mandag 7. februar 2011

Felles utfordringer for store og små forlag

Publisert i Klassekampen lørdag 5. februar 2011.

Storforlagenes makt er oppe til diskusjon igjen, og Klassekampen varsler en serie artikler der de skal se nærmere på saken. Det ønskes hjertelig velkommen, i et håp om at de kan få fram mer reflekterte stemmer fra både store og små forlag enn de fordummende skurkebildene som ofte får så altfor stor spalteplass.

Seinest 2. februar slår Aftenposten stort opp et innlegg fra Pantagruel-forlegger Alexander Elguren der han hamrer løs på de store med den samme retorikken som Arve Juritzen bruker: "Med massiv konkurransedreining og avtaleverk føres pengestrømmen i markedet én vei – rett i hendene på et fåtall eiere. Det styrer litteraturtilbudet, både bestselgerlister og hovedstammen i bokomsetningen. Det fratar de uavhengige forlagene en reell mulighet til å slå seg opp som store utfordrere." Tiraden avsluttes med et sitat fra Mario Puzos mafiaromaner: «The key to success is to crush the competition».

Men kjære Elguren, hvis dette hadde vært sant, hvis de store hadde hatt slik makt og brukt den på denne måten, hvordan kan du da forklare de norske småforlagenes suksess, inklusive ditt eget? De ti mest lønnsomme norske forlagene i 2009 var småforlag. Juritzen var på topp med en eventyrlig driftsmargin på 38,5 %, Pantagruel på en pen tiendeplass med 9,8 %, betydelig mer lønnsomt enn noen av de store. Og Juritzen selv leverte nettopp en bestselgerliste for 2010 som motbeviser hans egen klagesang: 13 av de 20 mestselgende bøkene kom fra småforlag.

Det er neppe tilfeldig at denne høylytte og selvmotsigende kritikken kommer fra to av de mest lønnsomme forlagene i Norge som ikke er medlem i Forleggerforeningen. Det er vanskelig å se andre motiver enn at de vil ha bokavtalen bort, og gjennom det tror at de skal få muligheten til enda høyere fortjeneste.

På bakgrunn av dette er det befriende at en av de andre småforleggerne endelig tar bladet fra munnen og blander seg i diskusjonen. Håkon Kolmannskog driver Manifest forlag og er leder av Forleggerforeningens småforlagsutvalg. Også han er kritisk til utviklingen i bransjen, men med en ganske annen analyse og motivasjon. I Klassekampen 3.2 setter han fingeren på en utfordring som hele bransjen har felles: "Jeg tror dette handler mer om generell kommersialisering, enn at kjedene prioriterer utgivelser fra eierforlaget."

Sannheten om det norske bokmarkedet er det stikk motsatte av hva Elguren påstår. Det "fåtallet av eiere som får penger rett i hendene", har de siste ti årene uten unntak vært småforleggere. De store forlagene derimot, har brukt pengene til å investere i en modernisering av bokbransjens strukturer (bokdatabase, distribusjonssentraler, bokhandel) som har vært helt nødvendig for å sikre bokas plass i mediedøgnet i konkurranse med andre høyst kommersielle tilbud. Resultatet er en nasjon som er på verdenstoppen i boklesing, og et åpent bransjesystem som har muliggjort en konkurranse og en oppblomstring av småforlag uten sidestykke.

Tall fra forleggerforeningens bransjestatistikk sier følgende om utviklingen i perioden 2002 til 2009: Antall forlag som gir ut norsk sakprosa økte med 76 % (fra 38 til 67), oversatt sakprosa med 96 % (fra 27 til 55), norsk skjønnlitteratur med 70 % (fra 27 til 46), og oversatt skjønnlitteratur med 73 % (fra 26 til 45). Økningen i det totale titteltallet i den samme perioden er 35 % for norsk sakprosa, 50 % for oversatt skjønn og hele 96 % for oversatt sakprosa.

I bokgruppe 3–5 (allmennmarkedet) ble det i 2009 alene gitt ut 3.479 nye titler, altså 10 nye titler hver eneste dag. Det er med andre ord ikke mangelen på konkurranse som er bokbransjens utfordring i øyeblikket, det er tvert imot kollisjonen mellom denne myldrende tittelmengden og antallet hylleplasser i bokhandel. Det er en utfordring som rammer de store like mye som de små. Og løsningen ligger neppe i å bryte opp strukturene i en bransje som vitterlig fungerer misunnelsesverdig bra.

La meg avrunde dette med et lite tankeeksperiment: Hva om forlagshusene gjorde som kritikerne ber om og solgte seg ut av bokhandel. Ville det blitt enklere for de små? Hvis Aschehoug lot NorgesGruppen overta hele Norli/Libris, mens Gyldendal solgte ARK til Reitan, og Cappelen Damm Tanum til ICA. Noe som kunne være fristende nok i digitaliseringens tidsalder, der mange spår blodig trøbbel for landfast bokhandel framover. Hvor mye bedre vilkår tror vi at småforlagene ville blitt tilbudt med slike bokhandeleiere i stedet?

Nylig meldte NRK at den siste platebutikken i rockebyen Namsos ble lagt ned fordi salget av bestselgende artister er overtatt av bensinstasjoner og dagligvarebutikker. Er det en slik situasjon vi ønsker oss for bok-Norge også?

Bjarne Buset, informasjonssjef i Gyldendal Norsk Forlag.

Ingen kommentarer: