onsdag 17. juni 2009

Lov og rett på internett

(Publisert i DN 23.6.2009)
Hva er det som skjer når en samlet norsk musikk- og filmbransje i disse dager tar ut søksmål mot Telenor for å tvinge dem til å stenge trafikken mot Pirate Bay? Mener de at statseide Telenor bryter loven, eller er det Telenor som møter en gren av russisk mafia på norsk jord?

I realiteten dreier det seg om en prøvesak som skal teste hvilke praktiske muligheter vi har for å demme opp for den massive piratkopieringen her i landet. 150.000 nordmenn er daglig på Pirate Bay, 40 % av all programvare i landet er piratkopiert, vi er verdensmestre i dette som i så mye annet.

Verden rundt letes det nå etter muligheter for å få situasjonen under kontroll. Sverige har dømt mennene bak Pirate Bay, USA og Frankrike innfører varianter av advarsler (three strikes) før internettforbindelsen stenges, og i Danmark er internettleverandøren Sonofon dømt til å stenge trafikken til Pirate Bay. Alle disse løsningene har sine utfordringer i forhold til personvern og retten til informasjon, men mange mener at nettopp stengning av trafikk hos leverandøren er den beste løsningen: det er både effektivt, treffsikkert (hindrer ulovlig nedlasting uten å stenge resten av internettforbindelsen), forebyggende og skånsomt (kunden slipper avslørt identitet, besøk av politiet, beslaglagt datautstyr og merknader på rullebladet).

I Norge har rettighetshaverne til nå prøvd både politianmeldelse av enkeltsaker og videresending av kravbrev. Så langt har politiet ikke hatt ressurser til å følge opp, og internettleverandørene har ment at det ikke er deres jobb verken å videresende kravbrev eller stenge trafikk. Da må enten domstolene ta ansvaret - altså må det en sak til - eller så må politikerne endre loven hvis den viser seg å ikke holde vann.

Øvelsen vil utvilsomt skape ramaskrik blant disiplene til Greatful Deads låtskriver John Perry Barlow. Det var han som i 1996 formulerte ”a Declaration of the Independence of Cyberspace” i følgende profetiske ordelag: ”I come from Cyberspace, the new home of Mind. On behalf of the future, I ask you of the past to leave us alone. You are not welcome among us.” Det er mange med han som mener at de på internett har funnet et nytt kontinent hvor den gamle verdens lover, økonomi og forretningsmodeller ikke lenger gjelder. Piratene kan ikke stanses, sier disse, den eneste løsningen er å utkonkurrere dem på deres egne premisser. Men de som tror på dette, burde vel dyrke sine egne, nye frukter i stedet for å komme tilbake til den gamle verden og plyndre? Hvis det er sant at det lønner seg å legge musikken sin gratis ut på nett, hvorfor gjør de ikke bare det og lar de gamle dinosaurene dø i fred? Verken opphavsretten eller forretningsmodellene setter noen sperre for det?

I stedet for profeten Barlow velger jeg meg poeten Olav H. Hauge: ”Eg har stor tru på nymånen, men det er nok den gamle.” Teknologien på internett er radikalt ny, men verken jussen eller økonomien er det, det burde dotcom-hysteriet ha lært oss for ti år siden. Wikipedia er et fantastisk eksempel på nettets nyskapende kraft, uten at dugnad dermed er en ny samhandlingsform. På samme måten er tyveri antakelig verdens eldste forretningsmodell, mens Pirate Bay bare er et eksempel på hvor mye mer effektiv det kan bli på nett.

Nei, hvis vi ikke greier å innføre alminnelig folkeskikk på nettet, står vi heller i fare for å tape land enn å vinne nytt. I øyeblikket er situasjonen mer å sammenligne med oversvømmelsen i New Orleans: Hele byen er evakuert, butikkene er fulle av varer og purken er opptatt på annet hold. I dette ideologiske høyvannet rører forskjellige grupperinger med egeninteresser rundt og grumser til så godt de kan. Internettleverandørene leier ut robåter til plyndrerne og nekter å samarbeide fordi de tenker på trafikken sin. Politikerne flørter med velgere som vil ha gratis kultur (hvem vil ikke det; det svenske Piratpartiet fikk 7,1 % av stemmene ved EU-valget nylig). Trendsettende bloggere og journalister prediker piratenes evangelium, samtidig som arbeidsgiverne deres mister inntektsgrunnlaget fordi de ikke finner noen måte å ta betalt for innholdet.

