Fra Gutenberg til Google

Bokskya tåkelagt

2011-04-26T11:38:00.003+02:00

(Publisert i Dagens Nærlingsliv 26.4.2011)

Den norske Bokdatabasens digitale distribusjonssentral for e-bøker (DDS) er lansert, og norske e-bøker er endelig å få kjøpt hos ni forskjellige nettbokhandlere. Mye gikk galt på oppstartsdagen, og prosjektet fikk fortjent kritikk, men mye ble også grundig misforstått. Det er synd, for løsningen er egentlig både åpen, enkel og forbrukervennlig.

Den største misforståelsen var at folk trodde DDS-en skulle være en butikk, mens den i virkeligheten bare er en distribusjonssentral. Den tilhørende webapplikasjonen Bokskya er heller ikke butikken, men bare et leseprogram som gjør bøkene tilgjengelig på svært mange apparater. Vil du handle e-bøker, må du starte med å opprette et kundeforhold hos en nettbokhandel, på samme måte som du må starte hos www.amazon.com for å handle til Kindle eller www.barnesandnoble.com til Nook.

Resultatet av denne forvirringen ble et underlig sammensatt hylekor som unisont ba norsk bokbransje om å skape det den ofte blir beskyldt for å være: Et monopol. Alle, fra teknokommentatorene via professorene til selveste Forbrukerrådet ba bransjen innstendig om å gjøre det enkelt for kundene og slå det hele sammen til én butikk.

“Fordi bokhandlene skal ha sin del av kaka, lar Bokskya deg bare organisere og lese ebøkene du har kjøpt i hver enkelt nettbokhandel,” skrev Jan Omdahl i Dagbladet. Men realiteten er jo det motsatte: Hvis bokhandlerne hadde slått seg sammen og laget én felles butikk, ville det ikke blitt noen konkurranse i det hele tatt. Da ville vi fått et monster som lignet på Amazon/Kindle før de ble utfordret av Apple. De hadde da opp mot 90 % av markedet, satte prisene selv og krevde 65 % avanse (noe de fortsatt krever fra norske forlag som eventuelt vil selge hos dem).

På toppen av dette trodde mange at man måtte ha konto i alle ni nettbokhandlere for å få tilgang til alle titlene. Men enhver butikk som har ambisjoner om å gjøre det stort på e-bøker må selvsagt ha fullt vareutvalg hvis de skal være med og konkurrere. At det mangler noen i starten, beviser bare at det pågår en virksom konkurranse om marginer og betingelser, som nødvendigvis på sikt vil føre til lavere priser enn om det bare hadde vært én butikk.

Selv om det fins mange konkurrenter, må du altså gjerne holde deg til én butikk. Da er Bokskya teknisk sett ikke mye dårligere enn de store, amerikanske løsningene den vil konkurrere med. Selve opprettelsen av kundeforholdet er omtrent like trøblete alle steder. Mens etterfølgende kjøp hos de bokhandlerne som har etablert ettklikks kjøp (snart har alle det) er praktisk talt likt. Selve leseappen er foreløpig noe dårligere, men den vil raskt bli videreutviklet og komme opp på nivå i funksjonalitet.

På ett avgjørende punkt er Bokskya betydelig mer forburkervennlig enn Kindle: Mens Kindle låser kunden inne og konkurrentene ute, samler Bokskya kjøpene dine fra alle konkurrerende bokhandlere i samme applikasjon. Det legger grunnlaget for en dynamikk og konkurranse i det norske bokmarkedet som i USA nå står i fare for å forsvinne.

Forvirret Forbrukerråd om e-bøker

2011-04-03T16:58:00.004+02:00

Det er synd at Thomas Nortvedt i Forbrukerrådet har så hastverk med å kritisere Bokskya at han gjør det dagen før han får sjansen til å se og forstå den ferdige løsningen. I store oppslag både i Aftenposten og på egne websider serverer han grov kritikk basert på misforståelser som kunne vært oppklart med en enkel telefon. Slik bidrar Forbrukerrådet dessverre til å feilinformere og sementere fordommer i stedet for å støtte en åpen, norsk løsning mot de lukkede amerikanske.

Når Nortvedt hevder at Bokskya “fratar andre muligheten til å selge forlagenes bøker,” har han tydeligvis ikke skjønt det helt grunnleggende poenget i at Bokskya er en distribusjonssentral, ikke en bokhandel. “Bokskya tilbyr ikke utenlandske bøker,” hevder han, men det har jo norske nettbokhandlere gjort i årevis allerede, og de vil selvsagt sy løsningene sammen etter hvert.

Forlagene selger til akkurat hvem de vil hvis bare forretningsbetingelsene er akseptable. En rekke norske forlag har solgt e-bøker i flere år gjennom digitalbok.no, i forrige uke lanserte 14 forlag sine bøker gjennom emviem.com. Bokskya er et tilbud til alle forlag i Norge som de kan bruke eller forkaste, det er ingen som tvinger dem.

