Lages det virkelig ikke god barnelitteratur utenfor Europa?Debattartikkel i Aftenposten 13.4.2009, av barnebokredaktørene Nina Méd og Grete Rygh.
Tenk deg at du går inn i en stor og velassortert norsk bokhandel. I bokhyllene oppdager du at enkelte av vår tids største forfatterne er utelatt. Ingen Midnattsbarn av Salman Rushdie, ingen titler av nobelprisvinnerne Elfride Jelinek eller Nadine Gordimer. Du leter etter Drageløperen og Ville svaner, men oppdager etter hvert at enkelte land og verdensdeler er utelatt fra sortimentet.
Et – heldigvis – ganske utenkelig scenario. Men går du inn i en norsk bokhandel, i avdelingen for barnelitteratur, er denne situasjonen faktisk helt reell. Bøker med rot i andre kulturer enn den vesteuropeiske - først og fremst norsk og angloamerikansk - finnes så og si ikke.
Den nyeste statistikken for norsk barne- og ungdomsboklitteratur er fra 2007. Da ble det utgitt nesten 1000 barne- og ungdomsbøker i Norge. 3/4 er skrevet av norske forfattere eller oversatt fra engelsk. I den siste fjerdedelen finner vi hovedsaklig svenske, danske og tyske forfattere. Så lite som 4% av alle utgivelsene oversettes fra andre språk. I 2007 utgjorde "andre" språk bare 5 språk og det ble kun utgitt to titler fra et land utenfor Europa.
Hvorfor er det slik? Er det fordi de gode voksenbokforfatterne ute i verden ikke har noen nasjonale kollegaer som skriver gode barnebøker? Er det virkelig slik at gode barnebøker begrenses av landegrenser?
Kvalitet er et relativt begrep, men la oss se på nominasjonene til en av de største og mest anerkjente barnebokprisene i verden. Det var nominert 121 forfattere og illustratører til årets Astrid Lindgren Memorial Award , med en premiepott på 5 mill svenske kroner. 52 av de nominerte representerer land som ikke ble oversatt i Norge i 2007. I 2005 gikk prisen til den japanske bildebokskaperen Ryoji Arai – likevel var det ingen budrunde for å sikre seg rettighetene til Arais bøker.
La oss sammenligne dette med voksenlitteratur. Tenk om Nobelprisen i litteratur gikk til en forfatter som hittil ikke er oversatt til norsk. Da ville det være helt utenkelig at ikke norske forlag sto i kø for å sikre seg rettighetene.
Voksne lesere tar det som en selvfølge at de beste bøkene ute i verden oversettes og bringes til oss. Vi vet at Norge er et lite land i en stor verden, og vi leser historier fra verden der ute for å forstå hvordan alt henger sammen, for å se likheten med mennesker som lever under fjernere himmelstrøk, for å forstå at stjernebildene ser forskjellig ut avhengig av hvor man står på jorden og ser opp på himmelen. Men viktigst av alt: vi leser litteratur fra andre verdensdeler fordi det er god litteratur.
Når barnelitteraturen konsekvent ikke introduserer barna for et mangfold av verdens forfattere og illustratører, går barna glipp av muligheten til å bli kjent med andre kulturer, andre fortellerspråk og andre måter å observere verden på. De får ikke sjansen til å føle seg i slektskap med en japansk gutt som sørger over å ha mistet hunden sin, eller en sørafrikansk jente som gleder seg til sommerferien. For barn som aldri blir introdusert for noe annet enn vestlige fortellinger og vestlige bilder, består verden stort sett av hvite mennesker og furuskog. Og igjen, viktigst av alt: barn som kun hører nordiske fortellinger, går glipp av en stor del av vår verdensarv. De går glipp av noen av de beste bøkene som lages i verden, akkurat nå.
Kulturrådets innkjøpsordning for oversatt litteratur bidrar heller ikke til å bedre situasjonen. Med det særskilte programmet Mosaikk er visstnok målet å stimulere forlagene til å gi ut bøker fra språk- og kulturområder som er underrepresentert på norsk. Da er det merkelig at man i retningslinjene samtidig sier at "Billedbøker for barn kjøpes normalt ikke inn", og med det avslår planlagte bildebøker fra Sør-Afrika, Argentina og Japan.
Hva må så gjøres for å endre denne situasjonen? I tillegg til at Kulturrådets retningslinjer bør revideres, må de norske forlagene i en mye større grad aktivt speide etter gode utgivelser utenfor den vestlige kulturen. Deretter må bøkene synliggjøres i bokhandel - og blant avisenes anmeldelser. Fordi norske barn har krav på et større litterært mangfold.
