lørdag 30. januar 2010

Internett og opphavsrett: Det nye alvoret

Publisert i en litt kortere versjon i Dagens Næringsliv 20. januar 2010.

I dag samles mer enn 400 travelt opptatte journalister, kulturarbeidere, byråkrater og akademikere til tre timers seminar om åndsverkloven midt i arbeidstiden. Hva skjer, hvorfor ble opphavsretten plutselig så viktig?

I 2009 jubilerte vi blant annet for Charles Darwin (200 år), Knut Hamsun (150 år) og Donald Duck (75 år). Men ingen husket at det var 300 år siden den første copyrightloven ble innstiftet i England.

Med boktrykkerkunsten skapte Gutenberg en teknologisk revolusjon som var en nødvendig forutsetning for framveksten av vårt moderne, sekulariserte og demokratiske kunnskapssamfunn. Men teknologien alene ville aldri ført til slike resultater om den ikke var blitt balansert av opphavsretten. I tiden etter Gutenberg ble det raskt så enkelt å kopiere bøker at ingen kunne leve av å skrive dem. Nettopp derfor ble dronning Annes lov vedtatt i England i 1709. Den ga forfatteren enerett til å trykke sitt eget verk, med følgende eksplisitte formål: «for the Encouragement of Learned Men to Compose and Write useful Books». Uten opphavsretten kunne det aldri oppstått et marked for utveksling av tanker og ideer som kunne løsrive seg fra kirken eller staten som mesen.


I den analoge verden ble opphavsretten etter hvert en selvfølge, og vi balanserte kopiering til privat bruk nokså smertefritt mot opphavernes behov for å leve av det de skapte. Nå er vi midt i en digital revolusjon som er minst like radikal som Gutenbergs. Hver enkelt av oss kan kopiere all verdens musikk, filmer og litteratur på vår egen hjemme-pc, og plutselig husker vi nesten ikke hva opphavsretten tjente til. Er den ikke bare en mekanisme som beskytter profitten til de feite, overflødige mellomleddene i kulturbransjene? Er den ikke egentlig til hinder for utveksling av frie tanker og ideer?

Da internett var relativt nytt, en gang på 1990-tallet, mente mange at de hadde oppdaget et nytt kontinent der den gamle verdens lover og regler ikke burde gjelde lenger, og det meste burde være gratis. Men de fikk tidlig motbør fra kompetent hold, blant annet fra en av verdens fremste internettøkonomer, Berkeley-professor Hal Varian, som for tiden jobber som sjefsøkonom hos Google. «Ignore basic economic laws at your own risk,» sier Varian i sin bok Information rules (fra 1999). «Technology changes. Economic laws do not.»

På en måte har vi levd i en slags lekegrind på internett til nå, på godt og vondt. Mange syns sikkert som meg at det var ganske underholdende i fjor høst da Rupert Murdoch truet med å stenge Googles tilgang til alle nettavisene sine, og Google svarte omtrent at "æda bæda, det må du gjerne gjøre, her har du oppskriften." (Underforstått: du kan neppe leve uten trafikken du får fra oss). Men når en velrenommert avis som New York Times i disse dager gjør alvor av å prøve å ta betalt for seg på internett, føler vi oss kanskje mer som skrekkslagne tilskuere til noen som spiller russisk rulett med sin egen økonomi, og holder pusten fordi vi vet at det er vår tur neste gang.

De forskjellige innholdsbransjene har litt forskjellige utfordringer i forhold til internett: avisbransjen har gitt bort innholdet sitt gratis, musikk- og filmbransjen sliter med piratkopiering, og forlagsbransjen vet ikke helt hva den har i vente. Uansett går det langsomt opp for både skaperne og brukerne av kultur at det ikke fins noen gratis lunsj på internett heller: journalister kan ikke heve lønn hos medier som gir bort innholdet sitt, musikere kan ikke leve kun av konserter og t-skjortesalg, og forfattere kan ikke leve av å reise rundt og lese opp. Internett er kommet for å bli, vi skal alle vokse opp i lekegrinda sammen, og da må vi finne på noen voksenregler.

