Bokskya tåkelagt

(Publisert i Dagens Nærlingsliv 26.4.2011)

Den norske Bokdatabasens digitale distribusjonssentral for e-bøker (DDS) er lansert, og norske e-bøker er endelig å få kjøpt hos ni forskjellige nettbokhandlere. Mye gikk galt på oppstartsdagen, og prosjektet fikk fortjent kritikk, men mye ble også grundig misforstått. Det er synd, for løsningen er egentlig både åpen, enkel og forbrukervennlig.

Den største misforståelsen var at folk trodde DDS-en skulle være en butikk, mens den i virkeligheten bare er en distribusjonssentral. Den tilhørende webapplikasjonen Bokskya er heller ikke butikken, men bare et leseprogram som gjør bøkene tilgjengelig på svært mange apparater. Vil du handle e-bøker, må du starte med å opprette et kundeforhold hos en nettbokhandel, på samme måte som du må starte hos www.amazon.com for å handle til Kindle eller www.barnesandnoble.com til Nook.

Resultatet av denne forvirringen ble et underlig sammensatt hylekor som unisont ba norsk bokbransje om å skape det den ofte blir beskyldt for å være: Et monopol. Alle, fra teknokommentatorene via professorene til selveste Forbrukerrådet ba bransjen innstendig om å gjøre det enkelt for kundene og slå det hele sammen til én butikk.

“Fordi bokhandlene skal ha sin del av kaka, lar Bokskya deg bare organisere og lese ebøkene du har kjøpt i hver enkelt nettbokhandel,” skrev Jan Omdahl i Dagbladet. Men realiteten er jo det motsatte: Hvis bokhandlerne hadde slått seg sammen og laget én felles butikk, ville det ikke blitt noen konkurranse i det hele tatt. Da ville vi fått et monster som lignet på Amazon/Kindle før de ble utfordret av Apple. De hadde da opp mot 90 % av markedet, satte prisene selv og krevde 65 % avanse (noe de fortsatt krever fra norske forlag som eventuelt vil selge hos dem).

På toppen av dette trodde mange at man måtte ha konto i alle ni nettbokhandlere for å få tilgang til alle titlene. Men enhver butikk som har ambisjoner om å gjøre det stort på e-bøker må selvsagt ha fullt vareutvalg hvis de skal være med og konkurrere. At det mangler noen i starten, beviser bare at det pågår en virksom konkurranse om marginer og betingelser, som nødvendigvis på sikt vil føre til lavere priser enn om det bare hadde vært én butikk.

Selv om det fins mange konkurrenter, må du altså gjerne holde deg til én butikk. Da er Bokskya teknisk sett ikke mye dårligere enn de store, amerikanske løsningene den vil konkurrere med. Selve opprettelsen av kundeforholdet er omtrent like trøblete alle steder. Mens etterfølgende kjøp hos de bokhandlerne som har etablert ettklikks kjøp (snart har alle det) er praktisk talt likt. Selve leseappen er foreløpig noe dårligere, men den vil raskt bli videreutviklet og komme opp på nivå i funksjonalitet.

På ett avgjørende punkt er Bokskya betydelig mer forburkervennlig enn Kindle: Mens Kindle låser kunden inne og konkurrentene ute, samler Bokskya kjøpene dine fra alle konkurrerende bokhandlere i samme applikasjon. Det legger grunnlaget for en dynamikk og konkurranse i det norske bokmarkedet som i USA nå står i fare for å forsvinne.
Les mer

Forvirret Forbrukerråd om e-bøker

Det er synd at Thomas Nortvedt i Forbrukerrådet har så hastverk med å kritisere Bokskya at han gjør det dagen før han får sjansen til å se og forstå den ferdige løsningen. I store oppslag både i Aftenposten og på egne websider serverer han grov kritikk basert på misforståelser som kunne vært oppklart med en enkel telefon. Slik bidrar Forbrukerrådet dessverre til å feilinformere og sementere fordommer i stedet for å støtte en åpen, norsk løsning mot de lukkede amerikanske.

Når Nortvedt hevder at Bokskya “fratar andre muligheten til å selge forlagenes bøker,” har han tydeligvis ikke skjønt det helt grunnleggende poenget i at Bokskya er en distribusjonssentral, ikke en bokhandel. “Bokskya tilbyr ikke utenlandske bøker,” hevder han, men det har jo norske nettbokhandlere gjort i årevis allerede, og de vil selvsagt sy løsningene sammen etter hvert.