Bokskya har heller ingen makt til å hindre andre salgsledd enn eierne sine i å selge e-bøker. Hvis Amazon, Apple, Google eller andre norske aktører vil selge norske e-bøker, må de ganske enkelt gå i forhandlinger med forlagene og tilby en attraktiv markedsplass og akseptable betingelser. Det eneste Bokskya har sagt, er at de ikke uten videre vil slippe konkurrerende salgsledd inn i en teknisk infrastruktur som de selv har investert sine penger i, det burde ikke være særlig oppsiktsvekkende.

Det som er oppsiktsvekkende, er at Thomas Nortvedt på vegne av norske forbrukere uten forbehold anbefaler bransjen å “la de som har erfaring med disse plattformene slippe til – som Apple og Amazon, som har vist at dette er noe de kan.” Jeg trodde Forbrukerrådet var stolte av sin iTunes-kampanje der de var med og kjempet mot Apples innelåsende systemer. Men nå sier Nortvedt at “skrekkscenariet er at det etter hvert vil vokse frem en rekke nettsteder hvor det vil bli solgt e-bøker, noe norske forbrukere ikke vil være tjent med.”

Jeg tror neppe Nortvedt mener det vil være en fordel at Kindle stikker av med hele greia, men han er tydelig redd for at det skal bli for fragmentert også: “Det er veldig uheldig at markedet blir så fragmentert at du må vite hvilket forlag en bok er gitt ut på for å vite hvor den selges.” Det er nettopp denne motsetningen mellom full innelåsing og full forvirring Bokskya har hatt ambisjoner om å løse. Bokskya er en god teknisk løsning for norske lesere fordi den gjør alle bøker lett tilgjengelig via alle leseapparater med standardisert format og sikker lagring – samtidig som den tillater konkurranse både i forlags- og salgsleddet.

At ikke alle forretningsavtaler er på plass samme dag den tekniske løsningen lanseres, beviser bare at norsk forlagsbransje verken er sendrektig (nå lanseres Bokskya selv om ikke alt er 100 %) eller mafios (vi kan ikke tvinge noen til å være med). Det trodde jeg Forbrukerrådet burde sette pris på?

Bjarne Buset

Litteraturpolitisk molotovcocktail

2011-02-24T12:29:00.004+01:00

(Publisert i Dagbladet 24.2.2011)

Da jeg leste debattinnlegget "Regjeringens angrep på litteraturen" 22. februar trodde jeg først at Dagbladet hadde satt inn feil byline. Bildet og signaturen var av Fremskrittspartiets Ib Thomsen, men språket og argumentene tilhørte Arve Juritzen.

"Regjeringen står som maktesløse tilskuere til en bokbransje som systematisk undergraver det norske språk, norske lesere og norske forfattere," sto det. Intet mindre. At en strategisk Juritzen med egne profittmotiver kan fordreie fakta så freidig, er irriterende. At mediene om og om igjen slår det stort opp, er deprimerende. Men at kulturpolitisk talsmann i Norges nest største parti sluker det med søkke og snøre, er direkte sjokkerende. Til sammen blir dette en farlig, litteraturpolitisk molotovcocktail.

Vi er glade for Thomsens engasjement i litteraturpolitikken, men må be ham om å sette seg inn i et minimum av fakta. Han må i det minste orke å lese hele klippbunken og ikke bare de mest tabloide oppslagene på toppen. Vi har i flere avisinnlegg i det siste tilbakevist den frekke påstanden som Thomsen nå gjentar ordrett om at "de store forlagene har styrt med jernhånd til skade for de små."

Sannheten er stikk motsatt: De store har tatt risiko, investert og modernisert og skapt en åpen infrastruktur i bransjen til beste for alle. Resultatet er at i løpet av de siste ti årene har antall forlag og utgivelser i de forskjellige bokgruppene økt mellom 50 og 100 prosent, de ti mest lønnsomme forlagene er småforlag med fortjenestemargin fra 10 til 38 prosent (mens de store i snitt har ligget på 5 %) og Norge er på verdenstoppen i boklesing.

Aldri tidligere er det etablert flere nye forlag, aldri har småforlagene tjent mer penger, aldri er det utgitt flere titler, solgt flere titler, aldri før har bøker vært så lett tilgjengelig og aldri før har nordmenn lest flere bøker. Vær så snill, Thomsen, på hvilken måte skader dette norsk språk og lesere?

(bilde fra Wikipedia)

Skittent skyts fra Juritzen

2011-02-17T13:50:00.004+01:00

(Publisert i Dagbladet 17.2.2011)

Det er forunderlig å se hvor mye spalteplass Arve Juritzen får til å framføre grove påstander om mafiavirksomhet og grådighetskultur i den norske bokbransjen. Bak hans systematiske svertekampanje ligger en ublu triksing med både tall, begreper og saksforhold.

La oss ta talltriksingen først: Med en snedig bruk av kronebeløp i stedet for prosenter, framstiller han seg selv som en fattiglus og de store som grådige kjemper. Cappelen Damm tjente 40 millioner i 2009, Juritzen forlag bare 7, sier han. Målt i prosenter har imidlertid Juritzen forlag 38,5 % fortjenestemargin i 2009 mens Cappelen Damm har 7,1 %, Gyldendal 5 % og Aschehoug 0,5 %. Sannheten er at de ti mest lønnsomme forlagene i 2009 var småforlag, med en fortjenestemargin på 10-38 %, mens de store har hatt en margin på under 5 % i snitt de siste ti årene.