Grete Rygh og Nina Méd, redaktører Gyldendal Barn & Ungdom
Tenk deg at du går inn i en stor og velassortert norsk bokhandel. I bokhyllene oppdager du at enkelte av vår tids største forfatterne er utelatt. Ingen Midnattsbarn av Salman Rushdie, ingen titler av nobelprisvinnerne Elfride Jelinek eller Nadine Gordimer. Du leter etter Drageløperen og Ville svaner, men oppdager etter hvert at enkelte land og verdensdeler er utelatt fra sortimentet.
Et – heldigvis – ganske utenkelig scenario. Men går du inn i en norsk bokhandel, i avdelingen for barnelitteratur, er denne situasjonen faktisk helt reell. Bøker med rot i andre kulturer enn den vesteuropeiske - først og fremst norsk og angloamerikansk - finnes så og si ikke.
Den nyeste statistikken for norsk barne- og ungdomsboklitteratur er fra 2007. Da ble det utgitt nesten 1000 barne- og ungdomsbøker i Norge. 3/4 er skrevet av norske forfattere eller oversatt fra engelsk. I den siste fjerdedelen finner vi hovedsaklig svenske, danske og tyske forfattere. Så lite som 4% av alle utgivelsene oversettes fra andre språk. I 2007 utgjorde "andre" språk bare 5 språk og det ble kun utgitt to titler fra et land utenfor Europa.
Hvorfor er det slik? Er det fordi de gode voksenbokforfatterne ute i verden ikke har noen nasjonale kollegaer som skriver gode barnebøker? Er det virkelig slik at gode barnebøker begrenses av landegrenser?
Kvalitet er et relativt begrep, men la oss se på nominasjonene til en av de største og mest anerkjente barnebokprisene i verden. Det var nominert 121 forfattere og illustratører til årets Astrid Lindgren Memorial Award , med en premiepott på 5 mill svenske kroner. 52 av de nominerte representerer land som ikke ble oversatt i Norge i 2007. I 2005 gikk prisen til den japanske bildebokskaperen Ryoji Arai – likevel var det ingen budrunde for å sikre seg rettighetene til Arais bøker.
La oss sammenligne dette med voksenlitteratur. Tenk om Nobelprisen i litteratur gikk til en forfatter som hittil ikke er oversatt til norsk. Da ville det være helt utenkelig at ikke norske forlag sto i kø for å sikre seg rettighetene.
Voksne lesere tar det som en selvfølge at de beste bøkene ute i verden oversettes og bringes til oss. Vi vet at Norge er et lite land i en stor verden, og vi leser historier fra verden der ute for å forstå hvordan alt henger sammen, for å se likheten med mennesker som lever under fjernere himmelstrøk, for å forstå at stjernebildene ser forskjellig ut avhengig av hvor man står på jorden og ser opp på himmelen. Men viktigst av alt: vi leser litteratur fra andre verdensdeler fordi det er god litteratur.
Når barnelitteraturen konsekvent ikke introduserer barna for et mangfold av verdens forfattere og illustratører, går barna glipp av muligheten til å bli kjent med andre kulturer, andre fortellerspråk og andre måter å observere verden på. De får ikke sjansen til å føle seg i slektskap med en japansk gutt som sørger over å ha mistet hunden sin, eller en sørafrikansk jente som gleder seg til sommerferien. For barn som aldri blir introdusert for noe annet enn vestlige fortellinger og vestlige bilder, består verden stort sett av hvite mennesker og furuskog. Og igjen, viktigst av alt: barn som kun hører nordiske fortellinger, går glipp av en stor del av vår verdensarv. De går glipp av noen av de beste bøkene som lages i verden, akkurat nå.
Kulturrådets innkjøpsordning for oversatt litteratur bidrar heller ikke til å bedre situasjonen. Med det særskilte programmet Mosaikk er visstnok målet å stimulere forlagene til å gi ut bøker fra språk- og kulturområder som er underrepresentert på norsk. Da er det merkelig at man i retningslinjene samtidig sier at "Billedbøker for barn kjøpes normalt ikke inn", og med det avslår planlagte bildebøker fra Sør-Afrika, Argentina og Japan.
Hva må så gjøres for å endre denne situasjonen? I tillegg til at Kulturrådets retningslinjer bør revideres, må de norske forlagene i en mye større grad aktivt speide etter gode utgivelser utenfor den vestlige kulturen. Deretter må bøkene synliggjøres i bokhandel - og blant avisenes anmeldelser. Fordi norske barn har krav på et større litterært mangfold.
Grete Rygh og Nina Méd, redaktører Gyldendal Barn & Ungdom
Les mer om Verdens beste bildebøker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar