilsvarende trykte bok og da er den nye, lave prisen inkludert mva på 25 %, i motsetning til den trykte boka som er uten mva.

Undertegnede har fått mye pes fordi min første reaksjon var at CD ikke kunne regne. Statssekretær Schjerva sier at med slike uttalelser har CD lite å frykte fra konkurrentene. Men motsatt hva Schjerva ser ut til å tro, er digitale forlagsprodukter ikke noe nytt i norsk forlagsbransje. I 2010 vil Gyldendal omsette digitale produkter og tjenester for ca 60 mkr. mens CD knapt har digitale inntekter. Jeg tror ikke Schjerva bør frykte mangel på konkurranse.

Men sjølsagt var det dumt å si at CD ikke kan regne. Det kan de. CD har hele tiden stilt seg bak forlagsbransjens regnestykker og kalkyler for ebok. Det de nå har forandret er kalkylen.Inn i en kunstig lav ebokpris regner de nå fortrinn knyttet til en strategi som er like gammel som kapitalismen selv: Kraftige prisreduksjoner med sikte på ”first mover advantage”- vinne markedsandeler. Men for å kunne stikke først av gårde, har CD samtidig måttet velge en teknologisk løsning som er så svak og lite kundevennlig at bokbransjen (inkl .CD) sa nei til å bruke denne i en felles bransjeløsning etter at den sto ferdig til bruk. En samlet Bokbransje valgte å bruke noen måneder og millioner ekstra for å etablere en mer kundevennlig løsning som kunne konkurrere med den egentlige trusselen mot norsk bokkultur – Amazon, Apple og andre internasjonale mediegiganter. Nå har altså CD valgt en annen vei. Vi beklager dette, men sutrer ikke– slik er konkurransen. Men at Finansdepartementets talsmann Schjerva finner CDs handlemåte spesielt rosverdig, er vanskelig å forstå.

Jeg har et svakt håp om at dette skal være det siste ebok-relaterte innlegget jeg skriver hvor deler av innlegget har en polemisk brodd. Utfordringene som knytter seg til ebøker spesielt og et paradigmeskifte med overgang fra det trykte ord til digitale produkter og tjenester er så vanskelige at de fortjener noe mer enn et tabloid format.

Gjennom et omfattende samarbeid mellom norske myndigheter og en bokbransje som i all hovedsak har tatt sitt kulturpolitiske ansvar på alvor, har vi klart å etablere et unikt gode i Norge: Et lite språksamfunn med en usedvanlig rik flora av kvalitetslitteratur og som følge av dette; en befolkning som leser usedvanlig mye, så mye at det plasserer oss i verdenstoppen hva angår lesing. Dette har – som Schjerva sa på ebok-seminaret i Drammen - en verdi langt ut over hva som kan regnes i penger.

Etter en periode med relativt ukritisk teknologioptimisme har nå de fleste seriøse kommentatorer og bransjefolk innsett at til tross for den digitale teknologiens uomtvistelige fortrinn, vil den trykte boka enda bestå i mange, mange år. Den viktigste utfordringen blir ikke å finne ut hvilket bokkonsern som har økonomisk ryggrad til å bære en priskrig lengst, men å kombinere en tøff konkurranse med et kulturpolitisk ansvar som sikrer at overgangen til et betydelig eller dominerende innslag av ebøker og andre digitale produkter kan skje uten at vi samtidig kaster vrak på den fantastiske lesekulturen vi har lykkes i å etablere i Norge. Sporene fra utlandet skremmer: Forlag knaker i sammenføyningene, tradisjonstunge kvalitetsbokhandler går konkurs og deres omsetningsvolum blir bare i begrenset grad i overført til andre salgskanaler/medier. Andre sliter så tungt økonomisk at breddetilbudet av litteratur må vike plassen for gaveartikler og fokus på et begrenset utvalg av bestselgere.

Sjølsagt må norsk bokbransje gjennom en smertefull omstilling. Men om vi skal bevare norske forfatteres skriveglede, norsk språk og lesing som kulturgode, kaller det på et samarbeid mellom politiske myndigheter, forfattere og folk fra bokbransjen som kan sikre en balansert og styrt overgang fra en dominerende analog virkelighet til en fascinerende digital fremtid. Pengemaktens frie spill er heller ikke her et godt svar.

Jeg oppfattet statssekretær Schjervas innlegg på Drammens-seminaret som en invitt til dialog om bokas fremtid i Norge. Det bør hele forlagsbransjen nå stille opp på.
Les mer

E-bokprisene: Hvem tåkelegger?

