Stockholmssyndrom i Pirate Bay-saken?

(Debattinnlegg i Klassekampen 25.4.2009)
Bildet: Den første Pirate Bay-serveren utstilt på Tekniska museet i Stockholm.

Fredag 17. april kl 11.00 offentliggjorde Stockholms tingsrätt dommen i Pirate Bay-saken til like stor internasjonal oppmerksomhet som om det skulle handlet om Nobels litteraturpris. Begivenheten er allerede omtalt som opphavsrettens ”hvor var du da Brå brakk staven”-øyeblikk.

Desto mer interessant er det å se oppsummeringen som Farojournalen, nettstedet for musikk- video- og spillbransjen, gjorde av mediekommentatorenes reaksjoner på dommen: "Øyvind Solstad i NRK Beta går knallhardt ut mot musikk- og filmbransjen, Dagbladets Jan Omdahl påpeker at det er vanskelig å få oversikt over konsekvensene av TPB-dommen, Aftenpostens Per Kristian Bjørkeng (...) mener det er feil vei å gå (...)." For egen del kan jeg føye til reaksjonen fra NTNU-professor Arne Krokan, som bruker bloggen sin til å spre oppskriften på hvordan piratene kan gå under jorda, samt forklare hvorfor kampen mot dem er nytteløs uansett.
Det er noen slående fellestrekk ved disse kommentatorene: De er fremtredende nettdebattanter og representanter for sentrale bedrifter og samfunnsinstitusjoner som selv er truet av den nedbrytende ideologien og praksisen som sprer seg rundt piratkopiering. Har vi å gjøre med den digitale tidsalders Stockholmssyndrom: gisler som forelsker seg i sine gisseltakere?

I stedet for å bruke dette historiske øyeblikket til å kommentere på viktigheten av å respektere opphavsretten, bruker kommentatorene spalteplassen sin til å problematisere og tåkelegge dommen. Bjørkeng i Aftenposten hevder at dommerne har skapt et juridisk dilemma, nemlig at hvis vi må stenge Pirate Bay må vi også stenge Google. Men selv om Pirate Bay-dommen som de fleste juridiske dokumenter er både snirklete og kjedelig, så er den ikke vanskelig: Mens Google og andre søkemotorer er satt opp for å indeksere alt som fins på nettet, så er selve hensikten med Pirate Bay å skape en møteplass for fildelere. De tilrettelegger, drifter og videreutvikler en kommersiell nettside for fildeling, og de er fullstendig klar over at den blir brukt til å dele store mengder opphavrettsbeskyttet materiale.

Å skjønne forskjellen på dette og almene søkemotorer som Google kan ikke være vanskelig. Pirate Bay-folkene har svart på de fleste henvendelser fra rettighetshavere med de innledende ordene ”fuck you”. Google har også vært temmelig frekke i omgang med opphavsrettsbeskyttet materiale, for eksempel i sitt gigantiske ”book search”-prosjekt, der de har skannet millioner av bøker uten avtale med forlagene. Men de har tross alt kommet til et forlik i etterkant om både jus og penger. Å late som dette er vanskelig, er å falle for piratenes retoriske knep: De vil ha folk til å tro at alle som er mot Pirate Bay også er mot Google, torrent-teknologien, privatlivets fred, individets integritet og internett som sådan. Men det er faktisk mulig å være tilhenger av nettets kreative potensial uten samtidig å støtte simpelt tyveri.

Skal vi lykkes med å bremse piratkopieringen, må vi lete etter både tekniske, juridiske og forretningsmessige løsninger. Men ikke minst må vi skape holdninger. Da hjelper det ikke stort at Arne Krokan skriver på bloggen sin at "jeg dømmer ikke over hva som er rett og galt, men reflekterer over hva konsekvensene av musikkbransjens strategi er." Argumentene hans gripes dessverre begjærlig og brukes som legitimering av pirater i alle aldre.
Men om det ikke kan stoppes helt, så kan det helt opplagt bringes under en slags kontroll. Det vil utvilsomt alltid finnes pirater som knekker koder og stjeler filer, på samme måte som det alltid vil finnes fartsbøller som kjører i 150 kilometer i timen i 80-soner. Vi slutter ikke å skilte veiene med fartsgrenser av den grunn, vi slutter ikke å inndra førerkort, og vi går heller ikke av veien for å ta bilder av folk med fotobokser og ilegge dem bøter på grunnlag av det.
Les mer

Bokproduksjon - hjemme eller ute?

