Litteraturpolitisk molotovcocktail

(Publisert i Dagbladet 24.2.2011)

Da jeg leste debattinnlegget "Regjeringens angrep på litteraturen" 22. februar trodde jeg først at Dagbladet hadde satt inn feil byline. Bildet og signaturen var av Fremskrittspartiets Ib Thomsen, men språket og argumentene tilhørte Arve Juritzen.

"Regjeringen står som maktesløse tilskuere til en bokbransje som systematisk undergraver det norske språk, norske lesere og norske forfattere," sto det. Intet mindre. At en strategisk Juritzen med egne profittmotiver kan fordreie fakta så freidig, er irriterende. At mediene om og om igjen slår det stort opp, er deprimerende. Men at kulturpolitisk talsmann i Norges nest største parti sluker det med søkke og snøre, er direkte sjokkerende. Til sammen blir dette en farlig, litteraturpolitisk molotovcocktail.

Vi er glade for Thomsens engasjement i litteraturpolitikken, men må be ham om å sette seg inn i et minimum av fakta. Han må i det minste orke å lese hele klippbunken og ikke bare de mest tabloide oppslagene på toppen. Vi har i flere avisinnlegg i det siste tilbakevist den frekke påstanden som Thomsen nå gjentar ordrett om at "de store forlagene har styrt med jernhånd til skade for de små."

Sannheten er stikk motsatt: De store har tatt risiko, investert og modernisert og skapt en åpen infrastruktur i bransjen til beste for alle. Resultatet er at i løpet av de siste ti årene har antall forlag og utgivelser i de forskjellige bokgruppene økt mellom 50 og 100 prosent, de ti mest lønnsomme forlagene er småforlag med fortjenestemargin fra 10 til 38 prosent (mens de store i snitt har ligget på 5 %) og Norge er på verdenstoppen i boklesing.

Aldri tidligere er det etablert flere nye forlag, aldri har småforlagene tjent mer penger, aldri er det utgitt flere titler, solgt flere titler, aldri før har bøker vært så lett tilgjengelig og aldri før har nordmenn lest flere bøker. Vær så snill, Thomsen, på hvilken måte skader dette norsk språk og lesere?

(bilde fra Wikipedia)
Les mer

Internett: Vill vest eller Big Brother?

Publisert i Dagbladet 28. oktober 2010

Dagbladet mener at de 37 opphavsrettsorganisasjonene bak aksjonen Dele, ikke stjele (DIS) er på viddene i sitt forsvar for opphavsretten og opptrer som nyttige idioter for kommersielle aktører. Samtidig nekter Dagbladet selv å peke på farbare veier for å komme seg ned fra viddene til sivilisasjonen igjen.

DIS har sendt et grundig, 11-siders juridisk notat til Kulturdepartementet der de understreker at de "er svært opptatt av at håndhevingen av opphavsretten /.../er godt balansert mot hensynet til personvern, rettssikkerhet og informasjonsfrihet." Som en ramme for denne balansen angir de europeisk rettspraksis slik den utøves blant annet av EMD - den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen.

Dagbladets mediekommentator Jan Omdahl kaller dette "forslag som bringer oss inn i /.../overvåkingssamfunnets rettsvilkårlige mørke," og sjefsredaktør Lars Helle gir ham full støtte. I et intervju med fagbladet Journalisten erklærer han seg som tilhenger av en mer moderne tilnærming til opphavsretten, og mener vi må oppdra samfunnet til å håndtere de digitale mediene uten bruk av straff.

Etter min mening er det Helle som er både umoderne og umoden i denne debatten. Poenget med Dele, ikke stjele er, som navnet sier, at vi har forlatt skyttergravsposisjonene, slik man også har gjort ellers i Europa: "Europeans will not embrace technology they do not trust," heter det i EU-notatet Digital Agenda for Europe. "The digital age is neither "big brother" nor "cyber will west"."

Hvis internett er et fristed "der straff ikke kan brukes", hva slags innhold vil folk dele der da? Havner ikke da mer og mer av innholdet "behind the paywalls" eller sågar på et lukket, betalbart, alternativt nett? Vil man ikke da nettopp måtte bruke både kapital og teknologi til å bygge bolverk i stedet?

Suksessen til teknologikjempene Amazon og Apple bygger i stor grad på at de får med seg innholdsprodusentene fordi systemene deres er relativt sikre. Baksiden av den medaljen er at mindre aktører tvinges til å kanalisere innholdet via de store, som låser både kunder og innholdsskapere inne.

Jo lavere status opphavsretten har, dess sterkere må de teknologiske bolverkene være, dess dyrere blir innholdet for kundene, dess større blir monopolene, og dess mindre fritt blir internett. Hvis Dagbladet ikke skjønner dette, er det de som risikerer å bli nyttige idioter, og da for mye sterkere kommersielle aktører enn de som er samlet i DIS.

Bjarne Buset
informasjonssjef Gyldendal Norsk Forlag
Les mer

Personvernet trenger ikke vike for opphavsretten

Må personvernet vike for opphavsretten, spør Jan Omdahl på dagbladet.no, og hisser til ny runde i fildelingsdebatten. Det enkle svaret fra Dele, ikke stjele er nei, og vi syns ikke Omdahls dramatisering og vranglesing av våre innspill fører debatten framover.

Organisasjonene bak Dele, ikke stjele-aksjonen har altså levert et samlet innspill til Kulturdepartementets revisjon av opphavsretten som får Omdahl til å se rødt og omtale oss som om vi er ute etter å stramme jerngrepet. Men vi er ikke fastlåst til noen konkrete løsninger, og det ligger ingen ting i våre forslag som ikke allerede var foreslått av departementet i høringsmøtet i juni. Et åpent møte som var meget godt annonsert og besøkt, og der det var en overveldende konsensus om det som ble lagt fram.

Vi hørte ingen protester fra Omdahl den gangen, derfor syns vi det er underlig at han nå mener vi foreslår tiltak som vil "bringer oss inn i det Datatilsynets tidligere direktør Georg Apenes har kalt overvåkingssamfunnets rettsvilkårlige mørke». Mens vi eksplisitt sier at vi "er opptatt av at håndhevingen blir effektiv samtidig som den er godt balansert mot hensynet til personvern, rettssikkerhet og informasjonsfrihet."

Vi sier heller ikke at "rettighetshavere som film- og plateselskaper skal gis konsesjonsfri adgang til å overvåke", som Omdahl påstår. Vi sier at vi trenger "en særskilt hjemmel i åndsverkloven som sikrer mulighet for å innsamle og lagre IP-adresser og annen trafikkinformasjon," og det er en ganske vesentlig forskjell. Omdahls motsetning mellom forretningsmodeller og opphavsrett er også kunstig og ufruktbar: Organisasjonenes forsvar for opphavsretten har ingen ting med forsvar av gamle forretningsmodeller å gjøre, verken Spotify eller Wimp vil ha noe livsgrunnlag hvis ikke opphavsretten håndheves.