Jeg er mildt overrasket over reaksjonene fra Jan Omdahl, Eirik Newth og andre på min artikkel om amerikanske e-bokpriser. Ved et par anledninger i det siste har jeg brukt litt tid hos Kindle for å faktasjekke hva slags priser de faktisk opererer med hvis man prøver å trenge bak den magiske 9,99 dollar-prisen for en bestselger som har listepris 27 dollar på papir. For det må jo være denne sammenligningen som ligger bak den utbredet påstanden om at e-bøkene bør kunne koste ned mot 1/3 av p-bøkene?

Så foretar jeg altså en del stikkprøver bak utstillingsvinduet der Kindle viser fram de billige bestselgerne sine, og finner noen kategorier av bøker (fagbøkene) der prisen ser ut til å ligge mellom 5 og 30 % under papirbok, mens den for svært mange andre titler (almen backlist) er nesten identisk for e-bok og papirbok. Jeg har ikke foregitt å levere noen totalstatistikk over amerikanske e-bokpriser, kun peke på at jeg i første omgang er overrasket over hvor høye de er sammenlignet med papirbokprisen. (Det er jo denne sammenligningen som er interessant, det kan ikke være noen nyhet at amerikanske bøker i seg selv er billigere enn norske?) På grunn av disse enkle framleggelsene av fakta beskyldes jeg så for å tåkelegge debatten?


En viktig bakvegg for debatten i disse dager har vært Gyldendals kalkyle som antyder at en e-bok bør kunne koste 25 % mindre enn en p-bok. Svaret på det fra mange har vært at det er altfor liten forskjell, den skal kunne havne ned i 50 % og gjerne langt under. Det var i denne settingen jeg bestemte meg for å sjekke hvordan dette i realiteten ser ut i verdens største e-bokhandel, Amazon.

Det første jeg fant var altså at almen backlist ser ut til å koste ikke 50 % mindre, og heller ikke 25 % mindre, men like mye som papirbøkene. I neste omgang ramlet jeg litt tilfeldig inn på fagbøkene, fordi jeg hadde behov for å kjøpe et par bøker av Robert Picard og lese meg opp på hans teorier om media. Da fant jeg ut at boka hans om Media Product Portfolios koster 74 dollar som e-bok (mot 110 på papir), mens boka om Media Firms koster 69,96 (mot 75,51), altså henholdsvis 32 og 7,5 % mindre enn papirbok.

Prisene på fagbøker ser ut til å være gjennomgående høyere enn skjønn og allmen, men til gjengjeld ser det ut som e-bøkene på dette feltet faktisk koster mindre enn tilsvarende bok i papir. Men fortsatt langt fra 50 % mindre. Mine to stikkprøver på Picard ligger altså 32 og 7,5 % under. Boka om nuclear materials til 6.433 som jeg brukte som spøkefullt eksempel på en dyr bok, koster visstnok 8.000 i papirformat, i så fall er altså den 20 % billigere.

Alt i alt ser jeg få tegn på at e-bokprisene sammenlignet med tilsvarende p-bok ligger veldig langt under, bortsett altså fra de nyeste bestselgerne som det i øyeblikket drives intens priskrig om. Til og med for en god del av bøkene som ligger gratis på www.gutenberg.com, i både Kindle-format, epub og hva du måtte ønske, tar Amazon 2 dollar.

"Den norske e-boka blir ikke like billig som den amerikanske," sier Omdahl, og demonstrerer at han i hvert fall har innsett det. Likevel fortsetter han med å si at "Eirik Newth og Tom Egeland har åpenbart rett i at norske e-bøker bør bli vesentlig rimeligere enn papirboka. Da må også de norske forlagene være tjent med et mer fruktbart utgangspunkt enn Amazons prisliste snudd på hodet."

Men her mener jeg vitterlig det er Omdahl som tåkelegger. Norske forlag (i hvert fall Gyldendal) har jo nettopp sagt at vi mener e-bøkene bør kunne koste 25 % mindre. Og så har jeg bare konstatert i forlengelsen av det, at det gjør de ikke i verdens største e-bokmarked USA, så hvorfor skulle vi tro at de relativt sett kan være så mye billigere hos oss?

Bjarne Buset


Les mer

Sa noen billige e-bøker?

(Publisert i DN 8.10.2010)

Hvor stammer den hardnakkede myten fra om at amerikanske e-bøker er så billige? Den dyreste e-boka hos Kindle koster 6.433 dollar, og det ligger mer enn 5.000 bøker der som koster over 150 dollar.

Amerikanske e-bøker er billige sies det, og de norske kommer til å bli svindyre. I realiteten er prisbildet hos Kindle svært variert. To grupper av bøker bidrar til inntrykket av billig: Det er for det første gratisbøkene, som er digitalisert av det idealistiske Gutenbergprosjektet, og som Kindle gjerne tar 2 dollar for, selv om de altså ligger gratis på www.gutenberg.org. For det andre er det øyeblikkets bestselgere, som prisdumpes til 9,99 dollar og brukes som ren lokkevare for å få folk inn i butikken.