Samme retoriske effekt har Juritzens oppramsing av hvor mye de store forlagene "har fylt lommeboka" til eiere og sjefer med, mens han selv bare har en årslønn på 250.000. Han fortier at han samtidig har tatt ut et utbytte på to millioner kroner. I realiteten har han dermed omtrent samme inntekt som toppsjefene i de store bokkonsernene, med en behageligere beskatning. Det kan godt være vel fortjent, men redelig debatteknikk er dette ikke.

Å hevde at "staten subsidierer det norske litterære systemet" med rundt fire milliarder er også en fordreid sannhet, som forutsetter at man regner med både skolebokinnkjøp, biblioteksystemet og momsfritak. At det offentlige betaler for skolebøkene er ikke subsidier, men innkjøp på linje med kjøp av skolebygninger, pc-er og pulter. Momsfritaket (en drøy milliard) er ikke penger staten pløyer inn i forlagene, det er penger staten lar være å ta inn fra sluttkundene, et litteraturpolitisk tiltak for å stimulere lesning, som også Juritzen nyter godt av. Norsk bokbransje har alltid vært og er fortsatt i all hovedsak markedsfinansiert. Statsstøtten gjennom innkjøpene fra kulturrådet, for faktisk leverte bøker, er viktig og effektiv. Men den utgjør bare vel 2 prosent av inntektene i bransjen.

Juritzen trikser også med begreper, på en skala fra injurierende til ufint, og snakker konsekvent om mafia, monopol og kartell. De tre store bokkonsernene har monopol på distribusjon hevder han, og siden de til sammen har 80 % av markedet, må "eierskapsbegrensninger lovfestes for å stoppe bransjens kartellvirksomhet". Sannheten er at det er knivskarp konkurranse mellom disse tre i alle ledd av verdikjeden, både om forfattere, medarbeidere, butikklokaler, hylleplasser og ikke minst bestselgere, enten de kommer fra store eller små forlag. Dette gjør den norske bransjen mye mer dynamisk enn i Sverige og Danmark, hvor eierkonsentrasjonene i hvert av leddene er helt annerledes (i fjor kom for eksempel 80 % av all dansk skjønnlitteratur ut på dansk Gyldendal).

Like fritt som Juritzen boltrer seg med tall og begreper, snur han freidig et hvilket som helst saksforhold på hodet. Når kulturkomiteens leder Gunn Karin Gjul tar initiativ til en litteraturlov som skal beskytte nettopp den infrastrukturen som Juritzen hamrer løs på, tar han det som et tegn på at "bokmafiaen er i ferd med å sprekke." Samtidig som han på få år har bygd opp det mest lønnsomme forlaget i bransjen, hevder han at de store "bruker makten aktivt til å utestenge nye aktører." Juritzens praksis motbeviser det han preker.

Sammenlignet med de fleste bokmarkeder i Vesten er konkurranseintensiteten mellom flere sterke aktører i alle ledd av bransjen uvanlig høy i Norge, salgskanalene er åpne og etableringskostnadene lave. Til sammen har dette skapt en bransje er antall forlag og utgivelser i forhold til folketallet er svært høyt, og bokhandlernettet dekker hele landet.

At Juritzen med egen vinning for øye sverter renomméet til de bedriftene han angriper, må vi bare leve med. Mye mer alvorlig er at han undergraver offentlighetens tiltro til en litteraturpolitikk som fungerer godt.

Felles utfordringer for store og små forlag

2011-02-07T07:52:00.003+01:00

Publisert i Klassekampen lørdag 5. februar 2011.

Storforlagenes makt er oppe til diskusjon igjen, og Klassekampen varsler en serie artikler der de skal se nærmere på saken. Det ønskes hjertelig velkommen, i et håp om at de kan få fram mer reflekterte stemmer fra både store og små forlag enn de fordummende skurkebildene som ofte får så altfor stor spalteplass.

Seinest 2. februar slår Aftenposten stort opp et innlegg fra Pantagruel-forlegger Alexander Elguren der han hamrer løs på de store med den samme retorikken som Arve Juritzen bruker: "Med massiv konkurransedreining og avtaleverk føres pengestrømmen i markedet én vei – rett i hendene på et fåtall eiere. Det styrer litteraturtilbudet, både bestselgerlister og hovedstammen i bokomsetningen. Det fratar de uavhengige forlagene en reell mulighet til å slå seg opp som store utfordrere." Tiraden avsluttes med et sitat fra Mario Puzos mafiaromaner: «The key to success is to crush the competition».

Men kjære Elguren, hvis dette hadde vært sant, hvis de store hadde hatt slik makt og brukt den på denne måten, hvordan kan du da forklare de norske småforlagenes suksess, inklusive ditt eget? De ti mest lønnsomme norske forlagene i 2009 var småforlag. Juritzen var på topp med en eventyrlig driftsmargin på 38,5 %, Pantagruel på en pen tiendeplass med 9,8 %, betydelig mer lønnsomt enn noen av de store. Og Juritzen selv leverte nettopp en bestselgerliste for 2010 som motbeviser hans egen klagesang: 13 av de 20 mestselgende bøkene kom fra småforlag.

