Litteraturpolitisk molotovcocktail

(Publisert i Dagbladet 24.2.2011)

Da jeg leste debattinnlegget "Regjeringens angrep på litteraturen" 22. februar trodde jeg først at Dagbladet hadde satt inn feil byline. Bildet og signaturen var av Fremskrittspartiets Ib Thomsen, men språket og argumentene tilhørte Arve Juritzen.

"Regjeringen står som maktesløse tilskuere til en bokbransje som systematisk undergraver det norske språk, norske lesere og norske forfattere," sto det. Intet mindre. At en strategisk Juritzen med egne profittmotiver kan fordreie fakta så freidig, er irriterende. At mediene om og om igjen slår det stort opp, er deprimerende. Men at kulturpolitisk talsmann i Norges nest største parti sluker det med søkke og snøre, er direkte sjokkerende. Til sammen blir dette en farlig, litteraturpolitisk molotovcocktail.

Vi er glade for Thomsens engasjement i litteraturpolitikken, men må be ham om å sette seg inn i et minimum av fakta. Han må i det minste orke å lese hele klippbunken og ikke bare de mest tabloide oppslagene på toppen. Vi har i flere avisinnlegg i det siste tilbakevist den frekke påstanden som Thomsen nå gjentar ordrett om at "de store forlagene har styrt med jernhånd til skade for de små."

Sannheten er stikk motsatt: De store har tatt risiko, investert og modernisert og skapt en åpen infrastruktur i bransjen til beste for alle. Resultatet er at i løpet av de siste ti årene har antall forlag og utgivelser i de forskjellige bokgruppene økt mellom 50 og 100 prosent, de ti mest lønnsomme forlagene er småforlag med fortjenestemargin fra 10 til 38 prosent (mens de store i snitt har ligget på 5 %) og Norge er på verdenstoppen i boklesing.

Aldri tidligere er det etablert flere nye forlag, aldri har småforlagene tjent mer penger, aldri er det utgitt flere titler, solgt flere titler, aldri før har bøker vært så lett tilgjengelig og aldri før har nordmenn lest flere bøker. Vær så snill, Thomsen, på hvilken måte skader dette norsk språk og lesere?

(bilde fra Wikipedia)
Les mer

Skittent skyts fra Juritzen

(Publisert i Dagbladet 17.2.2011)

Det er forunderlig å se hvor mye spalteplass Arve Juritzen får til å framføre grove påstander om mafiavirksomhet og grådighetskultur i den norske bokbransjen. Bak hans systematiske svertekampanje ligger en ublu triksing med både tall, begreper og saksforhold.

La oss ta talltriksingen først: Med en snedig bruk av kronebeløp i stedet for prosenter, framstiller han seg selv som en fattiglus og de store som grådige kjemper. Cappelen Damm tjente 40 millioner i 2009, Juritzen forlag bare 7, sier han. Målt i prosenter har imidlertid Juritzen forlag 38,5 % fortjenestemargin i 2009 mens Cappelen Damm har 7,1 %, Gyldendal 5 % og Aschehoug 0,5 %. Sannheten er at de ti mest lønnsomme forlagene i 2009 var småforlag, med en fortjenestemargin på 10-38 %, mens de store har hatt en margin på under 5 % i snitt de siste ti årene.

Samme retoriske effekt har Juritzens oppramsing av hvor mye de store forlagene "har fylt lommeboka" til eiere og sjefer med, mens han selv bare har en årslønn på 250.000. Han fortier at han samtidig har tatt ut et utbytte på to millioner kroner. I realiteten har han dermed omtrent samme inntekt som toppsjefene i de store bokkonsernene, med en behageligere beskatning. Det kan godt være vel fortjent, men redelig debatteknikk er dette ikke.