I stedet for å fortegne standpunktene våre, burde Omdahl gå saklig inn på forslagene og levere konkrete alternativer: Hvordan vil han selv løse disse utfordringene? Vi er som sagt ikke fastlåst i konkrete løsninger, kanskje kan han gi oss tips som gjør at vi kan korrigere kursen i stedet for å spisse til motsetninger på denne måten.

Det vi faktisk ber om i notatet vårt kan grovt forenkles i fire punkter:

1. Det må være mulig å overvåke nettrafikken. En eller annen instans, vi har ikke sagt hvem, må kunne gjøre det for at man i det hele tatt skal få øye på lovbrudd. Enkel parallell fra analogt dagligliv: hvis det er forbudt å følge med på trafikken, kan ingen se at det kjøres for fort.
2. Når det er konstatert betydelig ulovlig aktivitet på en ip-adresse, må det være mulig å få ut identiteten på den som står bak. Vi mener det er mer skånsomt enn om det automatisk skal bli politisak av det. Retten til dette er nylig stadfestet i høyesterett gjennom Max Manus-saken.
3. Vi ber om innføring av en ordning med utsending av varselbrev, såkalt gradert respons, som allerede er innført i de fleste vest-europeiske land og USA. Her ber vi eksplisitt om en mild variant, for eksempel skal man ikke kunne stenge noen ute fra internett.
4.Vi ber om mulighet for at internettselskapene stenger tilgangen til nettsteder som Pirate Bay.

De to første punktene stadfester egentlig bare praksis omtrent slik den er i dag, vi ber bare om at den blir tydeliggjort i loven. De to siste er det viktigste for oss, og disse burde ikke være krenkende for noen, kun en hjelp for folk til å opptre lovlydig.

Alt i alt vil dette etter vår mening gi et regime som er mindre dramatisk og mildere enn de alternativene vi tror må settes opp hvis internett skulle slippes løs som et friområde fullstendig uten samfunnsmessig styrte kjøreregler. Men det kan finnes bedre løsninger, revisjonen av åndsverksloven er langt fra gjennomført, så la oss få Omdahls konkrete alternativ, så kan vi ha en konstruktiv debatt videre.

Bjarne Buset
informasjonssjef Gyldendal Norsk Forlag.


Les mer

Internett og opphavsrett: Det nye alvoret

Publisert i en litt kortere versjon i Dagens Næringsliv 20. januar 2010.

I dag samles mer enn 400 travelt opptatte journalister, kulturarbeidere, byråkrater og akademikere til tre timers seminar om åndsverkloven midt i arbeidstiden. Hva skjer, hvorfor ble opphavsretten plutselig så viktig?

I 2009 jubilerte vi blant annet for Charles Darwin (200 år), Knut Hamsun (150 år) og Donald Duck (75 år). Men ingen husket at det var 300 år siden den første copyrightloven ble innstiftet i England.

Med boktrykkerkunsten skapte Gutenberg en teknologisk revolusjon som var en nødvendig forutsetning for framveksten av vårt moderne, sekulariserte og demokratiske kunnskapssamfunn. Men teknologien alene ville aldri ført til slike resultater om den ikke var blitt balansert av opphavsretten. I tiden etter Gutenberg ble det raskt så enkelt å kopiere bøker at ingen kunne leve av å skrive dem. Nettopp derfor ble dronning Annes lov vedtatt i England i 1709. Den ga forfatteren enerett til å trykke sitt eget verk, med følgende eksplisitte formål: «for the Encouragement of Learned Men to Compose and Write useful Books». Uten opphavsretten kunne det aldri oppstått et marked for utveksling av tanker og ideer som kunne løsrive seg fra kirken eller staten som mesen.

I den analoge verden ble opphavsretten etter hvert en selvfølge, og vi balanserte kopiering til privat bruk nokså smertefritt mot opphavernes behov for å leve av det de skapte. Nå er vi midt i en digital revolusjon som er minst like radikal som Gutenbergs. Hver enkelt av oss kan kopiere all verdens musikk, filmer og litteratur på vår egen hjemme-pc, og plutselig husker vi nesten ikke hva opphavsretten tjente til. Er den ikke bare en mekanisme som beskytter profitten til de feite, overflødige mellomleddene i kulturbransjene? Er den ikke egentlig til hinder for utveksling av frie tanker og ideer?

Da internett var relativt nytt, en gang på 1990-tallet, mente mange at de hadde oppdaget et nytt kontinent der den gamle verdens lover og regler ikke burde gjelde lenger, og det meste burde være gratis. Men de fikk tidlig motbør fra kompetent hold, blant annet fra en av verdens fremste internettøkonomer, Berkeley-professor Hal Varian, som for tiden jobber som sjefsøkonom hos Google. «Ignore basic economic laws at your own risk,» sier Varian i sin bok Information rules (fra 1999). «Technology changes. Economic laws do not.»

På en måte har vi levd i en slags lekegrind på internett til nå, på godt og vondt. Mange syns sikkert som meg at det var ganske underholdende i fjor høst da Rupert Murdoch truet med å stenge Googles tilgang til alle nettavisene sine, og Google svarte omtrent at "æda bæda, det må du gjerne gjøre, her har du oppskriften." (Underforstått: du kan neppe leve uten trafikken du får fra oss). Men når en velrenommert avis som New York Times i disse dager gjør alvor av å prøve å ta betalt for seg på internett, føler vi oss kanskje mer som skrekkslagne tilskuere til noen som spiller russisk rulett med sin egen økonomi, og holder pusten fordi vi vet at det er vår tur neste gang.

De forskjellige innholdsbransjene har litt forskjellige utfordringer i forhold til internett: avisbransjen har gitt bort innholdet sitt gratis, musikk- og filmbransjen sliter med piratkopiering, og forlagsbransjen vet ikke helt hva den har i vente. Uansett går det langsomt opp for både skaperne og brukerne av kultur at det ikke fins noen gratis lunsj på internett heller: journalister kan ikke heve lønn hos medier som gir bort innholdet sitt, musikere kan ikke leve kun av konserter og t-skjortesalg, og forfattere kan ikke leve av å reise rundt og lese opp. Internett er kommet for å bli, vi skal alle vokse opp i lekegrinda sammen, og da må vi finne på noen voksenregler.

I løpet av 2009 slo dette nye alvoret inn i de fleste vestlige land, og det ble innført tiltak mot piratkopiering gjennom varianter av såkalt "gradert respons": lovbryterne får tre advarsler før det ender med en form for straff. Nøyaktig hva denne straffen skal være, diskuteres heftig , men selve mekanismen har etter hvert oppnådd bred konsensus.