Hvem tar grep i en slik situasjon? Politikerne burde for lengst ha gjort det, mens vi venter ser altså nå musikk- og filmbransjen seg nødt til å teste jusen for å sikre opphavsretten. For det får de neppe annet enn kjeft for å beskytte egne privilegier, mens de i virkeligheten slåss for opphavsmennene både i egen og andre bransjer. Musikkbransjen har sikkert gjort mye feil, men først og fremst har de havnet på dypt vann fordi innholdet deres er så lett å kopiere. Det samme gjelder film, mens avisbransjen har tråkket ut i det frivillig gjennom å legge innholdet sitt gratis på nett. Bokbransjen dypper først nå tærne i det samme vannet med sin gryende eboksatsing, og rapportene fra USA forteller ganske riktig at piratkopieringen øker direkte proporsjonalt med ebøkenes voksende popularitet.

Ifølge jus-klassikeren Knophs innføring i norsk rett er ”reglene i opphavsretten og patentretten gitt for å verne og oppmuntre åndsproduksjonen. Man har ment at kunstnernes, forfatternes og oppfinnernes samfunnsgagnlige virksomhet stimuleres best ved at de får enerett til å høste frukten av det de har frembrakt.” Internett er en teknologisk revolusjon som setter ny fart i gamle modeller som annonsefinansiering og dugnad. Behovet for nye regler av typen creative commons er åpenbart. Men det er ingen motsetning mellom dette og de gamle modellene. Rettighetshavere må selv kunne velge om de vil følge nye delings- og gratisstrategier eller de gode, gamle modellene, så enkelt er det.

Hvis vi ikke får tettet hullene i opphavsretten før diket springer, så ligger plutselig alle innholdsbransjer og skvalper i samme båt i Pirate Bay. Og da er det mye mer enn musikken som står på spill. Det er kanskje ikke innlysende å forklare samfunnsnytten til Beyonce og U2. Men snart rammer det like mye forfattere som Toni Morrison, Dag Solstad, Antony Beevor og Åsne Seierstad, og meningsbærende aviser som Le Monde, New York Times og Aftenposten.

Men kan vi ikke bare finansiere det hele over statsbudsjettet i stedet? Da vil jeg minne om at bøker av typen Darwins Artenes opprinnelse, Karl Marx Kapitalen og Simone de Beauvoirs Det annet kjønn neppe ville blitt fremelsket av et statsfinansiert monopolforlag. Internett innebærer utvilsomt en kulturell revolusjon, men la oss passe oss for å gjøre det til en kulturrevolusjon.

4 kommentarer:

Anders Brenna sa...

Det bestrides ikke at piratkopiering er ulovlig eller at det er et problem.

Problemet er stort, men forslaget om å begynne å sperre nettsteder er en kur som er verre enn sykdommen.

Selv barnepornofilteret til Kripos filtrerer nettsteder som ikke skulle vært sperret. Vi aksepterer det fordi det er en så skremmende type kriminalitet det er snakk om, men hvis det åpnes for å sperre ute alle nettsteder med alvorlighetsgrad fra ulovlig fildeling og opp, blir internett som en sveitserost.

Konsekvensene av å sperre ute nettsteder er store, og det bør ikke gjøres.

Fokus bør isteden rettes mot politiet, og hvorfor de ikke prioriterer denne typen saker.

Jeg har satt meg ordentlig inn i saken som nå pågår med Datatilsynet, Simonsen, Teletilsynet og Max Manus. Det fremstår som uforståelig at politiet ikke har prioritert denne saken, men svaret er ikke å åpne for privat politimyndighet på internett.

Det er en lukrativ forretningsmodell for advokatfirmaet å ha både politiskilt, teknologi og juridisk kompetanse, men det bryter med rettsprinsipper å la en aktør få den myndigheten. Skrekkeksemplene fra hva som skjer med slike muligheter er mange.

Forleggerforeningen har for eksempel uttrykt sin begeistring for å hive seg på Simonsens lukrative etterforsk+sakssøkmodell, og det bør være et varsko.

