Debatten om store og små forlag

Debattinnlegg i Dagbladet 23.2.2009.

Kritiske kulturjournalister skriver side opp og side ned om store, grådige og teknologifiendtlige forlag. Virkeligheten er en annen.

Det er gjennom de siste åra blitt en paradegren for kritiske kulturjournalister å fortelle den dramatiske historien om store, grådige, teknologifiendtlige forlag som utbytter de mange små og motsetter seg en nødvendig modernisering av bransjen. Men alle bransjetall tyder på at dette skurkebildet er feil: Antall forlag og utgivelser øker, salget øker og prisene går ned: Alt sammen indikatorer på en sunn og velfungerende bransje.

Sist påmeldt i øvelsen er Andreas Wiese med innlegget «Bokbransjen sliter» i Dagbladet 16. februar. Her beklager han seg over at de små forlagene «må være kunder i konkurrentenes distribusjonssystemer». Men de må jo ikke det, de står fullstendig fritt til å selge bøkene sine direkte, via nettbokhandlere, gjennom dagligvarekjeder osv. Poenget i Norge er at veldig få små forlag velger å gjøre dette, ganske enkelt fordi bokdistribusjonssystemene som tilbys av de store forlagene representerer en billig og effektiv måte å få distribuert sine bøker på. Dette er én av grunnene til at det er så lett å starte et nytt forlag her i landet; distribusjonssentralene er åpne for alle, på like vilkår!

Et annet tilbakevendende klagepunkt er at de små forlagene må forhandle med de bokkjedene som deres store konkurrenter eier, og godta deres betingelser hvis de vil at kjedene skal satse på deres bøker. Men dette skjer helt uavhengig av hvem som eier kjedene: dette er, enten vi liker det eller ei, den underliggende logikken under all butikkutvikling i alle bransjer i markedsstyrte økonomier i de siste 50 åra. Leverandørene skvises av det leddet i verdikjeden som har kundekontakten!

Det unike i norsk bokbransje er at det faktisk er like vilkår for store og små. I Gyldendal Norsk Forlag betaler vi like urimelig mye for å få eksponert våre bøker i bokkjedene som man gjør i små forlag. Vi har fått mange eksempler i media i det siste på små forlag som klager over dårlig eksponering av viktige bøker. Gyldendal kan levere smertelig mange bidrag til denne listen. Ett eksempel kan være boka De fattigste av Paul Collier. Boka fikk et vell av omtaler i Norge, har blitt tildelt en rekke priser internasjonalt, anses som en viktig bok i hele verden og har solgt mye internasjonalt. Ingen kjeder i Norge ville kjøpe den inn, og salget så langt er bare 325 eksemplarer. Eksemplet er langt fra unikt. Dette er krokodilletårer, vil kritikerne si til det, for så tar jo de store forlagene bare gevinsten i bokhandelleddet og pløyer tilbake i forlaget? Men alle som har åpnet ei avis etter nyttår vet at heller ikke disse tjener penger. Så hvor ligger hunden begravet?

Forklaringen er todelt. For det første har det i de siste 10-15 åra foregått en gjennomgripende modernisering av bokhandlene i Norge. Butikkene er pusset opp og lagt om, nye IT-systemer er innført, åpningstiden er utvidet fra 9-16 til i mange tilfelle 9-22, og ikke minst har de flyttet inn i kjøpesentrene hvor husleien er betydelig høyere enn ved andre beliggenheter. Kritikere på autopilot tror dette er noe bokhandlerne gjør for å flotte seg. Vi mener det er framtidsrettet og en opplagt forutsetning for at boka har kunnet opprettholde sin andel av mediedøgnet. Vil vi selge bøker, må vi være til stede der folk ferdes. For det andre har tilbudet til kunden blitt mye bedre. Ser vi på bransjestatistikken for perioden 2002 til 2007 ser vi at både antall titler og antall forlag har økt betydelig. Innen oversatt sakprosa har antall titler økt med 40 prosent! Innen oversatt skjønnlitteratur har antall titler økt med 25 prosent. Antall billigbøker har økt med 45 prosent, og antall regelmessig publiserende forlag har vokst fra 27 til 54. Ikke spesielt rart at mange forlag - store som små - sliter med å få eksponert og solgt enkelttitler.

Enda mer bemerkelsesverdig er det likevel at prisene på bøker har blitt radikalt mye lavere. For oversatt sakprosa har prisene sunket med 19,7 prosent, for oversatt skjønnlitteratur med ca. 27 prosent. Ikke vanskelig å skjønne at forlagene sliter litt med økonomien. Desto mer gledelig at det i alle fall er én vinner: Leseren; som har fått både betydelig større utvalg og betydelig lavere priser. Denne situasjonen er utvilsomt krevende for bransjen, og spesielt for forlagene, men det burde være en solskinnshistorie for de fleste andre, fra konkurransetilsynet via kulturpolitikerne til alle landets boklesere og -elskere. Det er kartellignende tilstander i norsk bokbransje hevder Wiese, og bokavtalen bør oppheves. Men et kartell pleier å skvise sine konkurrenter og ta ut så høy pris som mulig. Ingen av de bransjetallene vi har pekt på her tyder på noe slikt.

Det realistiske alternativet til dagens situasjon er en bransje med fri priskonkurranse om bestselgerne, der kjedene eies av matbaroner og internasjonale pengefond. Vi har ingen tro på at det vil sikre bedre vilkår for små og uavhengige forlag enn det vi har i dag.
Det unike i norsk bokbransje er at det faktisk er like vilkår for store og små.

Debattinnlegg i Dagbladet signert administrerende direktør Fredrik Nissen og informasjonssjef Bjarne Buset i Gyldendal.