Bare i Norge skjedde ingen ting i 2009. Tvert imot ble advokatfirmaet Simonsen fratatt sin konsesjon til å overvåke internettrafikk, musikkbransjen tapte saken om å få Telenor til å stenge trafikken mot Pirate Bay, og ingen politianmeldelser førte noen vei. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe: Frustrasjonen over manglende tiltak drev til slutt et samlet kultur-Norge sammen i enighet om aksjonen «Dele, ikke stjele», som avdekktet en bred konsensus både blant politikere, opphavere, bransjefolk og opinionsdannere om at noe nå både må og kan gjøres.

I aksjonens møte med kulturminister Anniken Huitfeldt rett før jul ble dette konkretisert til noe vi kan kalle en balansert, gradert respons. I klartekst vil det si en mekanisme som slår ned på ulovlig fildeling, men tar tilbørlig hensyn både til personvern, ytrings- og informasjonsfrihet, slik at den for eksempel ikke stenger folk ute fra internett. Dermed burde det være lagt et godt grunnlag for å skape bærekraftige rammevilkår for en sivilisert nettrafikk også i Norge.

I 2010 markeres 350-årsjubileet for Daniel Defoe, 100-årsdagen for Bjørnstjerne Bjørnsons død og 30-årsjubileet til dataspillet Pacman. La oss håpe det også kan bli året da vi begynte å håndheve opphavsretten på internett.

Bjarne Buset, informasjonssjef i Gyldendal Norsk Forlag




Les mer

For deling, mot stjeling

Ragnar Bjerkreim, Sveinung Golimo og Jørgen Lorentzen - Kronikk i Aftenposten 1.9.2009

Det er flott at både de rødgrønne og Venstre har levert sine solide kulturløfter foran høstens valg. Men begge fortier en utfordring som truer med å undergrave hele kultur- og kunnskapssamfunnet: Uthulingen av opphavsretten.

I dag signerer mer enn 35 organisasjoner på et opprop til forsvar for opphavsretten. De omfatter skuespillere, dansere, billedkunstnere, designere, forfattere, oversettere, journalister, musikere, artister, komponister, regissører, profesjonelle kunstnere i alle sjangere, forvaltningsorganisasjoner (TONO, Kopinor, Norwaco, Gramo), plateselskap, forleggere, tv-, spill- og filmprodusenter - alt som kan krype og gå i kultur-Norge. Vi tror det er nokså unikt i europeisk sammenheng at så mange ulike organisasjoner går sammen om en slik aksjon.

Vi ser at piratkopieringen rammer stadig nye greiner av kulturlivet, og vi ser at det like gjerne rammer skapende og utøvende kunstnere som produsentene. Først var det musikk, så ble det film, nå står litteraturen for tur. Før var det bare Mozart og Madonna (som om det var lite), nå er det Solzjenitsyn og Solstad i tillegg.

Altfor lenge har sentrale politikere og presumptivt oppegående samfunnsdebattanter bagatellisert dette spørsmålet og pyntet seg med populistiske påstander om at opphavsretten er gått ut på dato i en digital tidsalder. Men vi har ikke råd til å leke med denne tanken lenger nå. Nå må vi stoppe opp, puste med magen og tenke den helt ut: Forslaget om å legalisere piratkopieringen er i sin ytterste konsekvens et forslag om å avskaffe opphavsretten.

Det er på tide å minne om at den internasjonale opphavsretten er bygd opp ved møysommelig prøving og feiling gjennom flere hundre år, og at den faktisk er en av bærebjelkene i vårt moderne demokrati og kunnskapssamfunn. Den fikk en av sine første formuleringer i England gjennom The Statute of Anne i 1709, og ble siden formalisert gjennom Bernkonvensjonen i 1886. Per 2005 er Bernkonvensjonen signert av 159 land, og vi i Norge kan ikke oppheve den ved et pennestrøk bare fordi vi i en kort historisk epoke har så mye oljepenger at noen tror det er mulig å finansiere hele kulturlivet via det offentlige.

En ting er at det er praktisk vanskelig å oppheve opphavsretten, men det avgjørende er selvsagt at det ikke er klokt. Våre motstandere spør hvorfor vi skal forby folk å dele åndsverk fritt når de er digitale. Hvordan kan det være tyveri når den jeg deler med fortsatt beholder sin fil intakt? Som om dette var et magisk, nytt aspekt ved den digitale verden. Men det er nøyaktig den samme mekanismen som ligger bak piratkopieringen i den fysiske verden, det var nettopp dette som førte til oppfinnelsen av opphavsretten i utgangspunktet.

Situasjonen vi møter ved inngangen til den digitale medierevolusjonen er faktisk slående lik den som oppsto etter forrige store teknologiske revolusjon med trykkekunsten: Etter at Gutenberg trykte sin første bibel i 1455, bredte teknologien seg med eksplosiv fart. I år 1500 var det 300 trykkerier bare i Venezia. Kom det ut en interessant bok et sted, ble den straks kopiert og trykt opp av andre. Det er lett å se det positive i dette, ikke sant? Kunnskapen ble spredd til mange, og det var vel ikke tyveri, siden den opprinnelige trykkeren hadde sine eksemplarer i behold?

Men langsomt oppdaget man baksiden av medaljen: Ingen kunne tjene penger, og derfor heller ikke leve som uavhengig kunstner eller kunnskapsprodusent. Derfor formuleringene i den første opphavsrettsloven Statute of Anne fra 1709:

"Whereas Printers, Booksellers, and other Persons, have of late frequently taken the Liberty of Printing, Reprinting, and Publishing, or causing to be Printed, Reprinted, and Published Books, and other Writings, without the Consent of the Authors or Proprietors of such Books and Writings, to their very great Detriment, and too often to the Ruin of them and their Families: For Preventing therefore such Practices for the future, and for the Encouragement of Learned Men to Compose and Write useful Books."

At vi ønsker å ta denne institusjonen med oss inn i den vidunderlige, digitale verden, betyr ikke at vi er redde eller grådige, at vi ikke forstår internettets natur eller er mot delingskulturen på nettet. Vi har hørt om Wikipedia, Facebook og Flickr, vi bruker det faktisk, og vi elsker det. I tillegg forstår vi effekten av gratisstrategier, vi har brukt dem i alle år i den analoge verden og kommer til å fortsette i den digitale. Det er ikke vi som ikke har skjønt internett, det er våre motstandere som ikke har skjønt opphavsretten.

Internett er en revolusjonerende teknologisk nyvinning som skaper helt nye muligheter for deling og effektivisering av informasjonsutveksling. Men det er ingen ting prinsipielt nytt ved det verken økonomisk eller juridisk. At åndsverkloven må tilpasses den nye teknologien ser vi på som en selvfølge. Men vi kan ikke slette den med et pennestrøk. Vi kan fortsatt ikke gjøre vann til vin, og vi kan ikke mette fem tusen med to fisker og fem brød. Heller ikke på internett fins det noen gratis lunsj. Den digitale teknologien gir oss langt større muligheter for å dele. Men den gir også helt nye muligheter for å stjele.