Å hevde at "staten subsidierer det norske litterære systemet" med rundt fire milliarder er også en fordreid sannhet, som forutsetter at man regner med både skolebokinnkjøp, biblioteksystemet og momsfritak. At det offentlige betaler for skolebøkene er ikke subsidier, men innkjøp på linje med kjøp av skolebygninger, pc-er og pulter. Momsfritaket (en drøy milliard) er ikke penger staten pløyer inn i forlagene, det er penger staten lar være å ta inn fra sluttkundene, et litteraturpolitisk tiltak for å stimulere lesning, som også Juritzen nyter godt av. Norsk bokbransje har alltid vært og er fortsatt i all hovedsak markedsfinansiert. Statsstøtten gjennom innkjøpene fra kulturrådet, for faktisk leverte bøker, er viktig og effektiv. Men den utgjør bare vel 2 prosent av inntektene i bransjen.

Juritzen trikser også med begreper, på en skala fra injurierende til ufint, og snakker konsekvent om mafia, monopol og kartell. De tre store bokkonsernene har monopol på distribusjon hevder han, og siden de til sammen har 80 % av markedet, må "eierskapsbegrensninger lovfestes for å stoppe bransjens kartellvirksomhet". Sannheten er at det er knivskarp konkurranse mellom disse tre i alle ledd av verdikjeden, både om forfattere, medarbeidere, butikklokaler, hylleplasser og ikke minst bestselgere, enten de kommer fra store eller små forlag. Dette gjør den norske bransjen mye mer dynamisk enn i Sverige og Danmark, hvor eierkonsentrasjonene i hvert av leddene er helt annerledes (i fjor kom for eksempel 80 % av all dansk skjønnlitteratur ut på dansk Gyldendal).

Like fritt som Juritzen boltrer seg med tall og begreper, snur han freidig et hvilket som helst saksforhold på hodet. Når kulturkomiteens leder Gunn Karin Gjul tar initiativ til en litteraturlov som skal beskytte nettopp den infrastrukturen som Juritzen hamrer løs på, tar han det som et tegn på at "bokmafiaen er i ferd med å sprekke." Samtidig som han på få år har bygd opp det mest lønnsomme forlaget i bransjen, hevder han at de store "bruker makten aktivt til å utestenge nye aktører." Juritzens praksis motbeviser det han preker.

Sammenlignet med de fleste bokmarkeder i Vesten er konkurranseintensiteten mellom flere sterke aktører i alle ledd av bransjen uvanlig høy i Norge, salgskanalene er åpne og etableringskostnadene lave. Til sammen har dette skapt en bransje er antall forlag og utgivelser i forhold til folketallet er svært høyt, og bokhandlernettet dekker hele landet.

At Juritzen med egen vinning for øye sverter renomméet til de bedriftene han angriper, må vi bare leve med. Mye mer alvorlig er at han undergraver offentlighetens tiltro til en litteraturpolitikk som fungerer godt.
Les mer

Felles utfordringer for store og små forlag

Publisert i Klassekampen lørdag 5. februar 2011.

Storforlagenes makt er oppe til diskusjon igjen, og Klassekampen varsler en serie artikler der de skal se nærmere på saken. Det ønskes hjertelig velkommen, i et håp om at de kan få fram mer reflekterte stemmer fra både store og små forlag enn de fordummende skurkebildene som ofte får så altfor stor spalteplass.

Seinest 2. februar slår Aftenposten stort opp et innlegg fra Pantagruel-forlegger Alexander Elguren der han hamrer løs på de store med den samme retorikken som Arve Juritzen bruker: "Med massiv konkurransedreining og avtaleverk føres pengestrømmen i markedet én vei – rett i hendene på et fåtall eiere. Det styrer litteraturtilbudet, både bestselgerlister og hovedstammen i bokomsetningen. Det fratar de uavhengige forlagene en reell mulighet til å slå seg opp som store utfordrere." Tiraden avsluttes med et sitat fra Mario Puzos mafiaromaner: «The key to success is to crush the competition».

