Må personvernet vike for opphavsretten, spør Jan Omdahl på dagbladet.no, og hisser til ny runde i fildelingsdebatten. Det enkle svaret fra Dele, ikke stjele er nei, og vi syns ikke Omdahls dramatisering og vranglesing av våre innspill fører debatten framover.Organisasjonene bak Dele, ikke stjele-aksjonen har altså levert et samlet innspill til Kulturdepartementets revisjon av opphavsretten som får Omdahl til å se rødt og omtale oss som om vi er ute etter å stramme jerngrepet. Men vi er ikke fastlåst til noen konkrete løsninger, og det ligger ingen ting i våre forslag som ikke allerede var foreslått av departementet i høringsmøtet i juni. Et åpent møte som var meget godt annonsert og besøkt, og der det var en overveldende konsensus om det som ble lagt fram.
Vi hørte ingen protester fra Omdahl den gangen, derfor syns vi det er underlig at han nå mener vi foreslår tiltak som vil "bringer oss inn i det Datatilsynets tidligere direktør Georg Apenes har kalt overvåkingssamfunnets rettsvilkårlige mørke». Mens vi eksplisitt sier at vi "er opptatt av at håndhevingen blir effektiv samtidig som den er godt balansert mot hensynet til personvern, rettssikkerhet og informasjonsfrihet."
Vi sier heller ikke at "rettighetshavere som film- og plateselskaper skal gis konsesjonsfri adgang til å overvåke", som Omdahl påstår. Vi sier at vi trenger "en særskilt hjemmel i åndsverkloven som sikrer mulighet for å innsamle og lagre IP-adresser og annen trafikkinformasjon," og det er en ganske vesentlig forskjell. Omdahls motsetning mellom forretningsmodeller og opphavsrett er også kunstig og ufruktbar: Organisasjonenes forsvar for opphavsretten har ingen ting med forsvar av gamle forretningsmodeller å gjøre, verken Spotify eller Wimp vil ha noe livsgrunnlag hvis ikke opphavsretten håndheves.
I stedet for å fortegne standpunktene våre, burde Omdahl gå saklig inn på forslagene og levere konkrete alternativer: Hvordan vil han selv løse disse utfordringene? Vi er som sagt ikke fastlåst i konkrete løsninger, kanskje kan han gi oss tips som gjør at vi kan korrigere kursen i stedet for å spisse til motsetninger på denne måten.
Det vi faktisk ber om i notatet vårt kan grovt forenkles i fire punkter:
1. Det må være mulig å overvåke nettrafikken. En eller annen instans, vi har ikke sagt hvem, må kunne gjøre det for at man i det hele tatt skal få øye på lovbrudd. Enkel parallell fra analogt dagligliv: hvis det er forbudt å følge med på trafikken, kan ingen se at det kjøres for fort.
2. Når det er konstatert betydelig ulovlig aktivitet på en ip-adresse, må det være mulig å få ut identiteten på den som står bak. Vi mener det er mer skånsomt enn om det automatisk skal bli politisak av det. Retten til dette er nylig stadfestet i høyesterett gjennom Max Manus-saken.
3. Vi ber om innføring av en ordning med utsending av varselbrev, såkalt gradert respons, som allerede er innført i de fleste vest-europeiske land og USA. Her ber vi eksplisitt om en mild variant, for eksempel skal man ikke kunne stenge noen ute fra internett.
4.Vi ber om mulighet for at internettselskapene stenger tilgangen til nettsteder som Pirate Bay.
De to første punktene stadfester egentlig bare praksis omtrent slik den er i dag, vi ber bare om at den blir tydeliggjort i loven. De to siste er det viktigste for oss, og disse burde ikke være krenkende for noen, kun en hjelp for folk til å opptre lovlydig.
Alt i alt vil dette etter vår mening gi et regime som er mindre dramatisk og mildere enn de alternativene vi tror må settes opp hvis internett skulle slippes løs som et friområde fullstendig uten samfunnsmessig styrte kjøreregler. Men det kan finnes bedre løsninger, revisjonen av åndsverksloven er langt fra gjennomført, så la oss få Omdahls konkrete alternativ, så kan vi ha en konstruktiv debatt videre.
Bjarne Buset
informasjonssjef Gyldendal Norsk Forlag.
Les mer