For et par uker siden hadde Aftenposten et større oppslag om hvordan norske forlag gjennom en årrekke gradvis har flyttet mer og mer av bokproduksjonen sin til utlandet. Reportasjen viste at trenden er gjennomgående for de fleste forlag, med Universitetsforlaget som ett av få unntak. Produksjonssjefene i CappelenDamm, Aschehoug og Gyldendal intervjues og sier omtrent likelydende ting om årsakene til denne trenden, og journalisten oppsummerer det slik: ”For dårlig bredde i utstyret, for liten kapasitet i perioder og for høyt prisnivå blir oppgitt som grunnene til at landets største forlag tyr til trykkerier i utlandet .”

I en artikkel på nhografisk.no forenkles nå dette tabloid til at undertegnede hevder at ”norske trykkerier ikke holder mål”. Men dette har jeg faktisk aldri sagt, selv om journalistens oppsummering havnet i teksten under et bilde av meg. Og det er heller ikke sant at Universitetsforlaget, som nå prøver å framstille seg selv som helter og oss andre som skurker, er alene om å produsere i Norge. Gyldendal Undervisning, som er et av landets største forlag, har av forskjellige grunner også en betydelig del av sin produksjon her hjemme.

Det Aftenpostens reportasje viste med all ønskelig tydelighet, er det som alle i bransjen allerede vet: Det er strukturelle forhold i bransjen - en kombinasjon av kvalitet, pris, fleksibilitet, leveringstid, miljøhensyn og mer - som gjør at trenden en tid har gått mot produksjon i utlandet, det er ikke et resultat av enkeltaktørers gode eller onde valg. Det fins ikke noe enkelt fasitsvar på dette, og trenden kan opplagt snu igjen hvis norsk grafisk bransje tar de riktige valgene.

Oddvar Fless, produksjonssjef Gyldendal Litteratur.

Skriv resten av artikkelen her.
Les mer

Viktig signal om piratkopiering fra Aftenposten

Det er svært gledelig at Aftenposten i dag gir et klart signal om holdninger til piratkopiering gjennom Cecilie Askers kommentar "Medieblikk". Artikkelen har også henvisning på forsiden av kulturdelen med den prisverdig klare tittelen "Aftenposten mot piratfiler: Aftenposten velger å ta Pirate Bay-dommen til etterretning." Så kan man selvsagt spørre seg om hvorfor det skulle være overraskende, at den gamle, konservative avisen skulle erklære seg som tilhenger av lov og orden. Men akkurat så uklar er debatten om piratkopiering blitt, at man snart ikke vet hvem som er skurker eller helter lenger.

Konkret gjelder saken nå om avisene skal velge å anmelde piratkopierte plater som slippes på nettet før lanseringsdato. Asker redegjør interessant for hvor stor tvil det er i journalistkretser om noe man skulle tro var enkelt å forholde seg til. Heldigvis konkluderer hun med at "Aftenposten ikke vil anmelde noen plater hvor det hersker den minste usikkerhet rundt hvorvidt opphavet til en digital musikkfil er lovlig eller ikke."

Men hun gjør det tydeligvis ikke med lett hjerte, og språkbruken er høyst interessant her. Aftenposten "velger å ta dommen til etterretning", noe som på diplomatspråk vel egentlig betyr at man ikke akkurat gir entusiastisk tilslutning. Og Asker forsikrer i tillegg at "dette betyr likevel ikke at Aftenposten legger seg flat for musikkbransjens argumentasjon i fildelingsdebatten." Bare sånn i tilfelle vi skulle komme i tvil om hvem som er på tiltalebenken her.

Men altså, tross alt: Dette er gledelig.

Jeg har selv her på bloggen min for noen dager siden tatt opp at jeg syntes Aftenposten sendte uklare signaler i forhold til Pirate Bay-dommen. Så har Per Kristian Bjørkeng vært innom og klargjort standpunktet sitt og argumentert greit for at det er jeg som feilleser ham. Men det tror jeg altså også at svært mange andre gjør, slik at argumentene fra elektroniske forposter som Bjørkeng i et seriøst medium som Aftenposten veldig lett blir brukt til å legitimere en likeglad-holdning overfor disse spørsmålene.