Vi som skriver under på oppropet er tilhengere av deling, men ikke stjeling, så enkelt er det. Uttrykket "stans piratkopieringen" i oppropsteksten har dobbelt betydning: Det må gjerne forstås som en oppfordring til folk flest om å slutte med ulovlig fildeling. Men det retter seg først og fremst mot det politiske Norge, som i øyeblikket sitter med hendene i fanget i stedet for å ta ansvar og rydde opp i kaoset.

Det er ikke sant at det ikke nytter, og det er ikke sant at man må kriminalisere en hel generasjon eller drive massiv overvåkning av nettet. Virkemidlene fins, verden rundt tas det nå enkle grep som gir slående resultater. Bare i Norge skjer det i øyeblikket ingen ting. Dette er et særlig stort paradoks, siden norsk språk og kultur er spesielt utsatt i en globalisert verden.

Gjør noe med det nå, ellers river vi grunnlaget vekk under all verdens kulturløfter og setter hele kunnskaps- og kulturøkonomien århundrer tilbake.

Ragnar Bjerkreim, komponist og styreleder i NOPA - Norsk forening for komponister og tekstforfattere

Sveinung Golimo, filmprodusent og styreleder i Norske film- og tv-produsenters forening

Jørgen Lorentzen, forfatter og styreleder i Norsk Faglitterær forfatter-
og oversetterforening.
Les mer

Åndsverk som valgflesk

Av Per Christian Opsahl, administrerende direktør i Den norske Forleggerforening.

Publisert i Dagens Næringsliv 7.8.2009

Den ulovlige fildelingen må forfølges og bekjempes rettslig. Det er fullt mulig uten å komme i konflikt med personvernet. I DN 23. juli hevder Venstres Trine Skei Grande "at det ennå ikke er lagt fram noen forslag til hvordan ulovlig fildeling kan overvåkes på en effektiv måte uten at det bryter med grunnleggende personvern- eller rettsprinsipp". Men løsningene fins og iverksettes i land etter land.

Utfordringene er etter min vurdering først og fremst knyttet til å finne egnete måter å stanse den ulovlige fildelingen på, dernest må det trekkes opp en grense for hva som skal være lovlig fildeling og hva som ikke skal være lovlig. Dagens åndsverklov gir etter min vurdering ikke tilstrekkelig veiledning i å trekke denne grensen, særlig i forbindelse med hvor langt retten til å fremstille eksemplar til privat bruk etter åndsverkloven ¤ 13 skal rekke for digitale eksemplarer.

Oppgave nr. 1 er å skape forståelse for at den ulovlige fildelingen må forfølges og bekjempes rettslig, og at det er fullt mulig å oppnå uten å komme i konflikt med personvernet. I de fleste områder som ønskes regulert har vi kjøreregler for hva som er rett og galt. Det er uforståelig at dette ikke også skal gjelde for internett.

Argumentene om at det er så mange som er med på den ulovlige fildelingen, og dermed gjør vi alle til lovbrytere, har fått altfor mye næring. Dersom barna dine laster ned musikk og lydbøker fra The Pirate Bay, som er tilgjengeliggjort uten opphavsmennenes samtykke, gjør de noe ulovlig, og dette bør det opplyses om både hjemme og på skolen. Med rettssaken og dommen mot grunnleggerne og eierne av The Pirate Bay i Sverige er dette fastslått.

Oppgave nr. 2 er å gi rettighetshavere en effektiv mulighet til å håndheve de rettighetene som loven gir. Dagens åndsverklov er med noen unntak tilstrekkelig regulert på området, det som særlig mangler er vilje til å håndheve loven der det foreligger brudd eller mistanker om brudd. Anmeldte saker blir i mange tilfeller ikke etterforsket og ender med henleggelse. En påtalemyndighet med ressurser og kompetanse, og ikke minst vilje til å trenge inn i nye områder, er helt nødvendig.

Rundt om i verden gjøres for tiden viktige forsøk fra politikere og lovgivere for å få bukt med en piratkopiering som truer åndsverkproduksjonen som sådan. Tiltakene er naturlig nok upopulære blant piratene, men det fins nok av løsninger som ikke trenger å true rettssikkerhet og privatliv.

Som kjent har advokatfirmaet Simonsen hatt konsesjon for å overvåke ulovlig nettrafikk, men Datatilsynet har ikke, mot Kulturdepartementets anbefaling, fornyet konsesjonen. Denne saken er så viktig i kampen mot ulovlig fildeling at den ikke lenger kan fortsette å være en politisk kasteball mellom Datatilsynet og Kulturdepartementet.

Regjeringen bør videre straks klargjøre om Norge nå er EØS-forpliktet til å innrette seg etter EUs Ipred-direktiv av 2004. Dette direktivet gir rettighetshavere mulighet til å få utlevert ip-adresser, dvs. datamaskiners identitet. Er Norge forpliktet, må Justisdepartementet straks implementere direktivet. Er Norge ikke forpliktet, bør Justisdepartementet vurdere om Norge likevel skal ha tilsvarende lovgivning som direktivet inneholder.

I Sverige er Ipred-loven implementert i åndsverkloven. Da Riksdagen vedtok loven, sank den ulovlige fildelingen merkbart og salget fra lovlige nettsteder økte betraktelig. I Danmark har internettilbyderen Sonofon fått rettslig pålegg om å blokkere egne kunders adgang til The Pirate Bay. Både i Danmark og Sverige er det tatt tydelige grep som virker, bare i Norge går vi i øyeblikket baklengs.

Trine Skei Grandes oppgave som politiker er å skape trygge og forutsigbare rammer for deltakerne i den opphavsrettslige verdikjeden. Dersom det ikke finnes tilstrekkelige virkemidler for å håndheve brudd på loven, blir også den lovlige fildelingen truet, og forbrukerne risikerer et dårligere tilbud.

Norske forlag forbereder seg nå på å tilby e-bøker til leserne og investerer betydelige beløp for å etablere en fremtidsrettet infrastruktur for e-bøkene, med forretningsmodeller som er tjenlige for forfattere og forbrukere.

Hvis Trine Skei Grande og Venstre ikke kan bidra til å skape trygghet for rettighetshaverne, men bare senker armene og sier at det er umulig, blir det heller ikke mulig for norske forlag å utvikle gode tilbud til leserne.

Les mer

Piratkopiering og verdiskapning

Publisert i Klassekampen 1.8.2009

To debattanter har kommentert intervjuet med undertegnede om piratkopiering i Klassekampen de siste dagene. Bård Vegar Solhjells forsikring 31.7 om at SV vil respektere opphavsretten er for så vidt beroligende, og den skrekkvisjonen av et overvåkningssamfunn han beskriver er det selvsagt ingen som ønsker seg.