I løpet av 2009 slo dette nye alvoret inn i de fleste vestlige land, og det ble innført tiltak mot piratkopiering gjennom varianter av såkalt "gradert respons": lovbryterne får tre advarsler før det ender med en form for straff. Nøyaktig hva denne straffen skal være, diskuteres heftig , men selve mekanismen har etter hvert oppnådd bred konsensus.

Bare i Norge skjedde ingen ting i 2009. Tvert imot ble advokatfirmaet Simonsen fratatt sin konsesjon til å overvåke internettrafikk, musikkbransjen tapte saken om å få Telenor til å stenge trafikken mot Pirate Bay, og ingen politianmeldelser førte noen vei. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe: Frustrasjonen over manglende tiltak drev til slutt et samlet kultur-Norge sammen i enighet om aksjonen «Dele, ikke stjele», som avdekktet en bred konsensus både blant politikere, opphavere, bransjefolk og opinionsdannere om at noe nå både må og kan gjøres.


I aksjonens møte med kulturminister Anniken Huitfeldt rett før jul ble dette konkretisert til noe vi kan kalle en balansert, gradert respons. I klartekst vil det si en mekanisme som slår ned på ulovlig fildeling, men tar tilbørlig hensyn både til personvern, ytrings- og informasjonsfrihet, slik at den for eksempel ikke stenger folk ute fra internett. Dermed burde det være lagt et godt grunnlag for å skape bærekraftige rammevilkår for en sivilisert nettrafikk også i Norge.

I 2010 markeres 350-årsjubileet for Daniel Defoe, 100-årsdagen for Bjørnstjerne Bjørnsons død og 30-årsjubileet til dataspillet Pacman. La oss håpe det også kan bli året da vi begynte å håndheve opphavsretten på internett.

Bjarne Buset, informasjonssjef i Gyldendal Norsk Forlag




3 kommentarer:

Jassmonsteret sa...

Hei. En liten kommenratt;

"Uten opphavsretten kunne det aldri oppstått et marked for utveksling av tanker og ideer som kunne løsrive seg fra kirken eller staten som mesen. "
Jo.

"I tiden etter Gutenberg ble det raskt så enkelt å kopiere bøker at ingen kunne leve av å skrive dem.""
- Og akkurat dette gav fri utveksling av tanker og ideer, fordi bøker ble BILLIGE. Man behøvde ikke opphavsrett for det, det var heller slik at frittfram-trykking av bøker var en trussel mot kirken og staten. Noen av disse bøkene kunne spre 'misinformasjon' og kritikk.

Bjarne Buset sa...

Hm. Jeg mener du begår en kortslutning her. Bøker ble billige ja, men hvilke bøker? Jo, nettopp de som var finansiert på gamlemåten, det vil si at de var bestilt av kirken eller en adelig mesen. Det kom ikke mye revolusjonær tenkning ut av det, de ville naturlig nok ikke betale for noe som undergravde deres egne privilegier. Den første boka Gutenberg trykte var som kjent Bibelen.Ifølge Ole Andreas Rognstads bok om opphavsrett kom gjennombruddet for opphavsretten først med den franske revolusjonen, da det ble slått fast at "opphavsmannens rett til sitt verk var en mmest ukrenkelige, hellige og personlige av all eiendomsrett."

Jassmonsteret sa...

Kortslutning? Bøker ble billige fordi det ble billig å trykke dem, ikke fordi de var bestilt av kirken. Som du selv sier "I tiden etter Gutenberg ble det raskt så enkelt å kopiere bøker at ingen kunne leve av å skrive dem."

I begynnelsen, før kirken/staten hadde oppdaget og fått gjort noe med det (lisenskrav, monopol og slikt), kunne hvem som helst med tilgang til en trykkpresse trykke bøker om det de måtte ønske og slik spre tanker. Det er klart at dette spredde mye informasjon.
Slik trengte man ikke opphavsrett for å spre revolusjonære tanker.

Akkurat som internet i dag.