Trenger ebøkene forlag?

(Publisert i DN 4.6.2009)
I et intervju med DN 30. mai varsler Torgrim Eggen e-flukt fra forlagene og spår at flere etablerte forfattere nå vil svikte forlagene og selge bøkene sine selv. Det er en underholdende spådom som gjør seg i store overskrifter, men ligger det noen realitet bak? Jeg tror heller på det motsatte.

Etter at Eggens lenge utsolgte debutroman Gjeld fra 1992 er blitt gjenutgitt under finanskrisen, uttaler han nå at ”den eneste grunnen til at jeg trengte forlaget var at jeg trengte trykkeri og distribusjon.” Slik skriver han under på den utbredte myten om at alle de hundrevis av ansatte i norske forlag surrer rundt og bidrar med ingen ting til verdiskapningen av en bok. Men trykkingen av boka har aldri vært blant det viktigste et forlag driver med.

Markedsføring er det derimot, men det kunne Eggen ”i teorien gjort gjennom sosiale medier som Facebook, Underskog og forfatterbloggen min”. I teorien, ja, men her er det noe som skurrer. Hvis han tror på dette, hvorfor i all verden gjør han det ikke i praksis, også med papirboka? Som forfatter med eget forlag ville han tjent veldig mye mer. Det eneste han trengte var i så fall et beskjedent banklån for å finansiere trykkingen. Selv Torgrim Eggen, med sin naturlig høye profilering som gjeldsslave, burde kunne fått det, med alle de oljepengene som nå er i omløp.

Så er Eggens poeng formodentlig at med ebøkene vil dette bli enda mye enklere? I så fall skurrer det enda mer. Muligheten for å gjøre gamle bøker tilgjengelig som ebok har eksistert i minst ti år nå, og forfatterflukten fra forlagene burde foregått i stor skala for lengst hvis det var så enkelt. Jeg er på ingen måte enig med internettskeptikeren Andrew Keen som sier at nettet er et sted der alle snakker og ingen lytter, der vi vet mindre og mindre og mener mer og mer. Men jeg tror heller ikke det oppstår et ebokmarked bare fordi glemte bøker gis ut på nytt eller at alle wannabe-forfattere tømmer skrivebordskuffene sine ut over nettet.

Manuskripter må blant annet refuseres. Det er en skitten jobb, men noen må gjøre den hvis kvalitet skal oppstå. Til Gyldendal kommer det opp mot tusen skjønnlitterære manus årlig, maksimum ti av dem kommer ut mellom to permer. I mellomtiden har vi bearbeidet, veiledet, oppmuntret, rekruttert, språkvasket, designet og betalt forskudd, og i den andre enden av verdikjeden driver vi PR, markedsføring og salg. Ingen av disse aktivitetene blir mindre viktige i en digital verden, jeg tror nok heller motsatt.

Motsatt Eggen er jeg ikke så redd for at forfatterne skal forlate forlagene, jeg er mer redd for at forlagene skal forlate forfatterne. Den digitale autostradaen vi er i ferd med å svinge inn på har nemlig en svær grøft på hver side som begge handler om fare for monopolisering, ensretting og forflating av kulturlivet.

På høyre side av veien truer den kommersielle giganten Amazon, som i Google Book Search brått har fått en enda større konkurrent. Ifølge den anerkjente bokhistorikeren Robert Darnton bygger Google seg nå opp både som verdens største bibliotek og som verdens største bokkonsern (”…the world's largest book business—an electronic supply service that could out-Amazon Amazon”). I så fall kan vi bli sittende med et internasjonalt forlagsmonopol som får den hjemlige diskusjonen om maktkonsentrasjon på Sehesteds plass til å virke mildt komisk.

I venstre fil er det fare for å spore ut i den statlige fristelsen som handler om å legalisere piratkopieringen og kompensere kunstnerne over statsbudsjettet i stedet. Det låter så tilforlatelig når SV og Venstre sier vi må diskutere alternative løsninger for å slippe å kriminalisere en hel generasjon fildelere. Men det er farlig lett å glemme at stikk i strid med populære myter om feite og overflødige mellomledd i kulturbransjene, så er det nettopp i den sunne konkurransen mellom disse at kvaliteten og mangfoldet skapes. Når norsk bokbransje i løpet av våren har samlet seg om en felles bransjeløsning for ebøker, er det nettopp i håp om å opprettholde den kreative konkurransen mellom norske forlag.