Forlagene selger til akkurat hvem de vil hvis bare forretningsbetingelsene er akseptable. En rekke norske forlag har solgt e-bøker i flere år gjennom digitalbok.no, i forrige uke lanserte 14 forlag sine bøker gjennom emviem.com. Bokskya er et tilbud til alle forlag i Norge som de kan bruke eller forkaste, det er ingen som tvinger dem.

Bokskya har heller ingen makt til å hindre andre salgsledd enn eierne sine i å selge e-bøker. Hvis Amazon, Apple, Google eller andre norske aktører vil selge norske e-bøker, må de ganske enkelt gå i forhandlinger med forlagene og tilby en attraktiv markedsplass og akseptable betingelser. Det eneste Bokskya har sagt, er at de ikke uten videre vil slippe konkurrerende salgsledd inn i en teknisk infrastruktur som de selv har investert sine penger i, det burde ikke være særlig oppsiktsvekkende.

Det som er oppsiktsvekkende, er at Thomas Nortvedt på vegne av norske forbrukere uten forbehold anbefaler bransjen å “la de som har erfaring med disse plattformene slippe til – som Apple og Amazon, som har vist at dette er noe de kan.” Jeg trodde Forbrukerrådet var stolte av sin iTunes-kampanje der de var med og kjempet mot Apples innelåsende systemer. Men nå sier Nortvedt at “skrekkscenariet er at det etter hvert vil vokse frem en rekke nettsteder hvor det vil bli solgt e-bøker, noe norske forbrukere ikke vil være tjent med.”

Jeg tror neppe Nortvedt mener det vil være en fordel at Kindle stikker av med hele greia, men han er tydelig redd for at det skal bli for fragmentert også: “Det er veldig uheldig at markedet blir så fragmentert at du må vite hvilket forlag en bok er gitt ut på for å vite hvor den selges.” Det er nettopp denne motsetningen mellom full innelåsing og full forvirring Bokskya har hatt ambisjoner om å løse. Bokskya er en god teknisk løsning for norske lesere fordi den gjør alle bøker lett tilgjengelig via alle leseapparater med standardisert format og sikker lagring – samtidig som den tillater konkurranse både i forlags- og salgsleddet.

At ikke alle forretningsavtaler er på plass samme dag den tekniske løsningen lanseres, beviser bare at norsk forlagsbransje verken er sendrektig (nå lanseres Bokskya selv om ikke alt er 100 %) eller mafios (vi kan ikke tvinge noen til å være med). Det trodde jeg Forbrukerrådet burde sette pris på?

Bjarne Buset
Les mer

Litteraturpolitisk molotovcocktail

(Publisert i Dagbladet 24.2.2011)

Da jeg leste debattinnlegget "Regjeringens angrep på litteraturen" 22. februar trodde jeg først at Dagbladet hadde satt inn feil byline. Bildet og signaturen var av Fremskrittspartiets Ib Thomsen, men språket og argumentene tilhørte Arve Juritzen.

"Regjeringen står som maktesløse tilskuere til en bokbransje som systematisk undergraver det norske språk, norske lesere og norske forfattere," sto det. Intet mindre. At en strategisk Juritzen med egne profittmotiver kan fordreie fakta så freidig, er irriterende. At mediene om og om igjen slår det stort opp, er deprimerende. Men at kulturpolitisk talsmann i Norges nest største parti sluker det med søkke og snøre, er direkte sjokkerende. Til sammen blir dette en farlig, litteraturpolitisk molotovcocktail.

Vi er glade for Thomsens engasjement i litteraturpolitikken, men må be ham om å sette seg inn i et minimum av fakta. Han må i det minste orke å lese hele klippbunken og ikke bare de mest tabloide oppslagene på toppen. Vi har i flere avisinnlegg i det siste tilbakevist den frekke påstanden som Thomsen nå gjentar ordrett om at "de store forlagene har styrt med jernhånd til skade for de små."

Sannheten er stikk motsatt: De store har tatt risiko, investert og modernisert og skapt en åpen infrastruktur i bransjen til beste for alle. Resultatet er at i løpet av de siste ti årene har antall forlag og utgivelser i de forskjellige bokgruppene økt mellom 50 og 100 prosent, de ti mest lønnsomme forlagene er småforlag med fortjenestemargin fra 10 til 38 prosent (mens de store i snitt har ligget på 5 %) og Norge er på verdenstoppen i boklesing.