Det er neppe tilfeldig at denne høylytte og selvmotsigende kritikken kommer fra to av de mest lønnsomme forlagene i Norge som ikke er medlem i Forleggerforeningen. Det er vanskelig å se andre motiver enn at de vil ha bokavtalen bort, og gjennom det tror at de skal få muligheten til enda høyere fortjeneste.

På bakgrunn av dette er det befriende at en av de andre småforleggerne endelig tar bladet fra munnen og blander seg i diskusjonen. Håkon Kolmannskog driver Manifest forlag og er leder av Forleggerforeningens småforlagsutvalg. Også han er kritisk til utviklingen i bransjen, men med en ganske annen analyse og motivasjon. I Klassekampen 3.2 setter han fingeren på en utfordring som hele bransjen har felles: "Jeg tror dette handler mer om generell kommersialisering, enn at kjedene prioriterer utgivelser fra eierforlaget."

Sannheten om det norske bokmarkedet er det stikk motsatte av hva Elguren påstår. Det "fåtallet av eiere som får penger rett i hendene", har de siste ti årene uten unntak vært småforleggere. De store forlagene derimot, har brukt pengene til å investere i en modernisering av bokbransjens strukturer (bokdatabase, distribusjonssentraler, bokhandel) som har vært helt nødvendig for å sikre bokas plass i mediedøgnet i konkurranse med andre høyst kommersielle tilbud. Resultatet er en nasjon som er på verdenstoppen i boklesing, og et åpent bransjesystem som har muliggjort en konkurranse og en oppblomstring av småforlag uten sidestykke.

Tall fra forleggerforeningens bransjestatistikk sier følgende om utviklingen i perioden 2002 til 2009: Antall forlag som gir ut norsk sakprosa økte med 76 % (fra 38 til 67), oversatt sakprosa med 96 % (fra 27 til 55), norsk skjønnlitteratur med 70 % (fra 27 til 46), og oversatt skjønnlitteratur med 73 % (fra 26 til 45). Økningen i det totale titteltallet i den samme perioden er 35 % for norsk sakprosa, 50 % for oversatt skjønn og hele 96 % for oversatt sakprosa.

I bokgruppe 3–5 (allmennmarkedet) ble det i 2009 alene gitt ut 3.479 nye titler, altså 10 nye titler hver eneste dag. Det er med andre ord ikke mangelen på konkurranse som er bokbransjens utfordring i øyeblikket, det er tvert imot kollisjonen mellom denne myldrende tittelmengden og antallet hylleplasser i bokhandel. Det er en utfordring som rammer de store like mye som de små. Og løsningen ligger neppe i å bryte opp strukturene i en bransje som vitterlig fungerer misunnelsesverdig bra.

La meg avrunde dette med et lite tankeeksperiment: Hva om forlagshusene gjorde som kritikerne ber om og solgte seg ut av bokhandel. Ville det blitt enklere for de små? Hvis Aschehoug lot NorgesGruppen overta hele Norli/Libris, mens Gyldendal solgte ARK til Reitan, og Cappelen Damm Tanum til ICA. Noe som kunne være fristende nok i digitaliseringens tidsalder, der mange spår blodig trøbbel for landfast bokhandel framover. Hvor mye bedre vilkår tror vi at småforlagene ville blitt tilbudt med slike bokhandeleiere i stedet?

Nylig meldte NRK at den siste platebutikken i rockebyen Namsos ble lagt ned fordi salget av bestselgende artister er overtatt av bensinstasjoner og dagligvarebutikker. Er det en slik situasjon vi ønsker oss for bok-Norge også?

Bjarne Buset, informasjonssjef i Gyldendal Norsk Forlag.

E-bøker, konkurranse og kulturpolitisk ansvar

2010-11-30T12:22:00.003+01:00

Av adm.dir. Fredrik Nissen, publisert i DN 30.11.2010

CappelenDamm(CD) har vært først ute og lansert norske ebøker med brask og bram. Prisen på nye ebøker er satt 100 kroner lavere enn for tilsvarende trykte bok og da er den nye, lave prisen inkludert mva på 25 %, i motsetning til den trykte boka som er uten mva.

Undertegnede har fått mye pes fordi min første reaksjon var at CD ikke kunne regne. Statssekretær Schjerva sier at med slike uttalelser har CD lite å frykte fra konkurrentene. Men motsatt hva Schjerva ser ut til å tro, er digitale forlagsprodukter ikke noe nytt i norsk forlagsbransje. I 2010 vil Gyldendal omsette digitale produkter og tjenester for ca 60 mkr. mens CD knapt har digitale inntekter. Jeg tror ikke Schjerva bør frykte mangel på konkurranse.