Likevel skurrer det litt når han kategorisk slår fast at ”tiltak mot ulovlig fildeling kan ikke kompromisse med nettnøytraliteten og personvernet.” All jus og politikk er vel til syvende og sist en form for kompromisser, og ett eller annet sted må foten settes ned for piratkopieringen. Det er faktisk politikernes jobb å trekke disse grensene, selv om tiltakene skulle være upopulære i deler av befolkningen. Solhjell burde derfor se nærmere på muligheten for å stenge Pirate Bay-trafikken hos Telenor, og spørre seg om dette ikke er en mindre drastisk løsning i forhold til personvernet enn de fleste andre løsninger, i stedet for nærmest å latterliggjøre forslaget slik han gjorde på NRK tidligere i sommer..

Venstremedlem Halvor Gregusson på sin side avviser 28.7 mine argumenter fordi jeg representerer et stort forlag. "Har stordistributøren plutselig begynt å tale små kulturdistributørers sak, eller er det et utsagn for egen vinning?" spør han, som om det skulle være en naturbestemt motsetning mellom store og små aktører, eller at man nødvendigvis tar feil fordi om man er stor.

Det er helt riktig som Gregusson sier at nettet gir oss muligheten til å hoppe over fordyrende mellomledd. I bokbransjen betyr dette konkret at vi bl.a. sparer utgifter til trykkeri, analog distribusjon og landbasert bokhandel. Men for det første oppstår det nye kostnader: til formattering, database, servere, programvare, vannmerking eller kopibeskyttelse, og ikke minst kundeservice og veiledning.

For det andre er det en god del kostnader som ikke forsvinner: Fortsatt må bøker vurderes, redigeres, språkvaskes, korrekturleses, markedsføres og selges. Dette er oppgaver som per i dag gjøres av nærmere 1000 norske forlag. Tre av disse er store, noen få er mellomstore, men det store flertallet er selvsagt småforlag. Svært mange er forfattere som publiserer på eget forlag.

Mitt enkle poeng i diskusjonen om det Venstre kaller "legalisering av ikke-kommersiell fildeling" er at jeg tviler på om de har tenkt skikkelig gjennom konsekvensene. Det er vel og bra at de vil kompensere kunstnerne ved lisensavgift eller over statsbudsjettet (bortsett fra at det lett vil gi dem en følelse av å gå på trygd). Men hvordan har de tenkt å kompensere for alt det andre arbeidet som skal til for å skape bøker eller andre kulturprodukter? Hvis de ikke har en plan for det, er det en hel bransje som forsvinner, enten forlagene er store eller små. I så fall må forfatterne, i tillegg til å skrive, gjøre alt forlagsarbeidet selv. Og de vil ikke kunne ta betalt for det.

Bjarne Buset
informasjonssjef Gyldendal Norsk Forlag

Les mer

Kulturopprør mot Venstre og SV?

(Publisert i DN 17.7.2009)

Noen har startet et kulturopprop mot FrP i sommervarmen, ære være dem for det. Men det er farlig å se splinten i sin nestes øye hvis man ikke ser den trojanske hesten i sitt eget: Den største faren for rasering av kulturlivet kommer i øyeblikket fra den leflingen med piratkopieringen som skjer i tradisjonelle kulturpartier som Venstre og SV.

I løpet av forsommeren har vi sett konturene av et gryende kulturopprør også mot disse partiene. Tydeligst har komponist og Nopa-leder Ragnar Bjerkreim vært, med sin klare advarsel til kulturfolk mot å stemme på disse to partiene nå. 1. juli meldte Glenn Erik Haugland seg på, i en Dagbladet-kronikk han signerte som komponist og venstremann: "Det gjør vondt langt inn i min sosialliberalistiske sjel å ikke kunne anbefale å stemme på Venstre i år, men det gjør enda vondere å se partiet flagge egoisme og tråkke på opphavsretten i en hodeløs jakt på råtne stemmer."

I DN 13. juni forsøker Venstres nestleder og kulturpolitiske talskvinne Trine Skei Grande å presisere partiets standpunkt. Jo mer hun utdyper, dess skumlere blir det bildet hun tegner. Det fins tre scenarier, sier hun. Det første er en laissez-faire-løsning der politikerne ikke skulle gjøre noe annet enn å stikke hodet i sanden og håpe at piratproblemet går over av seg selv. Det andre er å "åpne for storstilt overvåkning av internettbrukere for å hindre og straffeforfølge ulovlig fildeling" - det er ifølge henne nemlig "umulig å stoppe fildeling uten å svekke personvernet og å åpne for sterk regulering av internett." Det tredje er altså det hun ser som eneste mulige vei: å legalisere ikke-kommersiell fildeling og sørge for at rettighetshaverne får ordentlig betalt, slik at kulturen fortsetter å blomstre.

Mens det første scenariet faktisk beskriver den umulige situasjonen vi har vært i lenge nå, er det andre en grov svartmaling og det siste en farlig skjønnmaling. Det er ikke i nærheten av å være så vanskelig å håndheve opphavsretten på internett som Skei Grande later som, det har bare ikke eksistert noen politisk vilje til å gripe inn. Vi klarer utmerket godt å håndheve trafikkreglene selv om folk stadig vekk bryter dem. Vi bruker både radarkontroller, fotobokser, inndragning av førekort og en omfattende registrering av prikkbelastninger uten at noen kaller det "storstilt overvåkning" og angrep på personvernet.

På den annen side er det høyst tvilsomt at kulturlivet kommer til å fortsette å blomstre hvis Skei Grande får det som hun vil. En ting er at man kan kompensere rettighetshaverne gjennom differensiert bredbåndsavgift, betalt abonnement eller over statsbudsjettet. Men hva med mellomleddene i kulturbransjene, de tusenvis av små og store plateselskap, produsenter og forlag som bidrar til å sikre en kvalitet på norsk musikk, film og litteratur som de fleste misunner oss. Mener Venstre, som har småbedrifter som en av fire hovedsaker i programmet sitt, at de får klare seg som best de kan i kampen med gratisløsningene?

Betalt abonnement kan gi gode løsninger sier Skei Grande, og betalingsviljen fins hvis det bare lages gode nok løsninger. Men hvem kan konkurrere med gratis? Selv bruker jeg gratisversjonen av Spotify til musikk, og den er så fantastisk at jeg utvilsomt vil akseptere å betale hvis de skulle finne på å stenge den fordi de ikke tjener penger. Men bare så lenge det ikke fins lovlige gratisalternativer. I det øyeblikk ikke-kommersiell fildeling legaliseres, vil vi selvsagt alle legge musikken, filmene og ebøkene våre ut til deling på Facebook, og det vil ikke være mulig for produsentene å tjene en krone. Folk flest er lovlydige, men ikke idioter.

