Norsk ebokløsning vesentlig forskjellig fra Kindle

(Publisert i Aftenposten 23.7.2009)

Tirsdag fortalte Aftenposten historien om hvordan Amazon har fjernet to bøker fra Kindle-lesebrettene til kundene sine. Saken kan se ut som en bagatell, men den er prinsipielt viktig, og den demonstrerer nettopp hvordan vi ikke ønsker at en norsk ebokløsning skal fungere. Derfor er det dobbelt uheldig at Aftenposten har gitt Forleggerforeningens uttalelser om saken overskriften "kan skje med norske ebøker".

I den felles bransjeløsningen som utarbeides vil det ikke være teknisk mulig for bokhandler eller forlag å trekke tilbake en bok som er lastet ned til kundens apparater. I tillegg vil det ikke bli en såkalt proprietær løsning som binder kundene til bestemte leseapparater eller leverandører. Våre bøker skal leveres på de åpne filformatene pdf og epub, som kan leses av praktisk talt alle apparater.

For øvrig illustrerer saken tydelig hvor umodne de digitale løsningene fortsatt er, både teknologisk, juridisk og forretningsmessig, noe som burde tjene til å dempe kritikken mot den norske bokbransjens påståtte sendrektighet.

Les mer

Kulturopprør mot Venstre og SV?

(Publisert i DN 17.7.2009)

Noen har startet et kulturopprop mot FrP i sommervarmen, ære være dem for det. Men det er farlig å se splinten i sin nestes øye hvis man ikke ser den trojanske hesten i sitt eget: Den største faren for rasering av kulturlivet kommer i øyeblikket fra den leflingen med piratkopieringen som skjer i tradisjonelle kulturpartier som Venstre og SV.

I løpet av forsommeren har vi sett konturene av et gryende kulturopprør også mot disse partiene. Tydeligst har komponist og Nopa-leder Ragnar Bjerkreim vært, med sin klare advarsel til kulturfolk mot å stemme på disse to partiene nå. 1. juli meldte Glenn Erik Haugland seg på, i en Dagbladet-kronikk han signerte som komponist og venstremann: "Det gjør vondt langt inn i min sosialliberalistiske sjel å ikke kunne anbefale å stemme på Venstre i år, men det gjør enda vondere å se partiet flagge egoisme og tråkke på opphavsretten i en hodeløs jakt på råtne stemmer."

I DN 13. juni forsøker Venstres nestleder og kulturpolitiske talskvinne Trine Skei Grande å presisere partiets standpunkt. Jo mer hun utdyper, dess skumlere blir det bildet hun tegner. Det fins tre scenarier, sier hun. Det første er en laissez-faire-løsning der politikerne ikke skulle gjøre noe annet enn å stikke hodet i sanden og håpe at piratproblemet går over av seg selv. Det andre er å "åpne for storstilt overvåkning av internettbrukere for å hindre og straffeforfølge ulovlig fildeling" - det er ifølge henne nemlig "umulig å stoppe fildeling uten å svekke personvernet og å åpne for sterk regulering av internett." Det tredje er altså det hun ser som eneste mulige vei: å legalisere ikke-kommersiell fildeling og sørge for at rettighetshaverne får ordentlig betalt, slik at kulturen fortsetter å blomstre.

Mens det første scenariet faktisk beskriver den umulige situasjonen vi har vært i lenge nå, er det andre en grov svartmaling og det siste en farlig skjønnmaling. Det er ikke i nærheten av å være så vanskelig å håndheve opphavsretten på internett som Skei Grande later som, det har bare ikke eksistert noen politisk vilje til å gripe inn. Vi klarer utmerket godt å håndheve trafikkreglene selv om folk stadig vekk bryter dem. Vi bruker både radarkontroller, fotobokser, inndragning av førekort og en omfattende registrering av prikkbelastninger uten at noen kaller det "storstilt overvåkning" og angrep på personvernet.

På den annen side er det høyst tvilsomt at kulturlivet kommer til å fortsette å blomstre hvis Skei Grande får det som hun vil. En ting er at man kan kompensere rettighetshaverne gjennom differensiert bredbåndsavgift, betalt abonnement eller over statsbudsjettet. Men hva med mellomleddene i kulturbransjene, de tusenvis av små og store plateselskap, produsenter og forlag som bidrar til å sikre en kvalitet på norsk musikk, film og litteratur som de fleste misunner oss. Mener Venstre, som har småbedrifter som en av fire hovedsaker i programmet sitt, at de får klare seg som best de kan i kampen med gratisløsningene?