Les mer

Aftenposten tåkelegger Pirate Bay

Fredag 17. april kl 11.00 offentliggjorde Stockholms tingsrätt dommen i Pirate Bay-saken til like stor internasjonal oppmerksomhet som om det skulle handlet om Nobels litteraturpris. Saken var straks på førstesidene av nettaviser i London, New York, Paris og Roma, og på twitter kokte det som i ei sildenot. En av mikrobloggerne mente at dette måtte være opphavsrettens ”hvor var du da Brå brakk staven”-øyeblikk. Riktig vurdert tror jeg, for denne dommen har stor betydning for hvordan vi kan demme opp for en stadig økende piratvirksomhet som truer med å undergrave muligheten til å leve av åndsverk enten det gjelder musikk, film, media, forlag eller andre innholdsbransjer.

Fra en kvalitetsavis som Aftenposten, som selv strever med å finne en bærekraftig forretningsmodell i en digital tidsalder, kunne man håpet på en seriøs kommentar om viktigheten av å respektere opphavsretten ved en slik anledning. I stedet brukte ekspertkommentator Per Kristian Bjørkeng spalteplassen sin lørdag til å problematisere og tåkelegge dommen. Kort oppsummert hevder han at Pirate Bay-mennene ”er dømt for ikke å gripe inn mot fildelere som finner ulovlig materiale på nettstedet deres.” Det samme kan man si om Google, sier han, og derfor mener han dommerne har skapt et juridisk dilemma. ”Det er derfor vanskelig å tolke dommen annerledes enn at også Google da har et ansvar for lovligheten av alt materialet de indekserer.” Men Bjørkeng kan da enten ikke ha lest selve dommen, eller så leser han den med piratenes briller. Uansett blir resultatet at han er med og sprer en av de store mytene som piratene slenger rundt seg som røykbomber for å gjøre landskapet uoversiktlig - i dette tilfellet at alle som vil stenge Pirate Bay også vil stenge Google.

Alle som vil lese dommen selv kan finne den på internett, for eksempel via NRKs nettsider. Den er som de fleste juridiske dokumenter både snirklete og kjedelig, men den er ikke vanskelig: Først bør man legge merke til at Pirate Bay-mennene ikke dømmes for brudd på opphavsretten: Det er de som laster ned, de flere hundre tusen enkeltpersonene som bruker Pirate Bay til å forsyne seg med artistenes rettmessige eiendom uten å betale for det, som står for det som dommen omtaler som ”huvudbrotten”. Disse vet man foreløpig ikke hvordan man kan straffeforfølge på noen fornuftig måte. Men det faktum at ”hovedlovbryteren” ikke er straffet, gjør det ikke mer lovlig å medvirke til det samme lovbruddet, og det er altså dette Pirate Bay dømmes for.

Så til punktet om Google, som jeg ikke skjønner kan være vanskelig: Mens Google og andre søkemotorer er satt opp for å indeksere alt som fins på nettet, likt og ulikt, så konstaterer dommen at selve hensikten (”syftet”, ref. dommen s. 63) med Pirate Bay er å skape en møteplass for fildelere. Og i tillegg gjør de dette med forsett (”uppsåt”, av Wikipedia forklart slik: ”uppsåt har man, när man företar en handling med avsikt att uppnå ett visst resultat”): De tilrettelegger, drifter og videreutvikler en kommersiell nettside for fildeling (de har allerede reklameinntekter, og hvem vet hvor stor en framtidig salgssum kan bli?), og dommen redegjør med all ønskelig tydelighet for at de er fullstendig klar over at nettstedet blir brukt til å dele store mengder opphavrettsbeskyttet materiale.

Å skjønne forskjellen på dette og almene søkemotorer som Google kan ikke være vanskelig.
Pirate Bay-folkene har forholdt seg til alle henvendelser fra rettighetshavere med arrogant forakt. I den grad de har svart, har de innledet svarene med ”fuck you”. Google har også vært temmelig frekke i omgang med opphavsrettsbeskyttet materiale, for eksempel i sitt gigantiske ”book search”-prosjekt, der de har skannet millioner av bøker uten avtale med forlagene. Men da de til slutt ble saksøkt av amerikanske forlag og forfattere, stilte de i det minste til samtaler og kom fram til et juridisk og økonomisk forlik som alle parter nå er fornøyd med.