Men sjølsagt var det dumt å si at CD ikke kan regne. Det kan de. CD har hele tiden stilt seg bak forlagsbransjens regnestykker og kalkyler for ebok. Det de nå har forandret er kalkylen.Inn i en kunstig lav ebokpris regner de nå fortrinn knyttet til en strategi som er like gammel som kapitalismen selv: Kraftige prisreduksjoner med sikte på ”first mover advantage”- vinne markedsandeler. Men for å kunne stikke først av gårde, har CD samtidig måttet velge en teknologisk løsning som er så svak og lite kundevennlig at bokbransjen (inkl .CD) sa nei til å bruke denne i en felles bransjeløsning etter at den sto ferdig til bruk. En samlet Bokbransje valgte å bruke noen måneder og millioner ekstra for å etablere en mer kundevennlig løsning som kunne konkurrere med den egentlige trusselen mot norsk bokkultur – Amazon, Apple og andre internasjonale mediegiganter. Nå har altså CD valgt en annen vei. Vi beklager dette, men sutrer ikke– slik er konkurransen. Men at Finansdepartementets talsmann Schjerva finner CDs handlemåte spesielt rosverdig, er vanskelig å forstå.

Jeg har et svakt håp om at dette skal være det siste ebok-relaterte innlegget jeg skriver hvor deler av innlegget har en polemisk brodd. Utfordringene som knytter seg til ebøker spesielt og et paradigmeskifte med overgang fra det trykte ord til digitale produkter og tjenester er så vanskelige at de fortjener noe mer enn et tabloid format.

Gjennom et omfattende samarbeid mellom norske myndigheter og en bokbransje som i all hovedsak har tatt sitt kulturpolitiske ansvar på alvor, har vi klart å etablere et unikt gode i Norge: Et lite språksamfunn med en usedvanlig rik flora av kvalitetslitteratur og som følge av dette; en befolkning som leser usedvanlig mye, så mye at det plasserer oss i verdenstoppen hva angår lesing. Dette har – som Schjerva sa på ebok-seminaret i Drammen - en verdi langt ut over hva som kan regnes i penger.

Etter en periode med relativt ukritisk teknologioptimisme har nå de fleste seriøse kommentatorer og bransjefolk innsett at til tross for den digitale teknologiens uomtvistelige fortrinn, vil den trykte boka enda bestå i mange, mange år. Den viktigste utfordringen blir ikke å finne ut hvilket bokkonsern som har økonomisk ryggrad til å bære en priskrig lengst, men å kombinere en tøff konkurranse med et kulturpolitisk ansvar som sikrer at overgangen til et betydelig eller dominerende innslag av ebøker og andre digitale produkter kan skje uten at vi samtidig kaster vrak på den fantastiske lesekulturen vi har lykkes i å etablere i Norge. Sporene fra utlandet skremmer: Forlag knaker i sammenføyningene, tradisjonstunge kvalitetsbokhandler går konkurs og deres omsetningsvolum blir bare i begrenset grad i overført til andre salgskanaler/medier. Andre sliter så tungt økonomisk at breddetilbudet av litteratur må vike plassen for gaveartikler og fokus på et begrenset utvalg av bestselgere.

Sjølsagt må norsk bokbransje gjennom en smertefull omstilling. Men om vi skal bevare norske forfatteres skriveglede, norsk språk og lesing som kulturgode, kaller det på et samarbeid mellom politiske myndigheter, forfattere og folk fra bokbransjen som kan sikre en balansert og styrt overgang fra en dominerende analog virkelighet til en fascinerende digital fremtid. Pengemaktens frie spill er heller ikke her et godt svar.

Jeg oppfattet statssekretær Schjervas innlegg på Drammens-seminaret som en invitt til dialog om bokas fremtid i Norge. Det bør hele forlagsbransjen nå stille opp på.

Internett: Vill vest eller Big Brother?

2010-10-28T09:33:00.005+02:00

Publisert i Dagbladet 28. oktober 2010

Dagbladet mener at de 37 opphavsrettsorganisasjonene bak aksjonen Dele, ikke stjele (DIS) er på viddene i sitt forsvar for opphavsretten og opptrer som nyttige idioter for kommersielle aktører. Samtidig nekter Dagbladet selv å peke på farbare veier for å komme seg ned fra viddene til sivilisasjonen igjen.

DIS har sendt et grundig, 11-siders juridisk notat til Kulturdepartementet der de understreker at de "er svært opptatt av at håndhevingen av opphavsretten /.../er godt balansert mot hensynet til personvern, rettssikkerhet og informasjonsfrihet." Som en ramme for denne balansen angir de europeisk rettspraksis slik den utøves blant annet av EMD - den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen.

Dagbladets mediekommentator Jan Omdahl kaller dette "forslag som bringer oss inn i /.../overvåkingssamfunnets rettsvilkårlige mørke," og sjefsredaktør Lars Helle gir ham full støtte. I et intervju med fagbladet Journalisten erklærer han seg som tilhenger av en mer moderne tilnærming til opphavsretten, og mener vi må oppdra samfunnet til å håndtere de digitale mediene uten bruk av straff.

Etter min mening er det Helle som er både umoderne og umoden i denne debatten. Poenget med Dele, ikke stjele er, som navnet sier, at vi har forlatt skyttergravsposisjonene, slik man også har gjort ellers i Europa: "Europeans will not embrace technology they do not trust," heter det i EU-notatet Digital Agenda for Europe. "The digital age is neither "big brother" nor "cyber will west"."

