Lov og rett på internett

(Publisert i DN 23.6.2009)
Hva er det som skjer når en samlet norsk musikk- og filmbransje i disse dager tar ut søksmål mot Telenor for å tvinge dem til å stenge trafikken mot Pirate Bay? Mener de at statseide Telenor bryter loven, eller er det Telenor som møter en gren av russisk mafia på norsk jord?

I realiteten dreier det seg om en prøvesak som skal teste hvilke praktiske muligheter vi har for å demme opp for den massive piratkopieringen her i landet. 150.000 nordmenn er daglig på Pirate Bay, 40 % av all programvare i landet er piratkopiert, vi er verdensmestre i dette som i så mye annet.

Verden rundt letes det nå etter muligheter for å få situasjonen under kontroll. Sverige har dømt mennene bak Pirate Bay, USA og Frankrike innfører varianter av advarsler (three strikes) før internettforbindelsen stenges, og i Danmark er internettleverandøren Sonofon dømt til å stenge trafikken til Pirate Bay. Alle disse løsningene har sine utfordringer i forhold til personvern og retten til informasjon, men mange mener at nettopp stengning av trafikk hos leverandøren er den beste løsningen: det er både effektivt, treffsikkert (hindrer ulovlig nedlasting uten å stenge resten av internettforbindelsen), forebyggende og skånsomt (kunden slipper avslørt identitet, besøk av politiet, beslaglagt datautstyr og merknader på rullebladet).

I Norge har rettighetshaverne til nå prøvd både politianmeldelse av enkeltsaker og videresending av kravbrev. Så langt har politiet ikke hatt ressurser til å følge opp, og internettleverandørene har ment at det ikke er deres jobb verken å videresende kravbrev eller stenge trafikk. Da må enten domstolene ta ansvaret - altså må det en sak til - eller så må politikerne endre loven hvis den viser seg å ikke holde vann.

Øvelsen vil utvilsomt skape ramaskrik blant disiplene til Greatful Deads låtskriver John Perry Barlow. Det var han som i 1996 formulerte ”a Declaration of the Independence of Cyberspace” i følgende profetiske ordelag: ”I come from Cyberspace, the new home of Mind. On behalf of the future, I ask you of the past to leave us alone. You are not welcome among us.” Det er mange med han som mener at de på internett har funnet et nytt kontinent hvor den gamle verdens lover, økonomi og forretningsmodeller ikke lenger gjelder. Piratene kan ikke stanses, sier disse, den eneste løsningen er å utkonkurrere dem på deres egne premisser. Men de som tror på dette, burde vel dyrke sine egne, nye frukter i stedet for å komme tilbake til den gamle verden og plyndre? Hvis det er sant at det lønner seg å legge musikken sin gratis ut på nett, hvorfor gjør de ikke bare det og lar de gamle dinosaurene dø i fred? Verken opphavsretten eller forretningsmodellene setter noen sperre for det?

I stedet for profeten Barlow velger jeg meg poeten Olav H. Hauge: ”Eg har stor tru på nymånen, men det er nok den gamle.” Teknologien på internett er radikalt ny, men verken jussen eller økonomien er det, det burde dotcom-hysteriet ha lært oss for ti år siden. Wikipedia er et fantastisk eksempel på nettets nyskapende kraft, uten at dugnad dermed er en ny samhandlingsform. På samme måten er tyveri antakelig verdens eldste forretningsmodell, mens Pirate Bay bare er et eksempel på hvor mye mer effektiv det kan bli på nett.