Norsk og svensk åndsverkslov kan være vanskelig å forstå på noen punkter, men ikke på dette: Det er utvilsomt ulovlig å laste ned opphavsrettsbeskyttete filer fra nettet, enten man finner dem via Google eller Pirate Bay. I tillegg har vi nå fått en dom fra Stockholms tingsrätt som sier at rene fildelingssteder, konstruert med forsett for at folk skal kunne dele beskyttet innhold, er ulovlig medvirkning til lovbrudd.

Å late som dette er vanskelig er å falle for piratenes retoriske knep: De vil ha folk til å tro at alle som er mot Pirate Bay er mot Google og søketeknologien som sådan, at de er mot bit torrent-teknologien som sådan og at de er mot deling av fritt materiale og creative commons. Og de vil ha oss til å tro at alle som i det hele tatt spør seg hvordan opphavsretten kan håndheves på internett, er tilhengere av ordninger som truer både privatlivets fred og individets rettssikkerhet. Slik bygges et stort fiendebilde som brukes til å rettferdiggjøre simpelt tyveri av åndsverk og legitimere at ungdom i alle aldre fortsetter å ta seg til rette i cyberspace.

Nei, det er ikke særlig vanskelig å forstå loven på disse punktene, men det er vanskelig å håndheve den. For å lykkes må vi ta i bruk en rekke virkemidler, både tekniske, juridiske og forretningsmessige. Men ikke minst må vi skape holdninger, og vi må ikke henfalle til den dårligste unnskyldningen av dem alle: at dette ikke lar seg stoppe uansett. Det vil utvilsomt alltid finnes pirater som knekker koder og stjeler filer, på samme måte som det alltid vil finnes fartsbøller som kjører i 150 km i timen i 80-soner: Vi slutter ikke å skilte veiene med fartsgrenser av den grunn, vi slutter ikke å inndra førerkort, og vi går heller ikke av veien for å ta bilder av folk med fotobokser og ilegge dem bøter på grunnlag av det.

Hva slags holdning har Aftenposten til piratkopiering? Med lørdagens utlegning av Pirate Bay-dommen syns jeg de bare bidrar til å gi piratene vind i seilene ved å framstille saken mye vanskeligere enn den egentlig er. Les mer

Dom i Pirate Bay-saken

Mennene bak det svenske pirat-nettstedet Pirate Bay ble i dag dømt til ett års fengsel og 30 mill. svenske kroner i erstatning til platebransjen. Saken blir ganske sikkert anket, siden den har stor prinsipiell betydning for kampen mot piratkopiering i alle land og i alle bransjer. Eksperter mener derfor den kommer til å gå helt til høyesterett uansett utfall i videre rettsinstanser.

Les mer om saken på nrk.no

Skriv resten av artikkelen her.

Les mer

Den hvite barneboka

Lages det virkelig ikke god barnelitteratur utenfor Europa?

Debattartikkel i Aftenposten 13.4.2009, av barnebokredaktørene Nina Méd og Grete Rygh.

Tenk deg at du går inn i en stor og velassortert norsk bokhandel. I bokhyllene oppdager du at enkelte av vår tids største forfatterne er utelatt. Ingen Midnattsbarn av Salman Rushdie, ingen titler av nobelprisvinnerne Elfride Jelinek eller Nadine Gordimer. Du leter etter Drageløperen og Ville svaner, men oppdager etter hvert at enkelte land og verdensdeler er utelatt fra sortimentet.

Et – heldigvis – ganske utenkelig scenario. Men går du inn i en norsk bokhandel, i avdelingen for barnelitteratur, er denne situasjonen faktisk helt reell. Bøker med rot i andre kulturer enn den vesteuropeiske - først og fremst norsk og angloamerikansk - finnes så og si ikke.

Den nyeste statistikken for norsk barne- og ungdomsboklitteratur er fra 2007. Da ble det utgitt nesten 1000 barne- og ungdomsbøker i Norge. 3/4 er skrevet av norske forfattere eller oversatt fra engelsk. I den siste fjerdedelen finner vi hovedsaklig svenske, danske og tyske forfattere. Så lite som 4% av alle utgivelsene oversettes fra andre språk. I 2007 utgjorde "andre" språk bare 5 språk og det ble kun utgitt to titler fra et land utenfor Europa.