Når inntrykket av billig har festet seg så grundig, er det antakelig fordi Kindle-forsiden som standard er sortert på "bestselgere", og da havner naturlig nok de billigste bøkene først. De eneste nye titlene som ligger på ti på topp-listen i øyeblikket, er de tre Stieg Larsson-romanene, som koster rundt 10 dollar hver. Ut over det gir de bort Alice i Eventyrland gratis, mens Sherlock Holmes, Jane Austen, Dracula og tre andre alle er "gutenberg-titler" som de tar 2 dollar for.

Beveger man seg litt lenger inn i butikken, for eksempel ved å klikke på knappen "sort by" og velge "price high to low", vil man derimot finne ganske andre priser. Blant 471.798 titler koster altså den dyreste godt over 6.000 dollar, og når man har bladd seg fram til bok nummer 4.800 (søket indekserer ikke lenger), kommer man til tittelen Multiple Pregnancy: Epidemiology, Gestation & Perinatal Outcome, - som fortsatt koster 145.96 dollar, eller etter dagens kronekurs 870 blanke, norske kroner.

Indekserer man andre veien, altså billigst til dyrest, er bok nr 4.800 fortsatt en gratisbok, The Poetical Works of Oliver Wendell Holmes Volume 10: Before the Curfew by Oliver Wendell Holmes, 0,00 dollar. Mens bok nr 4.798, An Old Maid av Honoré de Balzac, tar de 2 dollar for, med andre ord: hvis det er en forfatter du overhodet har hørt om, tar vi 2 dollar.

Så er kanskje ikke e-bokverdenen så magisk annerledes enn papirbokverdenen som mange vil ha det til? Her fins alt fra loppemarked via billigkrok til dyre praktverk, og prisingen handler om målgrupper, og kjøpssituasjoner her som i det analoge. Bestselgerne brukes som lokkevare, mens business & investing ikke overraskende er blant de som ligger høyest i pris. Hva slags målgruppe som blar opp 6.000 dollar for en bok er ikke godt å si, men når tittelen er "Selected Nuclear Materials and Engineering Systems" kan man jo spørre seg om det er samme yrkesgruppe som George Clooney hører til i The Amercian.

Bjarne Buset
informasjonssjef Gyldendal Norsk Forlag
Les mer

Seks myter om e-bøkene

(Publisert i Aftenposten 7.10.2010, illustrasjon: amerikansk e-bokstatistikk fra International Digital Publishing Forum)

Statsbudsjettet for 2011 er lagt fram. Bokbransjen får ikke det momsfritaket for e-bøker som de ønsket seg, og må lansere med momsen som digitalt handicap. Noen mener det er like greit, for det er så billig å lage e-bøker at det uansett må bli lønnsomt å publisere dem. Dét er kun én av de mange mytene og misforståelsene som debatten om e-bøkene bygger på. La oss se nærmere på noen av dem.

1. Det er ikke veldig mye billigere å produsere en e-bok enn en p-bok
Den første regnefeilen er å tro at det er trykkingen som står for størstedelen av kostnadene på en papirbok. Royalty, redaksjon og markedsføring koster vel så mye, og grovt sett regner vi ikke med at det kan spares mer enn 25 %. Den andre regnefeilen er å tro at hele e-bokomsetningen kommer på toppen av papirboksalget. All erfaring tilsier at en solgt e-bok betyr tapt salg av den samme boka i trykt format. La oss kalle det e-bokas Catch 22: Hvis papirbokomsetningen holder seg stabil, kan e-bøkene selges svært billig. Men hvis e-bøkene selges svært billig, vil papirbøkene forsvinne.

2. Amerikanske e-bøker er ikke spesielt billige, og de norske blir ikke dyre
Engelskspråklige bøker har alltid vært billigere enn norskspråklige, ganske enkelt fordi de kan selges i svært mye høyere antall. Når de hotteste amerikanske e-boktitlene selges for en tredjedel av listepris for papirutgaven, skyldes det en forbigående blodig priskrig. Straks bøkene kommer i paperback, er e-bøkene like dyre som papirbøkene. I norske priser med momspåslag vil de koste ca 80 kroner. Det er faktisk ikke mye under hva en norsk e-bok kommer til å koste, når den utgis samtidig med eller i stedet for en trykt pocketutgave.

3. Omfanget av e-boksalget i USA er betydelig mindre enn ryktene sier
Gjennom en snedig PR-strategi har Amazon fått mange til å tro at det selges flere e-bøker enn p-bøker i USA. Allerede ved juletider i fjor meldte de at de solgte flere e-bøker, men kun av det utvalget bøker hvor de hadde e-bokfiler. Etter Apples iPad-lansering meldte de så i juni at nå solgte de hele 143 e-bøker for hver 100 innbundne. Få la merke til at nå var plutselig paperbackene ute av regnestykket, og slik spredte ryktet seg. I virkeligheten utgjør omsetningen av e-bøker i USA maksimalt et sted mellom 5 og 10 % av markedet, og overraskende nok har omsetningen gått ned fra første til andre kvartal i år.