Nei, hvis vi ikke greier å innføre alminnelig folkeskikk på nettet, står vi heller i fare for å tape land enn å vinne nytt. I øyeblikket er situasjonen mer å sammenligne med oversvømmelsen i New Orleans: Hele byen er evakuert, butikkene er fulle av varer og purken er opptatt på annet hold. I dette ideologiske høyvannet rører forskjellige grupperinger med egeninteresser rundt og grumser til så godt de kan. Internettleverandørene leier ut robåter til plyndrerne og nekter å samarbeide fordi de tenker på trafikken sin. Politikerne flørter med velgere som vil ha gratis kultur (hvem vil ikke det; det svenske Piratpartiet fikk 7,1 % av stemmene ved EU-valget nylig). Trendsettende bloggere og journalister prediker piratenes evangelium, samtidig som arbeidsgiverne deres mister inntektsgrunnlaget fordi de ikke finner noen måte å ta betalt for innholdet.

Hvem tar grep i en slik situasjon? Politikerne burde for lengst ha gjort det, mens vi venter ser altså nå musikk- og filmbransjen seg nødt til å teste jusen for å sikre opphavsretten. For det får de neppe annet enn kjeft for å beskytte egne privilegier, mens de i virkeligheten slåss for opphavsmennene både i egen og andre bransjer. Musikkbransjen har sikkert gjort mye feil, men først og fremst har de havnet på dypt vann fordi innholdet deres er så lett å kopiere. Det samme gjelder film, mens avisbransjen har tråkket ut i det frivillig gjennom å legge innholdet sitt gratis på nett. Bokbransjen dypper først nå tærne i det samme vannet med sin gryende eboksatsing, og rapportene fra USA forteller ganske riktig at piratkopieringen øker direkte proporsjonalt med ebøkenes voksende popularitet.

Ifølge jus-klassikeren Knophs innføring i norsk rett er ”reglene i opphavsretten og patentretten gitt for å verne og oppmuntre åndsproduksjonen. Man har ment at kunstnernes, forfatternes og oppfinnernes samfunnsgagnlige virksomhet stimuleres best ved at de får enerett til å høste frukten av det de har frembrakt.” Internett er en teknologisk revolusjon som setter ny fart i gamle modeller som annonsefinansiering og dugnad. Behovet for nye regler av typen creative commons er åpenbart. Men det er ingen motsetning mellom dette og de gamle modellene. Rettighetshavere må selv kunne velge om de vil følge nye delings- og gratisstrategier eller de gode, gamle modellene, så enkelt er det.

Hvis vi ikke får tettet hullene i opphavsretten før diket springer, så ligger plutselig alle innholdsbransjer og skvalper i samme båt i Pirate Bay. Og da er det mye mer enn musikken som står på spill. Det er kanskje ikke innlysende å forklare samfunnsnytten til Beyonce og U2. Men snart rammer det like mye forfattere som Toni Morrison, Dag Solstad, Antony Beevor og Åsne Seierstad, og meningsbærende aviser som Le Monde, New York Times og Aftenposten.

Men kan vi ikke bare finansiere det hele over statsbudsjettet i stedet? Da vil jeg minne om at bøker av typen Darwins Artenes opprinnelse, Karl Marx Kapitalen og Simone de Beauvoirs Det annet kjønn neppe ville blitt fremelsket av et statsfinansiert monopolforlag. Internett innebærer utvilsomt en kulturell revolusjon, men la oss passe oss for å gjøre det til en kulturrevolusjon.

Les mer

Ebøkene og forlagene

(Publisert i DN 12.6.2009)

Debattene om forlagenes rolle i ebokas verdikjede fortsetter, og det skulle bare mangle, siden forlagsbransjen verden rundt gjennomlever sin største omveltning siden Gutenberg. To innlegg i DN onsdag 10. juni som begge knytter an til mitt fra 4. juni fortjener hver sin kommentar.