Aldri tidligere er det etablert flere nye forlag, aldri har småforlagene tjent mer penger, aldri er det utgitt flere titler, solgt flere titler, aldri før har bøker vært så lett tilgjengelig og aldri før har nordmenn lest flere bøker. Vær så snill, Thomsen, på hvilken måte skader dette norsk språk og lesere?

(bilde fra Wikipedia)
Les mer

Skittent skyts fra Juritzen

(Publisert i Dagbladet 17.2.2011)

Det er forunderlig å se hvor mye spalteplass Arve Juritzen får til å framføre grove påstander om mafiavirksomhet og grådighetskultur i den norske bokbransjen. Bak hans systematiske svertekampanje ligger en ublu triksing med både tall, begreper og saksforhold.

La oss ta talltriksingen først: Med en snedig bruk av kronebeløp i stedet for prosenter, framstiller han seg selv som en fattiglus og de store som grådige kjemper. Cappelen Damm tjente 40 millioner i 2009, Juritzen forlag bare 7, sier han. Målt i prosenter har imidlertid Juritzen forlag 38,5 % fortjenestemargin i 2009 mens Cappelen Damm har 7,1 %, Gyldendal 5 % og Aschehoug 0,5 %. Sannheten er at de ti mest lønnsomme forlagene i 2009 var småforlag, med en fortjenestemargin på 10-38 %, mens de store har hatt en margin på under 5 % i snitt de siste ti årene.

Samme retoriske effekt har Juritzens oppramsing av hvor mye de store forlagene "har fylt lommeboka" til eiere og sjefer med, mens han selv bare har en årslønn på 250.000. Han fortier at han samtidig har tatt ut et utbytte på to millioner kroner. I realiteten har han dermed omtrent samme inntekt som toppsjefene i de store bokkonsernene, med en behageligere beskatning. Det kan godt være vel fortjent, men redelig debatteknikk er dette ikke.

Å hevde at "staten subsidierer det norske litterære systemet" med rundt fire milliarder er også en fordreid sannhet, som forutsetter at man regner med både skolebokinnkjøp, biblioteksystemet og momsfritak. At det offentlige betaler for skolebøkene er ikke subsidier, men innkjøp på linje med kjøp av skolebygninger, pc-er og pulter. Momsfritaket (en drøy milliard) er ikke penger staten pløyer inn i forlagene, det er penger staten lar være å ta inn fra sluttkundene, et litteraturpolitisk tiltak for å stimulere lesning, som også Juritzen nyter godt av. Norsk bokbransje har alltid vært og er fortsatt i all hovedsak markedsfinansiert. Statsstøtten gjennom innkjøpene fra kulturrådet, for faktisk leverte bøker, er viktig og effektiv. Men den utgjør bare vel 2 prosent av inntektene i bransjen.

Juritzen trikser også med begreper, på en skala fra injurierende til ufint, og snakker konsekvent om mafia, monopol og kartell. De tre store bokkonsernene har monopol på distribusjon hevder han, og siden de til sammen har 80 % av markedet, må "eierskapsbegrensninger lovfestes for å stoppe bransjens kartellvirksomhet". Sannheten er at det er knivskarp konkurranse mellom disse tre i alle ledd av verdikjeden, både om forfattere, medarbeidere, butikklokaler, hylleplasser og ikke minst bestselgere, enten de kommer fra store eller små forlag. Dette gjør den norske bransjen mye mer dynamisk enn i Sverige og Danmark, hvor eierkonsentrasjonene i hvert av leddene er helt annerledes (i fjor kom for eksempel 80 % av all dansk skjønnlitteratur ut på dansk Gyldendal).

Like fritt som Juritzen boltrer seg med tall og begreper, snur han freidig et hvilket som helst saksforhold på hodet. Når kulturkomiteens leder Gunn Karin Gjul tar initiativ til en litteraturlov som skal beskytte nettopp den infrastrukturen som Juritzen hamrer løs på, tar han det som et tegn på at "bokmafiaen er i ferd med å sprekke." Samtidig som han på få år har bygd opp det mest lønnsomme forlaget i bransjen, hevder han at de store "bruker makten aktivt til å utestenge nye aktører." Juritzens praksis motbeviser det han preker.

Sammenlignet med de fleste bokmarkeder i Vesten er konkurranseintensiteten mellom flere sterke aktører i alle ledd av bransjen uvanlig høy i Norge, salgskanalene er åpne og etableringskostnadene lave. Til sammen har dette skapt en bransje er antall forlag og utgivelser i forhold til folketallet er svært høyt, og bokhandlernettet dekker hele landet.