Betalt abonnement kan gi gode løsninger sier Skei Grande, og betalingsviljen fins hvis det bare lages gode nok løsninger. Men hvem kan konkurrere med gratis? Selv bruker jeg gratisversjonen av Spotify til musikk, og den er så fantastisk at jeg utvilsomt vil akseptere å betale hvis de skulle finne på å stenge den fordi de ikke tjener penger. Men bare så lenge det ikke fins lovlige gratisalternativer. I det øyeblikk ikke-kommersiell fildeling legaliseres, vil vi selvsagt alle legge musikken, filmene og ebøkene våre ut til deling på Facebook, og det vil ikke være mulig for produsentene å tjene en krone. Folk flest er lovlydige, men ikke idioter.

Det blir stadig tydeligere for oss alle at Venstre og SV driver rent stemmefiske i saken om fildeling. Hvis vi er sammenlignbare med Sverige, fins det 7,1 % stemmer å fiske i tillegg til grunnfjellet i partiet (Piratpartiets resultat ved EU-valget). Så spørs det bare hvor klokt det er å satse på disse på lang sikt. Det vil ikke overraske om opprøret mot disse partiene brer seg blant kulturarbeidere i tiden fram mot valget.



Les mer

Biografiserier for barn og ungdom

I dette innlegget i aftenposten.no 6.7.2009 ønsker barnebokredaktør Bodil Teig Kagge Forlag velkommen etter med biografiserie for barn: Det fins fire andre serier på markedet allerede.

Debatten går om Kagge Forlags nye biografiserie for barn. Steffen Sørum i Cappelen Damm forteller i Aftenposten 2. juli at en av forfatterne i serien fikk én uke på seg å skrive manus. «Slik tar man ikke barn på alvor, og god litteratur blir det ikke», hevder Sørum. At både selve skrivingen og den redaksjonelle prosessen må ta tid, er også min mangeårige erfaring med faktabøker for unge lesere..

Kagge Forlags serie Fortellingen om er faktisk den femte norske biografiserien for barn og ungdom på markedet og føyer seg til serier som Gyldendals Biografien om (med «store» norske som Hamsun, Ibsen, Munch, Grieg, Undset, Wergeland, Collett og Skram) og Fortellingen om (Flagstad og Vestly). I tillegg finnes IKON-serien, som Steffen Sørum omtaler i sitt innlegg, om det 20. århundres store forbilder og Cappelen Damms norske biografier i Faktaløve-serien. Man kan trygt si at den lenge levende, nå utdaterte Historien om har fått sine arvtagere.

Avisoppslag.

Men hva er det som skiller Kagges serie fra disse andre? Er det kjendisforfattere, gode intensjoner om å gi barna leselyst, spennende, gamle og nye navn? Nei, ingenting av dette er nytt. Jeg vil påstå at den viktigste forskjellen så langt, er at Kagge har greid å få flere store avisoppslag om en lite banebrytende biografiserie for barn.

I fjor, da første pulje i biografiserien IKON kom ut, var det helt tyst i pressen – selv med forfattere som Anders Giæver (Walt Disney), Teresa Grøtan (Nelson Mandela), Kjersti Scheen (Marilyn Monroe), og Espen «Dansken» Selvig (2 Pac). Flere hundre ungdommer var med på å foreta utvalget, og forfatterne som ble spurt, hadde solide kunnskaper om sitt ikon, et medrivende engasjement og kunne skrive for unge lesere. Likevel var det stille.

Nå frem til leserne.

Kjendisforfattere eller ikke, det er viktig at de gode faktabøkene greier å pirre nysgjerrigheten i mediene. Hvis ikke, risikerer vi at foreldre, lærere, bibliotekarer forblir (u)lykkelig uvitende om disse bøkene, og at de dermed ikke når frem til leserne.

Vi sier velkommen etter med biografiserie for barn, Kagge Forlag, men takk for at dere skaper blest om slike utgivelser. Det kan komme flere faktabøker for barn til gode.

Av Bodil Teig, redaktør for faktabøker for barn og unge i Gyldendal Norsk Forlag

Les mer