Først til forlagssjefen i NRK Aktivum, Jørgen Klafstad, som hevder at bokkundene forsømmes i den nye bransjeløsningen som er planlagt, at vi tenker mer på bransjens egne behov enn på lesernes. Dette er dessverre, eller heldigvis må vi heller si, en kritikk som bare viser at Klafstad ikke har tatt seg bryet med å sette seg inn i hvordan bokbransjens fellesløsning er tenkt. Mens Klafstad har tenkt på kundene, har bransjen handlet til fordel for kundene: For det er ikke en felles markedsløsning bransjen nå bygger, men en distribusjonssentral som skal ta seg av de trivielle industrielle klargjøringsprosessene som vil måtte være kliss like for alle ebøker. Disse bør utføres så billig og effektivt som mulig, og på non profit-basis til beste for alle konkurrenter i bransjen. Konkurranse på dette nivået vil ikke være verken kostnadseffektivt eller verdiøkende for kundene eller samfunnet.

Den fellesløsningen som norsk bokbransje bygde opp allerede fra midten av 1980-tallet for elektronisk informasjonsflyt om papirbøker i Den norske Bokdatabasen har sikret bransjen en effektivitet som er sjelden i internasjonal sammenheng. Resultatet er at konkurransen blomstrer både på forlags- og bokhandelsiden av verdikjeden. Det har i de siste fem-ti årene foregått en nesten eksplosiv økning av antall, forlag, bokhandlere og titler. Tanken med en felles klargjøringssentral for ebøker lagt til Bokdatabasen er nettopp å bygge videre på denne meget produktive modellen. Det vil nettopp sikre den innovasjonskraften mot kundene som Klafstad etterlyser.

Så til det andre innlegget, der Morten Ryen fra kommunikasjonsbyrået Fete Typer polemisk bruker overskriften ”ebøkene trenger ikke forlag”. Heldigvis viser han i brødteksten at han skjønner nødvendigheten av tradisjonelle forlagsaktiviteter som siling, rådgivning, bearbeiding, språkvask, markedsføring og salg. Svært mange lider av den vrangforestillingen at ingen ting av dette er nyttig eller nødvendig når eboka får sitt gjennombrudd. Så kan vi selvsagt diskutere i hvilken grad det er det, og i hvilken grad folk vil gå til forlagene for å få disse tjenestene utført.

Mitt hovedpoeng her var at storforlagene for lengst har vent seg til at digitaliseringen gjør det stadig lettere å starte eget forlag. Sånn sett skiller ikke forlagstjenester seg fra mange andre oppgaver i samfunnet hvor det i stor grad fuskes litt i faget. Svært mange av oss driver med litt mekking på bil, med slitt snekkerier eller endog med litt enklere elektrikerarbeid. Men derfra til å påstå at man kan fungere på profesjonelt nivå som bilmekaniker eller elektriker er det jo et stykke. Denne enkle erkjennelse er antagelig hovedårsaken til at det så langt ikke er skjedd noen dramatisk forfatterflukt. Og det vil antagelig heller ikke skje i ebokas verden. Av den enkle grunn at de beste forfatterne, som alle andre fagfolk, ønsker å bruker tida si på det de kan aller best: Å skrive.

Jeg er helt enig med Ryen i at når vi en gang i fremtiden (fem måneder, fem år, femti år?) har fått gode, digitale leseløsninger, så vil selvsagt langt flere manus bli publisert enn i dag. Da vil det nok finnes en glidende overgang fra de som gir ut på renommerte forlag (små eller store) via relativt kompetente kjøkkenboksforlag til de som velger å bruke en kamerat til å lese korrektur, Facebook til markedsføring og mora si som litterær konsulent. Jeg ser på framveksten av slike utgivelser mer som en berikelse enn en trussel. Men hvis vi tror at vi kan greie oss bare med disse, da er vi på ville veier.

Les mer

Trenger ebøkene forlag?

(Publisert i DN 4.6.2009)
I et intervju med DN 30. mai varsler Torgrim Eggen e-flukt fra forlagene og spår at flere etablerte forfattere nå vil svikte forlagene og selge bøkene sine selv. Det er en underholdende spådom som gjør seg i store overskrifter, men ligger det noen realitet bak? Jeg tror heller på det motsatte.