At Juritzen med egen vinning for øye sverter renomméet til de bedriftene han angriper, må vi bare leve med. Mye mer alvorlig er at han undergraver offentlighetens tiltro til en litteraturpolitikk som fungerer godt.
Les mer

Felles utfordringer for store og små forlag

Publisert i Klassekampen lørdag 5. februar 2011.

Storforlagenes makt er oppe til diskusjon igjen, og Klassekampen varsler en serie artikler der de skal se nærmere på saken. Det ønskes hjertelig velkommen, i et håp om at de kan få fram mer reflekterte stemmer fra både store og små forlag enn de fordummende skurkebildene som ofte får så altfor stor spalteplass.

Seinest 2. februar slår Aftenposten stort opp et innlegg fra Pantagruel-forlegger Alexander Elguren der han hamrer løs på de store med den samme retorikken som Arve Juritzen bruker: "Med massiv konkurransedreining og avtaleverk føres pengestrømmen i markedet én vei – rett i hendene på et fåtall eiere. Det styrer litteraturtilbudet, både bestselgerlister og hovedstammen i bokomsetningen. Det fratar de uavhengige forlagene en reell mulighet til å slå seg opp som store utfordrere." Tiraden avsluttes med et sitat fra Mario Puzos mafiaromaner: «The key to success is to crush the competition».

Men kjære Elguren, hvis dette hadde vært sant, hvis de store hadde hatt slik makt og brukt den på denne måten, hvordan kan du da forklare de norske småforlagenes suksess, inklusive ditt eget? De ti mest lønnsomme norske forlagene i 2009 var småforlag. Juritzen var på topp med en eventyrlig driftsmargin på 38,5 %, Pantagruel på en pen tiendeplass med 9,8 %, betydelig mer lønnsomt enn noen av de store. Og Juritzen selv leverte nettopp en bestselgerliste for 2010 som motbeviser hans egen klagesang: 13 av de 20 mestselgende bøkene kom fra småforlag.

Det er neppe tilfeldig at denne høylytte og selvmotsigende kritikken kommer fra to av de mest lønnsomme forlagene i Norge som ikke er medlem i Forleggerforeningen. Det er vanskelig å se andre motiver enn at de vil ha bokavtalen bort, og gjennom det tror at de skal få muligheten til enda høyere fortjeneste.

På bakgrunn av dette er det befriende at en av de andre småforleggerne endelig tar bladet fra munnen og blander seg i diskusjonen. Håkon Kolmannskog driver Manifest forlag og er leder av Forleggerforeningens småforlagsutvalg. Også han er kritisk til utviklingen i bransjen, men med en ganske annen analyse og motivasjon. I Klassekampen 3.2 setter han fingeren på en utfordring som hele bransjen har felles: "Jeg tror dette handler mer om generell kommersialisering, enn at kjedene prioriterer utgivelser fra eierforlaget."

Sannheten om det norske bokmarkedet er det stikk motsatte av hva Elguren påstår. Det "fåtallet av eiere som får penger rett i hendene", har de siste ti årene uten unntak vært småforleggere. De store forlagene derimot, har brukt pengene til å investere i en modernisering av bokbransjens strukturer (bokdatabase, distribusjonssentraler, bokhandel) som har vært helt nødvendig for å sikre bokas plass i mediedøgnet i konkurranse med andre høyst kommersielle tilbud. Resultatet er en nasjon som er på verdenstoppen i boklesing, og et åpent bransjesystem som har muliggjort en konkurranse og en oppblomstring av småforlag uten sidestykke.

Tall fra forleggerforeningens bransjestatistikk sier følgende om utviklingen i perioden 2002 til 2009: Antall forlag som gir ut norsk sakprosa økte med 76 % (fra 38 til 67), oversatt sakprosa med 96 % (fra 27 til 55), norsk skjønnlitteratur med 70 % (fra 27 til 46), og oversatt skjønnlitteratur med 73 % (fra 26 til 45). Økningen i det totale titteltallet i den samme perioden er 35 % for norsk sakprosa, 50 % for oversatt skjønn og hele 96 % for oversatt sakprosa.

