Udokumenterte vrengbilder av norsk bokbransje

(Publisert i Dagens Næringsliv 17.6.2010)

Det påstås at konsentrasjonen i norsk bokbransje de siste ti årene er skadelig og hindrer etableringen av nye forlag. Hvordan kan det da ha seg at antall småforlag er fordoblet i den samme perioden, at inntjeningen deres er vesentlig høyere enn i bokkonsernene, at titteltallet har eksplodert og at nordmenn kjøper og leser mer bøker enn noen gang?

Det er forstemmende å se hvor lett det er for folk med eget PR-behov å slippe til i norske medier med de groveste påstander om forholdene i bokbransjen. Det er bare å hevde seg kommersielt mishandlet og kalle de store forlagene for en statsstøttet mafia, så ryddes helsidene uten forbehold. I neste omgang finner det samme stoffet ufiltrert veien til leder- og kommentarspaltene: "De store aktørenes dominans på distribusjonssiden gjør det vanskelig for små forlag å etablere seg", skrev DN på lederplass nylig. Og sist fredag hevdet Andreas Wiese i Dagbladet at forholdene i norsk bokbransje ligner et kartell og at vi ville vært bedre tjent med et friprisregime. Verken DN eller Wiese bryr seg om å skaffe fram det minste faktagrunnlag som støtte for sine påstander.

Tall fra forleggerforeningens bransjestatistikk sier følgende om utviklingen i perioden 2002 til 2009: Antall forlag som gir ut norsk sakprosa økte med 76 % (fra 38 til 67), oversatt sakprosa med 96 % (fra 27 til 55), norsk skjønnlitteratur med 70 % (fra 27 til 46), og oversatt skjønnlitteratur med 73 % (fra 26 til 45). Økningen i det totale titteltallet i den samme perioden er henholdsvis 12,6 % for norsk skjønn (som er svært avhengig av innkjøpsordningen), 35 % for norsk sakprosa, 50 % for oversatt skjønn og hele 96 % for oversatt sakprosa. I bokgruppe 3-5 (almenmarkedet) ble det i 2009 alene gitt ut 3.479 nye titler, altså 10 nye titler hver eneste dag. I den grad norsk bokbransje har et problem, er det med andre ord neppe manglende mangfold og konkurranse.

Tilsvarende fortegnet er myten om hvilke aktører som tjener penger. I norsk bokhandel, som altså beskyldes for å flå de mindre forlagene, har driftsresultatet variert mellom 3,1 % i 2004 og -0,4 % 2008 (tall fra Bokhandlerforeningens "minifakta"). Ved et enkelt googlesøk på "forlag + driftsmargin" vil man finne beretninger om marginer fra 20 og opp mot eventyrlige 40 %, ofte fra de samme små som skjeller ut de store og får ubegrenset plass i mediene for å gjøre det. Telemarksforsknings evaluering av Bokavtalen fra 2009 viser at gjennomsnittlig driftsresultat for såkalt uavhengige forlag i perioden 2000-2007 er på 11,2 %, mens den bare er 5,0 for de største forlagene. En av forklaringene kan være, sier Telemarksforskning, at de mindre forlagene søker mot nisjer av forleggeriet som har høyere fortjenestemargin.

Kan en tilsvarende forklaring på de store aktørenes lave marginer være at de både tar sine kulturforpliktelser på alvor og investerer tungt i modernisering av bransjestrukturer som kommer også småforlagene til gode? Bokundersøkelsen 2010 viser at 93 % av nordmenn leste en eller flere bøker i løpet av 2009, vi er på verdenstoppen i lesing. I 2000 svarte 64 % at de leste bøker minst en dag i uken, nå svarer 74 % at de gjør det. Andelen som er helt enig i at bøker er for dyrt har gått ned fra 69 til 32 %, og bokas andel av mediadøgnet holder seg stabilt høyt.

At DN programmatisk erklærer sin motstand mot den norske bokavtalen overrasker ingen. Litt mer forundret blir vi når Andreas Wiese gjør det samme. Alle fakta tyder på at vi i Norge har en sunn konkurranse mellom tre jevnbyrdige, store aktører som er bundet av bokavtalens kulturforpliktelser. Hvorfor skulle bransjeeksterne eiere uten slike bindinger tilby små forlag bedre vilkår enn de får i dag? I friprislandet Sverige har Bonnier vært fullstendig dominerende i 40 år nå, bransjen er i full krise og det er de små forlagene som ber om å få tilbake fastprisen (jfr. lederartikkel i Svensk Bokhandel 23.4).