Etter at Eggens lenge utsolgte debutroman Gjeld fra 1992 er blitt gjenutgitt under finanskrisen, uttaler han nå at ”den eneste grunnen til at jeg trengte forlaget var at jeg trengte trykkeri og distribusjon.” Slik skriver han under på den utbredte myten om at alle de hundrevis av ansatte i norske forlag surrer rundt og bidrar med ingen ting til verdiskapningen av en bok. Men trykkingen av boka har aldri vært blant det viktigste et forlag driver med.

Markedsføring er det derimot, men det kunne Eggen ”i teorien gjort gjennom sosiale medier som Facebook, Underskog og forfatterbloggen min”. I teorien, ja, men her er det noe som skurrer. Hvis han tror på dette, hvorfor i all verden gjør han det ikke i praksis, også med papirboka? Som forfatter med eget forlag ville han tjent veldig mye mer. Det eneste han trengte var i så fall et beskjedent banklån for å finansiere trykkingen. Selv Torgrim Eggen, med sin naturlig høye profilering som gjeldsslave, burde kunne fått det, med alle de oljepengene som nå er i omløp.

Så er Eggens poeng formodentlig at med ebøkene vil dette bli enda mye enklere? I så fall skurrer det enda mer. Muligheten for å gjøre gamle bøker tilgjengelig som ebok har eksistert i minst ti år nå, og forfatterflukten fra forlagene burde foregått i stor skala for lengst hvis det var så enkelt. Jeg er på ingen måte enig med internettskeptikeren Andrew Keen som sier at nettet er et sted der alle snakker og ingen lytter, der vi vet mindre og mindre og mener mer og mer. Men jeg tror heller ikke det oppstår et ebokmarked bare fordi glemte bøker gis ut på nytt eller at alle wannabe-forfattere tømmer skrivebordskuffene sine ut over nettet.

Manuskripter må blant annet refuseres. Det er en skitten jobb, men noen må gjøre den hvis kvalitet skal oppstå. Til Gyldendal kommer det opp mot tusen skjønnlitterære manus årlig, maksimum ti av dem kommer ut mellom to permer. I mellomtiden har vi bearbeidet, veiledet, oppmuntret, rekruttert, språkvasket, designet og betalt forskudd, og i den andre enden av verdikjeden driver vi PR, markedsføring og salg. Ingen av disse aktivitetene blir mindre viktige i en digital verden, jeg tror nok heller motsatt.

Motsatt Eggen er jeg ikke så redd for at forfatterne skal forlate forlagene, jeg er mer redd for at forlagene skal forlate forfatterne. Den digitale autostradaen vi er i ferd med å svinge inn på har nemlig en svær grøft på hver side som begge handler om fare for monopolisering, ensretting og forflating av kulturlivet.

På høyre side av veien truer den kommersielle giganten Amazon, som i Google Book Search brått har fått en enda større konkurrent. Ifølge den anerkjente bokhistorikeren Robert Darnton bygger Google seg nå opp både som verdens største bibliotek og som verdens største bokkonsern (”…the world's largest book business—an electronic supply service that could out-Amazon Amazon”). I så fall kan vi bli sittende med et internasjonalt forlagsmonopol som får den hjemlige diskusjonen om maktkonsentrasjon på Sehesteds plass til å virke mildt komisk.

I venstre fil er det fare for å spore ut i den statlige fristelsen som handler om å legalisere piratkopieringen og kompensere kunstnerne over statsbudsjettet i stedet. Det låter så tilforlatelig når SV og Venstre sier vi må diskutere alternative løsninger for å slippe å kriminalisere en hel generasjon fildelere. Men det er farlig lett å glemme at stikk i strid med populære myter om feite og overflødige mellomledd i kulturbransjene, så er det nettopp i den sunne konkurransen mellom disse at kvaliteten og mangfoldet skapes. Når norsk bokbransje i løpet av våren har samlet seg om en felles bransjeløsning for ebøker, er det nettopp i håp om å opprettholde den kreative konkurransen mellom norske forlag.

Les mer