I bokgruppe 3–5 (allmennmarkedet) ble det i 2009 alene gitt ut 3.479 nye titler, altså 10 nye titler hver eneste dag. Det er med andre ord ikke mangelen på konkurranse som er bokbransjens utfordring i øyeblikket, det er tvert imot kollisjonen mellom denne myldrende tittelmengden og antallet hylleplasser i bokhandel. Det er en utfordring som rammer de store like mye som de små. Og løsningen ligger neppe i å bryte opp strukturene i en bransje som vitterlig fungerer misunnelsesverdig bra.

La meg avrunde dette med et lite tankeeksperiment: Hva om forlagshusene gjorde som kritikerne ber om og solgte seg ut av bokhandel. Ville det blitt enklere for de små? Hvis Aschehoug lot NorgesGruppen overta hele Norli/Libris, mens Gyldendal solgte ARK til Reitan, og Cappelen Damm Tanum til ICA. Noe som kunne være fristende nok i digitaliseringens tidsalder, der mange spår blodig trøbbel for landfast bokhandel framover. Hvor mye bedre vilkår tror vi at småforlagene ville blitt tilbudt med slike bokhandeleiere i stedet?

Nylig meldte NRK at den siste platebutikken i rockebyen Namsos ble lagt ned fordi salget av bestselgende artister er overtatt av bensinstasjoner og dagligvarebutikker. Er det en slik situasjon vi ønsker oss for bok-Norge også?

Bjarne Buset, informasjonssjef i Gyldendal Norsk Forlag. Les mer

E-bøker, konkurranse og kulturpolitisk ansvar

Av adm.dir. Fredrik Nissen, publisert i DN 30.11.2010

CappelenDamm(CD) har vært først ute og lansert norske ebøker med brask og bram. Prisen på nye ebøker er satt 100 kroner lavere enn for tilsvarende trykte bok og da er den nye, lave prisen inkludert mva på 25 %, i motsetning til den trykte boka som er uten mva.

Undertegnede har fått mye pes fordi min første reaksjon var at CD ikke kunne regne. Statssekretær Schjerva sier at med slike uttalelser har CD lite å frykte fra konkurrentene. Men motsatt hva Schjerva ser ut til å tro, er digitale forlagsprodukter ikke noe nytt i norsk forlagsbransje. I 2010 vil Gyldendal omsette digitale produkter og tjenester for ca 60 mkr. mens CD knapt har digitale inntekter. Jeg tror ikke Schjerva bør frykte mangel på konkurranse.

Men sjølsagt var det dumt å si at CD ikke kan regne. Det kan de. CD har hele tiden stilt seg bak forlagsbransjens regnestykker og kalkyler for ebok. Det de nå har forandret er kalkylen.Inn i en kunstig lav ebokpris regner de nå fortrinn knyttet til en strategi som er like gammel som kapitalismen selv: Kraftige prisreduksjoner med sikte på ”first mover advantage”- vinne markedsandeler. Men for å kunne stikke først av gårde, har CD samtidig måttet velge en teknologisk løsning som er så svak og lite kundevennlig at bokbransjen (inkl .CD) sa nei til å bruke denne i en felles bransjeløsning etter at den sto ferdig til bruk. En samlet Bokbransje valgte å bruke noen måneder og millioner ekstra for å etablere en mer kundevennlig løsning som kunne konkurrere med den egentlige trusselen mot norsk bokkultur – Amazon, Apple og andre internasjonale mediegiganter. Nå har altså CD valgt en annen vei. Vi beklager dette, men sutrer ikke– slik er konkurransen. Men at Finansdepartementets talsmann Schjerva finner CDs handlemåte spesielt rosverdig, er vanskelig å forstå.

Jeg har et svakt håp om at dette skal være det siste ebok-relaterte innlegget jeg skriver hvor deler av innlegget har en polemisk brodd. Utfordringene som knytter seg til ebøker spesielt og et paradigmeskifte med overgang fra det trykte ord til digitale produkter og tjenester er så vanskelige at de fortjener noe mer enn et tabloid format.

Gjennom et omfattende samarbeid mellom norske myndigheter og en bokbransje som i all hovedsak har tatt sitt kulturpolitiske ansvar på alvor, har vi klart å etablere et unikt gode i Norge: Et lite språksamfunn med en usedvanlig rik flora av kvalitetslitteratur og som følge av dette; en befolkning som leser usedvanlig mye, så mye at det plasserer oss i verdenstoppen hva angår lesing. Dette har – som Schjerva sa på ebok-seminaret i Drammen - en verdi langt ut over hva som kan regnes i penger.