Det blir stadig tydeligere for oss alle at Venstre og SV driver rent stemmefiske i saken om fildeling. Hvis vi er sammenlignbare med Sverige, fins det 7,1 % stemmer å fiske i tillegg til grunnfjellet i partiet (Piratpartiets resultat ved EU-valget). Så spørs det bare hvor klokt det er å satse på disse på lang sikt. Det vil ikke overraske om opprøret mot disse partiene brer seg blant kulturarbeidere i tiden fram mot valget.



Les mer

Lov og rett på internett

(Publisert i DN 23.6.2009)
Hva er det som skjer når en samlet norsk musikk- og filmbransje i disse dager tar ut søksmål mot Telenor for å tvinge dem til å stenge trafikken mot Pirate Bay? Mener de at statseide Telenor bryter loven, eller er det Telenor som møter en gren av russisk mafia på norsk jord?

I realiteten dreier det seg om en prøvesak som skal teste hvilke praktiske muligheter vi har for å demme opp for den massive piratkopieringen her i landet. 150.000 nordmenn er daglig på Pirate Bay, 40 % av all programvare i landet er piratkopiert, vi er verdensmestre i dette som i så mye annet.

Verden rundt letes det nå etter muligheter for å få situasjonen under kontroll. Sverige har dømt mennene bak Pirate Bay, USA og Frankrike innfører varianter av advarsler (three strikes) før internettforbindelsen stenges, og i Danmark er internettleverandøren Sonofon dømt til å stenge trafikken til Pirate Bay. Alle disse løsningene har sine utfordringer i forhold til personvern og retten til informasjon, men mange mener at nettopp stengning av trafikk hos leverandøren er den beste løsningen: det er både effektivt, treffsikkert (hindrer ulovlig nedlasting uten å stenge resten av internettforbindelsen), forebyggende og skånsomt (kunden slipper avslørt identitet, besøk av politiet, beslaglagt datautstyr og merknader på rullebladet).

I Norge har rettighetshaverne til nå prøvd både politianmeldelse av enkeltsaker og videresending av kravbrev. Så langt har politiet ikke hatt ressurser til å følge opp, og internettleverandørene har ment at det ikke er deres jobb verken å videresende kravbrev eller stenge trafikk. Da må enten domstolene ta ansvaret - altså må det en sak til - eller så må politikerne endre loven hvis den viser seg å ikke holde vann.

Øvelsen vil utvilsomt skape ramaskrik blant disiplene til Greatful Deads låtskriver John Perry Barlow. Det var han som i 1996 formulerte ”a Declaration of the Independence of Cyberspace” i følgende profetiske ordelag: ”I come from Cyberspace, the new home of Mind. On behalf of the future, I ask you of the past to leave us alone. You are not welcome among us.” Det er mange med han som mener at de på internett har funnet et nytt kontinent hvor den gamle verdens lover, økonomi og forretningsmodeller ikke lenger gjelder. Piratene kan ikke stanses, sier disse, den eneste løsningen er å utkonkurrere dem på deres egne premisser. Men de som tror på dette, burde vel dyrke sine egne, nye frukter i stedet for å komme tilbake til den gamle verden og plyndre? Hvis det er sant at det lønner seg å legge musikken sin gratis ut på nett, hvorfor gjør de ikke bare det og lar de gamle dinosaurene dø i fred? Verken opphavsretten eller forretningsmodellene setter noen sperre for det?

I stedet for profeten Barlow velger jeg meg poeten Olav H. Hauge: ”Eg har stor tru på nymånen, men det er nok den gamle.” Teknologien på internett er radikalt ny, men verken jussen eller økonomien er det, det burde dotcom-hysteriet ha lært oss for ti år siden. Wikipedia er et fantastisk eksempel på nettets nyskapende kraft, uten at dugnad dermed er en ny samhandlingsform. På samme måten er tyveri antakelig verdens eldste forretningsmodell, mens Pirate Bay bare er et eksempel på hvor mye mer effektiv det kan bli på nett.

Nei, hvis vi ikke greier å innføre alminnelig folkeskikk på nettet, står vi heller i fare for å tape land enn å vinne nytt. I øyeblikket er situasjonen mer å sammenligne med oversvømmelsen i New Orleans: Hele byen er evakuert, butikkene er fulle av varer og purken er opptatt på annet hold. I dette ideologiske høyvannet rører forskjellige grupperinger med egeninteresser rundt og grumser til så godt de kan. Internettleverandørene leier ut robåter til plyndrerne og nekter å samarbeide fordi de tenker på trafikken sin. Politikerne flørter med velgere som vil ha gratis kultur (hvem vil ikke det; det svenske Piratpartiet fikk 7,1 % av stemmene ved EU-valget nylig). Trendsettende bloggere og journalister prediker piratenes evangelium, samtidig som arbeidsgiverne deres mister inntektsgrunnlaget fordi de ikke finner noen måte å ta betalt for innholdet.

Hvem tar grep i en slik situasjon? Politikerne burde for lengst ha gjort det, mens vi venter ser altså nå musikk- og filmbransjen seg nødt til å teste jusen for å sikre opphavsretten. For det får de neppe annet enn kjeft for å beskytte egne privilegier, mens de i virkeligheten slåss for opphavsmennene både i egen og andre bransjer. Musikkbransjen har sikkert gjort mye feil, men først og fremst har de havnet på dypt vann fordi innholdet deres er så lett å kopiere. Det samme gjelder film, mens avisbransjen har tråkket ut i det frivillig gjennom å legge innholdet sitt gratis på nett. Bokbransjen dypper først nå tærne i det samme vannet med sin gryende eboksatsing, og rapportene fra USA forteller ganske riktig at piratkopieringen øker direkte proporsjonalt med ebøkenes voksende popularitet.

Ifølge jus-klassikeren Knophs innføring i norsk rett er ”reglene i opphavsretten og patentretten gitt for å verne og oppmuntre åndsproduksjonen. Man har ment at kunstnernes, forfatternes og oppfinnernes samfunnsgagnlige virksomhet stimuleres best ved at de får enerett til å høste frukten av det de har frembrakt.” Internett er en teknologisk revolusjon som setter ny fart i gamle modeller som annonsefinansiering og dugnad. Behovet for nye regler av typen creative commons er åpenbart. Men det er ingen motsetning mellom dette og de gamle modellene. Rettighetshavere må selv kunne velge om de vil følge nye delings- og gratisstrategier eller de gode, gamle modellene, så enkelt er det.

Hvis vi ikke får tettet hullene i opphavsretten før diket springer, så ligger plutselig alle innholdsbransjer og skvalper i samme båt i Pirate Bay. Og da er det mye mer enn musikken som står på spill. Det er kanskje ikke innlysende å forklare samfunnsnytten til Beyonce og U2. Men snart rammer det like mye forfattere som Toni Morrison, Dag Solstad, Antony Beevor og Åsne Seierstad, og meningsbærende aviser som Le Monde, New York Times og Aftenposten.