Hvis internett er et fristed "der straff ikke kan brukes", hva slags innhold vil folk dele der da? Havner ikke da mer og mer av innholdet "behind the paywalls" eller sågar på et lukket, betalbart, alternativt nett? Vil man ikke da nettopp måtte bruke både kapital og teknologi til å bygge bolverk i stedet?

Suksessen til teknologikjempene Amazon og Apple bygger i stor grad på at de får med seg innholdsprodusentene fordi systemene deres er relativt sikre. Baksiden av den medaljen er at mindre aktører tvinges til å kanalisere innholdet via de store, som låser både kunder og innholdsskapere inne.

Jo lavere status opphavsretten har, dess sterkere må de teknologiske bolverkene være, dess dyrere blir innholdet for kundene, dess større blir monopolene, og dess mindre fritt blir internett. Hvis Dagbladet ikke skjønner dette, er det de som risikerer å bli nyttige idioter, og da for mye sterkere kommersielle aktører enn de som er samlet i DIS.

Bjarne Buset
informasjonssjef Gyldendal Norsk Forlag

Personvernet trenger ikke vike for opphavsretten

2010-10-14T11:43:00.006+02:00

Må personvernet vike for opphavsretten, spør Jan Omdahl på dagbladet.no, og hisser til ny runde i fildelingsdebatten. Det enkle svaret fra Dele, ikke stjele er nei, og vi syns ikke Omdahls dramatisering og vranglesing av våre innspill fører debatten framover.

Organisasjonene bak Dele, ikke stjele-aksjonen har altså levert et samlet innspill til Kulturdepartementets revisjon av opphavsretten som får Omdahl til å se rødt og omtale oss som om vi er ute etter å stramme jerngrepet. Men vi er ikke fastlåst til noen konkrete løsninger, og det ligger ingen ting i våre forslag som ikke allerede var foreslått av departementet i høringsmøtet i juni. Et åpent møte som var meget godt annonsert og besøkt, og der det var en overveldende konsensus om det som ble lagt fram.

Vi hørte ingen protester fra Omdahl den gangen, derfor syns vi det er underlig at han nå mener vi foreslår tiltak som vil "bringer oss inn i det Datatilsynets tidligere direktør Georg Apenes har kalt overvåkingssamfunnets rettsvilkårlige mørke». Mens vi eksplisitt sier at vi "er opptatt av at håndhevingen blir effektiv samtidig som den er godt balansert mot hensynet til personvern, rettssikkerhet og informasjonsfrihet."

Vi sier heller ikke at "rettighetshavere som film- og plateselskaper skal gis konsesjonsfri adgang til å overvåke", som Omdahl påstår. Vi sier at vi trenger "en særskilt hjemmel i åndsverkloven som sikrer mulighet for å innsamle og lagre IP-adresser og annen trafikkinformasjon," og det er en ganske vesentlig forskjell. Omdahls motsetning mellom forretningsmodeller og opphavsrett er også kunstig og ufruktbar: Organisasjonenes forsvar for opphavsretten har ingen ting med forsvar av gamle forretningsmodeller å gjøre, verken Spotify eller Wimp vil ha noe livsgrunnlag hvis ikke opphavsretten håndheves.

I stedet for å fortegne standpunktene våre, burde Omdahl gå saklig inn på forslagene og levere konkrete alternativer: Hvordan vil han selv løse disse utfordringene? Vi er som sagt ikke fastlåst i konkrete løsninger, kanskje kan han gi oss tips som gjør at vi kan korrigere kursen i stedet for å spisse til motsetninger på denne måten.

Det vi faktisk ber om i notatet vårt kan grovt forenkles i fire punkter:

1. Det må være mulig å overvåke nettrafikken. En eller annen instans, vi har ikke sagt hvem, må kunne gjøre det for at man i det hele tatt skal få øye på lovbrudd. Enkel parallell fra analogt dagligliv: hvis det er forbudt å følge med på trafikken, kan ingen se at det kjøres for fort.
2. Når det er konstatert betydelig ulovlig aktivitet på en ip-adresse, må det være mulig å få ut identiteten på den som står bak. Vi mener det er mer skånsomt enn om det automatisk skal bli politisak av det. Retten til dette er nylig stadfestet i høyesterett gjennom Max Manus-saken.
3. Vi ber om innføring av en ordning med utsending av varselbrev, såkalt gradert respons, som allerede er innført i de fleste vest-europeiske land og USA. Her ber vi eksplisitt om en mild variant, for eksempel skal man ikke kunne stenge noen ute fra internett.
4.Vi ber om mulighet for at internettselskapene stenger tilgangen til nettsteder som Pirate Bay.

De to første punktene stadfester egentlig bare praksis omtrent slik den er i dag, vi ber bare om at den blir tydeliggjort i loven. De to siste er det viktigste for oss, og disse burde ikke være krenkende for noen, kun en hjelp for folk til å opptre lovlydig.

Alt i alt vil dette etter vår mening gi et regime som er mindre dramatisk og mildere enn de alternativene vi tror må settes opp hvis internett skulle slippes løs som et friområde fullstendig uten samfunnsmessig styrte kjøreregler. Men det kan finnes bedre løsninger, revisjonen av åndsverksloven er langt fra gjennomført, så la oss få Omdahls konkrete alternativ, så kan vi ha en konstruktiv debatt videre.