Etter en periode med relativt ukritisk teknologioptimisme har nå de fleste seriøse kommentatorer og bransjefolk innsett at til tross for den digitale teknologiens uomtvistelige fortrinn, vil den trykte boka enda bestå i mange, mange år. Den viktigste utfordringen blir ikke å finne ut hvilket bokkonsern som har økonomisk ryggrad til å bære en priskrig lengst, men å kombinere en tøff konkurranse med et kulturpolitisk ansvar som sikrer at overgangen til et betydelig eller dominerende innslag av ebøker og andre digitale produkter kan skje uten at vi samtidig kaster vrak på den fantastiske lesekulturen vi har lykkes i å etablere i Norge. Sporene fra utlandet skremmer: Forlag knaker i sammenføyningene, tradisjonstunge kvalitetsbokhandler går konkurs og deres omsetningsvolum blir bare i begrenset grad i overført til andre salgskanaler/medier. Andre sliter så tungt økonomisk at breddetilbudet av litteratur må vike plassen for gaveartikler og fokus på et begrenset utvalg av bestselgere.

Sjølsagt må norsk bokbransje gjennom en smertefull omstilling. Men om vi skal bevare norske forfatteres skriveglede, norsk språk og lesing som kulturgode, kaller det på et samarbeid mellom politiske myndigheter, forfattere og folk fra bokbransjen som kan sikre en balansert og styrt overgang fra en dominerende analog virkelighet til en fascinerende digital fremtid. Pengemaktens frie spill er heller ikke her et godt svar.

Jeg oppfattet statssekretær Schjervas innlegg på Drammens-seminaret som en invitt til dialog om bokas fremtid i Norge. Det bør hele forlagsbransjen nå stille opp på.
Les mer

Internett: Vill vest eller Big Brother?

Publisert i Dagbladet 28. oktober 2010

Dagbladet mener at de 37 opphavsrettsorganisasjonene bak aksjonen Dele, ikke stjele (DIS) er på viddene i sitt forsvar for opphavsretten og opptrer som nyttige idioter for kommersielle aktører. Samtidig nekter Dagbladet selv å peke på farbare veier for å komme seg ned fra viddene til sivilisasjonen igjen.

DIS har sendt et grundig, 11-siders juridisk notat til Kulturdepartementet der de understreker at de "er svært opptatt av at håndhevingen av opphavsretten /.../er godt balansert mot hensynet til personvern, rettssikkerhet og informasjonsfrihet." Som en ramme for denne balansen angir de europeisk rettspraksis slik den utøves blant annet av EMD - den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen.

Dagbladets mediekommentator Jan Omdahl kaller dette "forslag som bringer oss inn i /.../overvåkingssamfunnets rettsvilkårlige mørke," og sjefsredaktør Lars Helle gir ham full støtte. I et intervju med fagbladet Journalisten erklærer han seg som tilhenger av en mer moderne tilnærming til opphavsretten, og mener vi må oppdra samfunnet til å håndtere de digitale mediene uten bruk av straff.

Etter min mening er det Helle som er både umoderne og umoden i denne debatten. Poenget med Dele, ikke stjele er, som navnet sier, at vi har forlatt skyttergravsposisjonene, slik man også har gjort ellers i Europa: "Europeans will not embrace technology they do not trust," heter det i EU-notatet Digital Agenda for Europe. "The digital age is neither "big brother" nor "cyber will west"."

Hvis internett er et fristed "der straff ikke kan brukes", hva slags innhold vil folk dele der da? Havner ikke da mer og mer av innholdet "behind the paywalls" eller sågar på et lukket, betalbart, alternativt nett? Vil man ikke da nettopp måtte bruke både kapital og teknologi til å bygge bolverk i stedet?

Suksessen til teknologikjempene Amazon og Apple bygger i stor grad på at de får med seg innholdsprodusentene fordi systemene deres er relativt sikre. Baksiden av den medaljen er at mindre aktører tvinges til å kanalisere innholdet via de store, som låser både kunder og innholdsskapere inne.

Jo lavere status opphavsretten har, dess sterkere må de teknologiske bolverkene være, dess dyrere blir innholdet for kundene, dess større blir monopolene, og dess mindre fritt blir internett. Hvis Dagbladet ikke skjønner dette, er det de som risikerer å bli nyttige idioter, og da for mye sterkere kommersielle aktører enn de som er samlet i DIS.

Bjarne Buset
informasjonssjef Gyldendal Norsk Forlag
Les mer