Men kan vi ikke bare finansiere det hele over statsbudsjettet i stedet? Da vil jeg minne om at bøker av typen Darwins Artenes opprinnelse, Karl Marx Kapitalen og Simone de Beauvoirs Det annet kjønn neppe ville blitt fremelsket av et statsfinansiert monopolforlag. Internett innebærer utvilsomt en kulturell revolusjon, men la oss passe oss for å gjøre det til en kulturrevolusjon.

Les mer

Stockholmssyndrom i Pirate Bay-saken?

(Debattinnlegg i Klassekampen 25.4.2009)
Bildet: Den første Pirate Bay-serveren utstilt på Tekniska museet i Stockholm.

Fredag 17. april kl 11.00 offentliggjorde Stockholms tingsrätt dommen i Pirate Bay-saken til like stor internasjonal oppmerksomhet som om det skulle handlet om Nobels litteraturpris. Begivenheten er allerede omtalt som opphavsrettens ”hvor var du da Brå brakk staven”-øyeblikk.

Desto mer interessant er det å se oppsummeringen som Farojournalen, nettstedet for musikk- video- og spillbransjen, gjorde av mediekommentatorenes reaksjoner på dommen: "Øyvind Solstad i NRK Beta går knallhardt ut mot musikk- og filmbransjen, Dagbladets Jan Omdahl påpeker at det er vanskelig å få oversikt over konsekvensene av TPB-dommen, Aftenpostens Per Kristian Bjørkeng (...) mener det er feil vei å gå (...)." For egen del kan jeg føye til reaksjonen fra NTNU-professor Arne Krokan, som bruker bloggen sin til å spre oppskriften på hvordan piratene kan gå under jorda, samt forklare hvorfor kampen mot dem er nytteløs uansett.
Det er noen slående fellestrekk ved disse kommentatorene: De er fremtredende nettdebattanter og representanter for sentrale bedrifter og samfunnsinstitusjoner som selv er truet av den nedbrytende ideologien og praksisen som sprer seg rundt piratkopiering. Har vi å gjøre med den digitale tidsalders Stockholmssyndrom: gisler som forelsker seg i sine gisseltakere?

I stedet for å bruke dette historiske øyeblikket til å kommentere på viktigheten av å respektere opphavsretten, bruker kommentatorene spalteplassen sin til å problematisere og tåkelegge dommen. Bjørkeng i Aftenposten hevder at dommerne har skapt et juridisk dilemma, nemlig at hvis vi må stenge Pirate Bay må vi også stenge Google. Men selv om Pirate Bay-dommen som de fleste juridiske dokumenter er både snirklete og kjedelig, så er den ikke vanskelig: Mens Google og andre søkemotorer er satt opp for å indeksere alt som fins på nettet, så er selve hensikten med Pirate Bay å skape en møteplass for fildelere. De tilrettelegger, drifter og videreutvikler en kommersiell nettside for fildeling, og de er fullstendig klar over at den blir brukt til å dele store mengder opphavrettsbeskyttet materiale.

Å skjønne forskjellen på dette og almene søkemotorer som Google kan ikke være vanskelig. Pirate Bay-folkene har svart på de fleste henvendelser fra rettighetshavere med de innledende ordene ”fuck you”. Google har også vært temmelig frekke i omgang med opphavsrettsbeskyttet materiale, for eksempel i sitt gigantiske ”book search”-prosjekt, der de har skannet millioner av bøker uten avtale med forlagene. Men de har tross alt kommet til et forlik i etterkant om både jus og penger. Å late som dette er vanskelig, er å falle for piratenes retoriske knep: De vil ha folk til å tro at alle som er mot Pirate Bay også er mot Google, torrent-teknologien, privatlivets fred, individets integritet og internett som sådan. Men det er faktisk mulig å være tilhenger av nettets kreative potensial uten samtidig å støtte simpelt tyveri.

Skal vi lykkes med å bremse piratkopieringen, må vi lete etter både tekniske, juridiske og forretningsmessige løsninger. Men ikke minst må vi skape holdninger. Da hjelper det ikke stort at Arne Krokan skriver på bloggen sin at "jeg dømmer ikke over hva som er rett og galt, men reflekterer over hva konsekvensene av musikkbransjens strategi er." Argumentene hans gripes dessverre begjærlig og brukes som legitimering av pirater i alle aldre.
Men om det ikke kan stoppes helt, så kan det helt opplagt bringes under en slags kontroll. Det vil utvilsomt alltid finnes pirater som knekker koder og stjeler filer, på samme måte som det alltid vil finnes fartsbøller som kjører i 150 kilometer i timen i 80-soner. Vi slutter ikke å skilte veiene med fartsgrenser av den grunn, vi slutter ikke å inndra førerkort, og vi går heller ikke av veien for å ta bilder av folk med fotobokser og ilegge dem bøter på grunnlag av det.
Les mer

Viktig signal om piratkopiering fra Aftenposten

Det er svært gledelig at Aftenposten i dag gir et klart signal om holdninger til piratkopiering gjennom Cecilie Askers kommentar "Medieblikk". Artikkelen har også henvisning på forsiden av kulturdelen med den prisverdig klare tittelen "Aftenposten mot piratfiler: Aftenposten velger å ta Pirate Bay-dommen til etterretning." Så kan man selvsagt spørre seg om hvorfor det skulle være overraskende, at den gamle, konservative avisen skulle erklære seg som tilhenger av lov og orden. Men akkurat så uklar er debatten om piratkopiering blitt, at man snart ikke vet hvem som er skurker eller helter lenger.

Konkret gjelder saken nå om avisene skal velge å anmelde piratkopierte plater som slippes på nettet før lanseringsdato. Asker redegjør interessant for hvor stor tvil det er i journalistkretser om noe man skulle tro var enkelt å forholde seg til. Heldigvis konkluderer hun med at "Aftenposten ikke vil anmelde noen plater hvor det hersker den minste usikkerhet rundt hvorvidt opphavet til en digital musikkfil er lovlig eller ikke."

Men hun gjør det tydeligvis ikke med lett hjerte, og språkbruken er høyst interessant her. Aftenposten "velger å ta dommen til etterretning", noe som på diplomatspråk vel egentlig betyr at man ikke akkurat gir entusiastisk tilslutning. Og Asker forsikrer i tillegg at "dette betyr likevel ikke at Aftenposten legger seg flat for musikkbransjens argumentasjon i fildelingsdebatten." Bare sånn i tilfelle vi skulle komme i tvil om hvem som er på tiltalebenken her.

Men altså, tross alt: Dette er gledelig.