Bjarne Buset
informasjonssjef Gyldendal Norsk Forlag.

E-bokprisene: Hvem tåkelegger?

2010-10-11T16:18:00.002+02:00

Jeg er mildt overrasket over reaksjonene fra Jan Omdahl, Eirik Newth og andre på min artikkel om amerikanske e-bokpriser. Ved et par anledninger i det siste har jeg brukt litt tid hos Kindle for å faktasjekke hva slags priser de faktisk opererer med hvis man prøver å trenge bak den magiske 9,99 dollar-prisen for en bestselger som har listepris 27 dollar på papir. For det må jo være denne sammenligningen som ligger bak den utbredet påstanden om at e-bøkene bør kunne koste ned mot 1/3 av p-bøkene?

Så foretar jeg altså en del stikkprøver bak utstillingsvinduet der Kindle viser fram de billige bestselgerne sine, og finner noen kategorier av bøker (fagbøkene) der prisen ser ut til å ligge mellom 5 og 30 % under papirbok, mens den for svært mange andre titler (almen backlist) er nesten identisk for e-bok og papirbok. Jeg har ikke foregitt å levere noen totalstatistikk over amerikanske e-bokpriser, kun peke på at jeg i første omgang er overrasket over hvor høye de er sammenlignet med papirbokprisen. (Det er jo denne sammenligningen som er interessant, det kan ikke være noen nyhet at amerikanske bøker i seg selv er billigere enn norske?) På grunn av disse enkle framleggelsene av fakta beskyldes jeg så for å tåkelegge debatten?

En viktig bakvegg for debatten i disse dager har vært Gyldendals kalkyle som antyder at en e-bok bør kunne koste 25 % mindre enn en p-bok. Svaret på det fra mange har vært at det er altfor liten forskjell, den skal kunne havne ned i 50 % og gjerne langt under. Det var i denne settingen jeg bestemte meg for å sjekke hvordan dette i realiteten ser ut i verdens største e-bokhandel, Amazon.

Det første jeg fant var altså at almen backlist ser ut til å koste ikke 50 % mindre, og heller ikke 25 % mindre, men like mye som papirbøkene. I neste omgang ramlet jeg litt tilfeldig inn på fagbøkene, fordi jeg hadde behov for å kjøpe et par bøker av Robert Picard og lese meg opp på hans teorier om media. Da fant jeg ut at boka hans om Media Product Portfolios koster 74 dollar som e-bok (mot 110 på papir), mens boka om Media Firms koster 69,96 (mot 75,51), altså henholdsvis 32 og 7,5 % mindre enn papirbok.

Prisene på fagbøker ser ut til å være gjennomgående høyere enn skjønn og allmen, men til gjengjeld ser det ut som e-bøkene på dette feltet faktisk koster mindre enn tilsvarende bok i papir. Men fortsatt langt fra 50 % mindre. Mine to stikkprøver på Picard ligger altså 32 og 7,5 % under. Boka om nuclear materials til 6.433 som jeg brukte som spøkefullt eksempel på en dyr bok, koster visstnok 8.000 i papirformat, i så fall er altså den 20 % billigere.

Alt i alt ser jeg få tegn på at e-bokprisene sammenlignet med tilsvarende p-bok ligger veldig langt under, bortsett altså fra de nyeste bestselgerne som det i øyeblikket drives intens priskrig om. Til og med for en god del av bøkene som ligger gratis på www.gutenberg.com, i både Kindle-format, epub og hva du måtte ønske, tar Amazon 2 dollar.

"Den norske e-boka blir ikke like billig som den amerikanske," sier Omdahl, og demonstrerer at han i hvert fall har innsett det. Likevel fortsetter han med å si at "Eirik Newth og Tom Egeland har åpenbart rett i at norske e-bøker bør bli vesentlig rimeligere enn papirboka. Da må også de norske forlagene være tjent med et mer fruktbart utgangspunkt enn Amazons prisliste snudd på hodet."

Men her mener jeg vitterlig det er Omdahl som tåkelegger. Norske forlag (i hvert fall Gyldendal) har jo nettopp sagt at vi mener e-bøkene bør kunne koste 25 % mindre. Og så har jeg bare konstatert i forlengelsen av det, at det gjør de ikke i verdens største e-bokmarked USA, så hvorfor skulle vi tro at de relativt sett kan være så mye billigere hos oss?

Bjarne Buset

Sa noen billige e-bøker?

2010-10-08T13:26:00.004+02:00

(Publisert i DN 8.10.2010)

Hvor stammer den hardnakkede myten fra om at amerikanske e-bøker er så billige? Den dyreste e-boka hos Kindle koster 6.433 dollar, og det ligger mer enn 5.000 bøker der som koster over 150 dollar.

Amerikanske e-bøker er billige sies det, og de norske kommer til å bli svindyre. I realiteten er prisbildet hos Kindle svært variert. To grupper av bøker bidrar til inntrykket av billig: Det er for det første gratisbøkene, som er digitalisert av det idealistiske Gutenbergprosjektet, og som Kindle gjerne tar 2 dollar for, selv om de altså ligger gratis på www.gutenberg.org. For det andre er det øyeblikkets bestselgere, som prisdumpes til 9,99 dollar og brukes som ren lokkevare for å få folk inn i butikken.