Men kjære Elguren, hvis dette hadde vært sant, hvis de store hadde hatt slik makt og brukt den på denne måten, hvordan kan du da forklare de norske småforlagenes suksess, inklusive ditt eget? De ti mest lønnsomme norske forlagene i 2009 var småforlag. Juritzen var på topp med en eventyrlig driftsmargin på 38,5 %, Pantagruel på en pen tiendeplass med 9,8 %, betydelig mer lønnsomt enn noen av de store. Og Juritzen selv leverte nettopp en bestselgerliste for 2010 som motbeviser hans egen klagesang: 13 av de 20 mestselgende bøkene kom fra småforlag.

Det er neppe tilfeldig at denne høylytte og selvmotsigende kritikken kommer fra to av de mest lønnsomme forlagene i Norge som ikke er medlem i Forleggerforeningen. Det er vanskelig å se andre motiver enn at de vil ha bokavtalen bort, og gjennom det tror at de skal få muligheten til enda høyere fortjeneste.

På bakgrunn av dette er det befriende at en av de andre småforleggerne endelig tar bladet fra munnen og blander seg i diskusjonen. Håkon Kolmannskog driver Manifest forlag og er leder av Forleggerforeningens småforlagsutvalg. Også han er kritisk til utviklingen i bransjen, men med en ganske annen analyse og motivasjon. I Klassekampen 3.2 setter han fingeren på en utfordring som hele bransjen har felles: "Jeg tror dette handler mer om generell kommersialisering, enn at kjedene prioriterer utgivelser fra eierforlaget."

Sannheten om det norske bokmarkedet er det stikk motsatte av hva Elguren påstår. Det "fåtallet av eiere som får penger rett i hendene", har de siste ti årene uten unntak vært småforleggere. De store forlagene derimot, har brukt pengene til å investere i en modernisering av bokbransjens strukturer (bokdatabase, distribusjonssentraler, bokhandel) som har vært helt nødvendig for å sikre bokas plass i mediedøgnet i konkurranse med andre høyst kommersielle tilbud. Resultatet er en nasjon som er på verdenstoppen i boklesing, og et åpent bransjesystem som har muliggjort en konkurranse og en oppblomstring av småforlag uten sidestykke.

Tall fra forleggerforeningens bransjestatistikk sier følgende om utviklingen i perioden 2002 til 2009: Antall forlag som gir ut norsk sakprosa økte med 76 % (fra 38 til 67), oversatt sakprosa med 96 % (fra 27 til 55), norsk skjønnlitteratur med 70 % (fra 27 til 46), og oversatt skjønnlitteratur med 73 % (fra 26 til 45). Økningen i det totale titteltallet i den samme perioden er 35 % for norsk sakprosa, 50 % for oversatt skjønn og hele 96 % for oversatt sakprosa.

I bokgruppe 3–5 (allmennmarkedet) ble det i 2009 alene gitt ut 3.479 nye titler, altså 10 nye titler hver eneste dag. Det er med andre ord ikke mangelen på konkurranse som er bokbransjens utfordring i øyeblikket, det er tvert imot kollisjonen mellom denne myldrende tittelmengden og antallet hylleplasser i bokhandel. Det er en utfordring som rammer de store like mye som de små. Og løsningen ligger neppe i å bryte opp strukturene i en bransje som vitterlig fungerer misunnelsesverdig bra.

La meg avrunde dette med et lite tankeeksperiment: Hva om forlagshusene gjorde som kritikerne ber om og solgte seg ut av bokhandel. Ville det blitt enklere for de små? Hvis Aschehoug lot NorgesGruppen overta hele Norli/Libris, mens Gyldendal solgte ARK til Reitan, og Cappelen Damm Tanum til ICA. Noe som kunne være fristende nok i digitaliseringens tidsalder, der mange spår blodig trøbbel for landfast bokhandel framover. Hvor mye bedre vilkår tror vi at småforlagene ville blitt tilbudt med slike bokhandeleiere i stedet?

Nylig meldte NRK at den siste platebutikken i rockebyen Namsos ble lagt ned fordi salget av bestselgende artister er overtatt av bensinstasjoner og dagligvarebutikker. Er det en slik situasjon vi ønsker oss for bok-Norge også?

Bjarne Buset, informasjonssjef i Gyldendal Norsk Forlag. Les mer