Jeg har selv her på bloggen min for noen dager siden tatt opp at jeg syntes Aftenposten sendte uklare signaler i forhold til Pirate Bay-dommen. Så har Per Kristian Bjørkeng vært innom og klargjort standpunktet sitt og argumentert greit for at det er jeg som feilleser ham. Men det tror jeg altså også at svært mange andre gjør, slik at argumentene fra elektroniske forposter som Bjørkeng i et seriøst medium som Aftenposten veldig lett blir brukt til å legitimere en likeglad-holdning overfor disse spørsmålene.

Les mer

Aftenposten tåkelegger Pirate Bay

Fredag 17. april kl 11.00 offentliggjorde Stockholms tingsrätt dommen i Pirate Bay-saken til like stor internasjonal oppmerksomhet som om det skulle handlet om Nobels litteraturpris. Saken var straks på førstesidene av nettaviser i London, New York, Paris og Roma, og på twitter kokte det som i ei sildenot. En av mikrobloggerne mente at dette måtte være opphavsrettens ”hvor var du da Brå brakk staven”-øyeblikk. Riktig vurdert tror jeg, for denne dommen har stor betydning for hvordan vi kan demme opp for en stadig økende piratvirksomhet som truer med å undergrave muligheten til å leve av åndsverk enten det gjelder musikk, film, media, forlag eller andre innholdsbransjer.

Fra en kvalitetsavis som Aftenposten, som selv strever med å finne en bærekraftig forretningsmodell i en digital tidsalder, kunne man håpet på en seriøs kommentar om viktigheten av å respektere opphavsretten ved en slik anledning. I stedet brukte ekspertkommentator Per Kristian Bjørkeng spalteplassen sin lørdag til å problematisere og tåkelegge dommen. Kort oppsummert hevder han at Pirate Bay-mennene ”er dømt for ikke å gripe inn mot fildelere som finner ulovlig materiale på nettstedet deres.” Det samme kan man si om Google, sier han, og derfor mener han dommerne har skapt et juridisk dilemma. ”Det er derfor vanskelig å tolke dommen annerledes enn at også Google da har et ansvar for lovligheten av alt materialet de indekserer.” Men Bjørkeng kan da enten ikke ha lest selve dommen, eller så leser han den med piratenes briller. Uansett blir resultatet at han er med og sprer en av de store mytene som piratene slenger rundt seg som røykbomber for å gjøre landskapet uoversiktlig - i dette tilfellet at alle som vil stenge Pirate Bay også vil stenge Google.

Alle som vil lese dommen selv kan finne den på internett, for eksempel via NRKs nettsider. Den er som de fleste juridiske dokumenter både snirklete og kjedelig, men den er ikke vanskelig: Først bør man legge merke til at Pirate Bay-mennene ikke dømmes for brudd på opphavsretten: Det er de som laster ned, de flere hundre tusen enkeltpersonene som bruker Pirate Bay til å forsyne seg med artistenes rettmessige eiendom uten å betale for det, som står for det som dommen omtaler som ”huvudbrotten”. Disse vet man foreløpig ikke hvordan man kan straffeforfølge på noen fornuftig måte. Men det faktum at ”hovedlovbryteren” ikke er straffet, gjør det ikke mer lovlig å medvirke til det samme lovbruddet, og det er altså dette Pirate Bay dømmes for.

Så til punktet om Google, som jeg ikke skjønner kan være vanskelig: Mens Google og andre søkemotorer er satt opp for å indeksere alt som fins på nettet, likt og ulikt, så konstaterer dommen at selve hensikten (”syftet”, ref. dommen s. 63) med Pirate Bay er å skape en møteplass for fildelere. Og i tillegg gjør de dette med forsett (”uppsåt”, av Wikipedia forklart slik: ”uppsåt har man, när man företar en handling med avsikt att uppnå ett visst resultat”): De tilrettelegger, drifter og videreutvikler en kommersiell nettside for fildeling (de har allerede reklameinntekter, og hvem vet hvor stor en framtidig salgssum kan bli?), og dommen redegjør med all ønskelig tydelighet for at de er fullstendig klar over at nettstedet blir brukt til å dele store mengder opphavrettsbeskyttet materiale.

Å skjønne forskjellen på dette og almene søkemotorer som Google kan ikke være vanskelig.
Pirate Bay-folkene har forholdt seg til alle henvendelser fra rettighetshavere med arrogant forakt. I den grad de har svart, har de innledet svarene med ”fuck you”. Google har også vært temmelig frekke i omgang med opphavsrettsbeskyttet materiale, for eksempel i sitt gigantiske ”book search”-prosjekt, der de har skannet millioner av bøker uten avtale med forlagene. Men da de til slutt ble saksøkt av amerikanske forlag og forfattere, stilte de i det minste til samtaler og kom fram til et juridisk og økonomisk forlik som alle parter nå er fornøyd med.

Norsk og svensk åndsverkslov kan være vanskelig å forstå på noen punkter, men ikke på dette: Det er utvilsomt ulovlig å laste ned opphavsrettsbeskyttete filer fra nettet, enten man finner dem via Google eller Pirate Bay. I tillegg har vi nå fått en dom fra Stockholms tingsrätt som sier at rene fildelingssteder, konstruert med forsett for at folk skal kunne dele beskyttet innhold, er ulovlig medvirkning til lovbrudd.

Å late som dette er vanskelig er å falle for piratenes retoriske knep: De vil ha folk til å tro at alle som er mot Pirate Bay er mot Google og søketeknologien som sådan, at de er mot bit torrent-teknologien som sådan og at de er mot deling av fritt materiale og creative commons. Og de vil ha oss til å tro at alle som i det hele tatt spør seg hvordan opphavsretten kan håndheves på internett, er tilhengere av ordninger som truer både privatlivets fred og individets rettssikkerhet. Slik bygges et stort fiendebilde som brukes til å rettferdiggjøre simpelt tyveri av åndsverk og legitimere at ungdom i alle aldre fortsetter å ta seg til rette i cyberspace.

Nei, det er ikke særlig vanskelig å forstå loven på disse punktene, men det er vanskelig å håndheve den. For å lykkes må vi ta i bruk en rekke virkemidler, både tekniske, juridiske og forretningsmessige. Men ikke minst må vi skape holdninger, og vi må ikke henfalle til den dårligste unnskyldningen av dem alle: at dette ikke lar seg stoppe uansett. Det vil utvilsomt alltid finnes pirater som knekker koder og stjeler filer, på samme måte som det alltid vil finnes fartsbøller som kjører i 150 km i timen i 80-soner: Vi slutter ikke å skilte veiene med fartsgrenser av den grunn, vi slutter ikke å inndra førerkort, og vi går heller ikke av veien for å ta bilder av folk med fotobokser og ilegge dem bøter på grunnlag av det.

Hva slags holdning har Aftenposten til piratkopiering? Med lørdagens utlegning av Pirate Bay-dommen syns jeg de bare bidrar til å gi piratene vind i seilene ved å framstille saken mye vanskeligere enn den egentlig er. Les mer