Dersom private aktører får muligheten til å kreve sperring, vil det skape en presedens som er direkte ødeleggende for internett.

La oss heller få politiet på rett skinner. Det er bedre for alle.

Mvh
Anders Brenna
Nettsjef
Teknisk Ukeblad

Unknown sa...

Forleggerforeningen har registrert at av over 500 anmeldelser fra rettighetshavere så har alle unntatt 3-4 saker blitt henlagt av politiet pga manglende ressurser. M.a.o, rettighetshaverne får ikke hjelp av politiet. Rettighetshaverne kan ikke etterforske selv uten konsesjon. Hvis rettighetshaverne mot formodning skulle få vite hvilke IP-adresser som gjør inngrep i deres rettigheter etter Åndsverkloven, så får rettighetshaverne per i dag ikke vite hvem som står bak IP-adresser uten først å gå til rettssak (jf Lyse Tele-saken). ISPene vil ikke sende ut advarselsbrev, ISPene vil heller ikke stenge brukeres adgang til piratsider slik som Telenors datterselskap i Danmark ble pålagt å gjøre.

Bjarne Buset sa...

Du har sikkert satt deg bedre inn i dette enn meg, men jeg er overrasket over at du mener politiet er en bedre løsning enn å sperre hos internettleverandørene. Du sier at ”dersom private aktører får muligheten til å kreve sperring, vil det skape en presedens som er direkte ødeleggende for internett.” Men det eneste Simonsen har fått, er vel en konsesjon til å overvåke trafikk? Og den konsesjonen ble for øvrig tatt fra dem for noen dager siden, så det beviser vel at samfunnet har ganske trygg kontroll på akkurat den siden av saken? Hvis de vil gå videre og ”kreve sperring”, så har vel ikke det noen annen status enn at du og jeg ville kreve sperring: Også Simonsen må gjennom alle alminnelige rettsinstanser og få en beslutning fra domstolen, det er jo ikke dem som kommer hjem og sikrer bevis hos deg, det er vel evt. namsfogden?

”La oss heller få politiet på rett skinner, sier du, ”det er bedre for alle.” Ja vel? De fleste jeg snakker med mener tvert imot at blokkering hos internettleverandørene er en mye bedre metode, særlig av hensyn til personvern, privatlivets fred, informasjonstilgang som menneskerett og alle slike aspekter som jeg trodde var et hovedpoeng også for deg.

Jeg skal prøve å ikke gjenta for mange momenter som allerede står i innlegget mitt, men likevel utdype den litt korte formuleringen om fordelene med blokkering hos leverandøren:

Det er for det første effektivt. Blokkeringen gjennomføres og vedlikeholdes sentralt hos den enkelte Internett-leverandøren, og krever dermed ingen oppfølging eller reaksjon overfor den enkelte fildeler slik andre reaksjonsformer gjør.

For det andre er det treffsikkert. Tilgangen til fildeling via The Pirate Bay blokkeres, mens alle
andre tjenester forblir tilgjengelige for kundene. Dermed vil kundene fortsatt ha tilgang til e-post, offentlige tjenester, nettbank og alle andre lovlige tjenester.

For det tredje er det forebyggende: Lovbruddet stanses før det kan fullbyrdes, samtidig som
kunden minnes om at fildeling uten samtykke fra rettighetshaverne er ulovlig og straffbart og at samfunnet derfor ikke tolererer slik aktivitet.

Og for det fjerde er det "skånsomt", sien kunden unngår å bryte sin anonymitet, bli oppsøkt av politiet, namsfogden og/eller rettighetshavere, gå gjennom en belastende og kostbar rettsprosess, få datautstyr beslaglagt, måtte betale en betydelig erstatning og/eller få en straff på rullebladet som kan ødelegge fremtidsplaner.

Unknown sa...

BB skrev: "Bokbransjen dypper først nå tærne i det samme vannet med sin gryende eboksatsing,"
Minner om at bokbransjen ikke er det samme som skjønnlitteratur-bransjen. Undervisningsforleggeriet har da vitterlig dyppet tærne sine i digital publisering i form av web-publisering i en del år allerede, med der tilhørende interessante erfaringer om deling/kopiering etc.

Alexander Henriksen
Gyldendal Undervisning