Hvorfor er det slik? Er det fordi de gode voksenbokforfatterne ute i verden ikke har noen nasjonale kollegaer som skriver gode barnebøker? Er det virkelig slik at gode barnebøker begrenses av landegrenser?

Kvalitet er et relativt begrep, men la oss se på nominasjonene til en av de største og mest anerkjente barnebokprisene i verden. Det var nominert 121 forfattere og illustratører til årets Astrid Lindgren Memorial Award , med en premiepott på 5 mill svenske kroner. 52 av de nominerte representerer land som ikke ble oversatt i Norge i 2007. I 2005 gikk prisen til den japanske bildebokskaperen Ryoji Arai – likevel var det ingen budrunde for å sikre seg rettighetene til Arais bøker.

La oss sammenligne dette med voksenlitteratur. Tenk om Nobelprisen i litteratur gikk til en forfatter som hittil ikke er oversatt til norsk. Da ville det være helt utenkelig at ikke norske forlag sto i kø for å sikre seg rettighetene.

Voksne lesere tar det som en selvfølge at de beste bøkene ute i verden oversettes og bringes til oss. Vi vet at Norge er et lite land i en stor verden, og vi leser historier fra verden der ute for å forstå hvordan alt henger sammen, for å se likheten med mennesker som lever under fjernere himmelstrøk, for å forstå at stjernebildene ser forskjellig ut avhengig av hvor man står på jorden og ser opp på himmelen. Men viktigst av alt: vi leser litteratur fra andre verdensdeler fordi det er god litteratur.

Når barnelitteraturen konsekvent ikke introduserer barna for et mangfold av verdens forfattere og illustratører, går barna glipp av muligheten til å bli kjent med andre kulturer, andre fortellerspråk og andre måter å observere verden på. De får ikke sjansen til å føle seg i slektskap med en japansk gutt som sørger over å ha mistet hunden sin, eller en sørafrikansk jente som gleder seg til sommerferien. For barn som aldri blir introdusert for noe annet enn vestlige fortellinger og vestlige bilder, består verden stort sett av hvite mennesker og furuskog. Og igjen, viktigst av alt: barn som kun hører nordiske fortellinger, går glipp av en stor del av vår verdensarv. De går glipp av noen av de beste bøkene som lages i verden, akkurat nå.

Kulturrådets innkjøpsordning for oversatt litteratur bidrar heller ikke til å bedre situasjonen. Med det særskilte programmet Mosaikk er visstnok målet å stimulere forlagene til å gi ut bøker fra språk- og kulturområder som er underrepresentert på norsk. Da er det merkelig at man i retningslinjene samtidig sier at "Billedbøker for barn kjøpes normalt ikke inn", og med det avslår planlagte bildebøker fra Sør-Afrika, Argentina og Japan.

Hva må så gjøres for å endre denne situasjonen? I tillegg til at Kulturrådets retningslinjer bør revideres, må de norske forlagene i en mye større grad aktivt speide etter gode utgivelser utenfor den vestlige kulturen. Deretter må bøkene synliggjøres i bokhandel - og blant avisenes anmeldelser. Fordi norske barn har krav på et større litterært mangfold.


Grete Rygh og Nina Méd, redaktører Gyldendal Barn & Ungdom

Se artikkelen i Aftenposten.

Les mer om Verdens beste bildebøker.

Les mer

Svenske forlag saksøker pirater

Den svenske ipred-loven trådte i kraft i dag, 1. april 2009. Loven gir for det første opphavsmenn rett til å samle opplysninger om aktiviteter på ip-adresser uten å måtte spørre det svenske Datatilsynet. Og deretter via domstol å kreve opplysninger om disse ip-adressene for å kunne gå til sak mot dem. På dag én for den nye loven gikk fem svenske lydbokforlag til felles søksmål for å finne identiteten til en server som tilbyr store mengder lydbøker (2-3.000 titler). Blant forfatterne som er med i søksmålet er for eksempel en bestselgerforfatter som Jan Guillou. Les mer om saken her.

Skriv resten av artikkelen her.

Les mer