4.Ingen planlegger å subsidiere papirbokhandelen
Mange spør hvorfor bokhandelen fortsatt skal ta så mye som 30-40 % av bokkrona. Nei, det er ingen som har tenkt å subsidiere dem for å redde de fysiske bokhandlene, men også e-bøker må selges og distribueres profesjonelt. I USA er omsetningen størst gjennom Apple og Amazon (verdens største bokhandler), som for tiden tar seg betalt med 30 % av omsetningen. Det er ingen som har sagt at ikke Elkjøp eller Ellos skal få selge norske e-bøker, men hvorfor skulle vi tro at de vil greie det billigere en verdens største teknologiselskaper, som har et 100 ganger større marked?

5. Det er verken smart eller nødvendig å droppe kopisperrene.
Lær av musikkindustrien og dropp kopisperrene, sier mange. Men skal vi ha med et flertall av forfatterne, må vi kunne gi en rimelig garanti mot piratkopiering. Kindle har løst dette så elegant at ingen snakker om det lenger, til tross for at bøkene er kopisperret og kunden i tillegg låst til deres proprietære løsning.

6. De norske forlagene bremser ikke, de gasser
Den norske bokbransjen har valgt å vente med lanseringen av e-bøker til vi har en løsning som er god nok. Det vil si minst tre ting:
• e-bokprisen må være akseptabel for kunden samtidig som den gir inntekter til forfatterne
• forfatterne må være rimelig sikret mot piratkopiering
• e-bøkene må kunne leses på alle apparater, og løsningen må være enkel å betjene
I øyeblikket investeres det ekstra for å skape et slikt "Kindle-egg". Det er verken enkelt eller billig i konkurranse med internasjonale teknologigiganter som gjør hva de kan for å stenge konkurrenter ute.

Bjarne Buset
informasjonssjef Gyldendal Norsk Forlag
Les mer

SVs nye bokpolitikk?

(Publisert i DN 29.9.2010)

Gjennom de siste månedenes diskusjoner med Roger Schjerva og andre SV-ere er jeg blitt stadig mer overrasket over hvor sterkt og ubekymret de avviser et mulig momsfritak for norske e-bøker. Hvis det går som de fleste kommentatorer spår i øyeblikket, vil papirbøkene forsvinne i løpet av få år, og dermed vil SV ha momsbelagt norsk litteratur over natta og satt strek over en 40 år gammel, svært vellykket litteraturpolitikk.

I DN mandag 27. september gjentar Schjerva sine argumenter enda en gang, og det går langsomt opp for meg at det antakelig ikke er e-bøkene vi snakker om i det hele tatt, de brukes bare som en brekkstang mot bokfeltet som helhet: Det kan se ut som det faktisk er SVs plan å legge moms på alle bøker, for i neste omgang å innføre en "ny og målrettet litteraturstøtte".

Til nå har det vært bred, nasjonal konsensus om at vi har et system for litteraturstøtte her i landet som fungerer meget godt. Vi ligger på verdenstoppen i boklesing, bredden i litteraturutgivelsen er stor og kvaliteten misunnelsesverdig, det kommer delegasjoner fra alle verdenshjørner for å studere oss. Dette vil SV nå tydeligvis endre og erstatte med - hva da?

Problemet med det generelle momsfritaket er ifølge Schjerva at det gir mer støtte til bestselgerne enn til de smale titlene. Han vil i stedet innføre en flat støtte til alle titler. Men hva blir konsekvensen av det? For det første er det et stort spørsmål hvor mye av de ekstra momspengene han slik vil skaffe statskassa som faktisk vil bli tilbakeført til litteraturen. Mye viktigere er imidlertid at det vil føre til økte priser på de titlene som folk flest ønsker å lese, og dermed sannsynligvis til mindre lesning i de samme gruppene.

I DN 28. september er Schjerva ute igjen, om bokhandel denne gangen. På spørsmål om det kan være aktuelt å bidra med støtte for å opprettholde et nett av bokhandlere, svarer han et kort "nei, dette er opp til forbrukerne." Mens Schjerva slik argumenterer høylytt for å snu opp ned på to helt sentrale elementer i en vellykket, nasjonal litteraturpolitikk, uten at han presenterer klare alternativer, er det taust fra SVs kulturpolitikere.

Er dette virkelig omforent SV-politikk?

Bjarne Buset
informasjonssjef Gyldendal Norsk Forlag
Les mer