Når inntrykket av billig har festet seg så grundig, er det antakelig fordi Kindle-forsiden som standard er sortert på "bestselgere", og da havner naturlig nok de billigste bøkene først. De eneste nye titlene som ligger på ti på topp-listen i øyeblikket, er de tre Stieg Larsson-romanene, som koster rundt 10 dollar hver. Ut over det gir de bort Alice i Eventyrland gratis, mens Sherlock Holmes, Jane Austen, Dracula og tre andre alle er "gutenberg-titler" som de tar 2 dollar for.

Beveger man seg litt lenger inn i butikken, for eksempel ved å klikke på knappen "sort by" og velge "price high to low", vil man derimot finne ganske andre priser. Blant 471.798 titler koster altså den dyreste godt over 6.000 dollar, og når man har bladd seg fram til bok nummer 4.800 (søket indekserer ikke lenger), kommer man til tittelen Multiple Pregnancy: Epidemiology, Gestation & Perinatal Outcome, - som fortsatt koster 145.96 dollar, eller etter dagens kronekurs 870 blanke, norske kroner.

Indekserer man andre veien, altså billigst til dyrest, er bok nr 4.800 fortsatt en gratisbok, The Poetical Works of Oliver Wendell Holmes Volume 10: Before the Curfew by Oliver Wendell Holmes, 0,00 dollar. Mens bok nr 4.798, An Old Maid av Honoré de Balzac, tar de 2 dollar for, med andre ord: hvis det er en forfatter du overhodet har hørt om, tar vi 2 dollar.

Så er kanskje ikke e-bokverdenen så magisk annerledes enn papirbokverdenen som mange vil ha det til? Her fins alt fra loppemarked via billigkrok til dyre praktverk, og prisingen handler om målgrupper, og kjøpssituasjoner her som i det analoge. Bestselgerne brukes som lokkevare, mens business & investing ikke overraskende er blant de som ligger høyest i pris. Hva slags målgruppe som blar opp 6.000 dollar for en bok er ikke godt å si, men når tittelen er "Selected Nuclear Materials and Engineering Systems" kan man jo spørre seg om det er samme yrkesgruppe som George Clooney hører til i The Amercian.

Bjarne Buset
informasjonssjef Gyldendal Norsk Forlag

Seks myter om e-bøkene

2010-10-07T07:56:00.004+02:00

(Publisert i Aftenposten 7.10.2010, illustrasjon: amerikansk e-bokstatistikk fra International Digital Publishing Forum)

Statsbudsjettet for 2011 er lagt fram. Bokbransjen får ikke det momsfritaket for e-bøker som de ønsket seg, og må lansere med momsen som digitalt handicap. Noen mener det er like greit, for det er så billig å lage e-bøker at det uansett må bli lønnsomt å publisere dem. Dét er kun én av de mange mytene og misforståelsene som debatten om e-bøkene bygger på. La oss se nærmere på noen av dem.

1. Det er ikke veldig mye billigere å produsere en e-bok enn en p-bok
Den første regnefeilen er å tro at det er trykkingen som står for størstedelen av kostnadene på en papirbok. Royalty, redaksjon og markedsføring koster vel så mye, og grovt sett regner vi ikke med at det kan spares mer enn 25 %. Den andre regnefeilen er å tro at hele e-bokomsetningen kommer på toppen av papirboksalget. All erfaring tilsier at en solgt e-bok betyr tapt salg av den samme boka i trykt format. La oss kalle det e-bokas Catch 22: Hvis papirbokomsetningen holder seg stabil, kan e-bøkene selges svært billig. Men hvis e-bøkene selges svært billig, vil papirbøkene forsvinne.

2. Amerikanske e-bøker er ikke spesielt billige, og de norske blir ikke dyre
Engelskspråklige bøker har alltid vært billigere enn norskspråklige, ganske enkelt fordi de kan selges i svært mye høyere antall. Når de hotteste amerikanske e-boktitlene selges for en tredjedel av listepris for papirutgaven, skyldes det en forbigående blodig priskrig. Straks bøkene kommer i paperback, er e-bøkene like dyre som papirbøkene. I norske priser med momspåslag vil de koste ca 80 kroner. Det er faktisk ikke mye under hva en norsk e-bok kommer til å koste, når den utgis samtidig med eller i stedet for en trykt pocketutgave.

3. Omfanget av e-boksalget i USA er betydelig mindre enn ryktene sier
Gjennom en snedig PR-strategi har Amazon fått mange til å tro at det selges flere e-bøker enn p-bøker i USA. Allerede ved juletider i fjor meldte de at de solgte flere e-bøker, men kun av det utvalget bøker hvor de hadde e-bokfiler. Etter Apples iPad-lansering meldte de så i juni at nå solgte de hele 143 e-bøker for hver 100 innbundne. Få la merke til at nå var plutselig paperbackene ute av regnestykket, og slik spredte ryktet seg. I virkeligheten utgjør omsetningen av e-bøker i USA maksimalt et sted mellom 5 og 10 % av markedet, og overraskende nok har omsetningen gått ned fra første til andre kvartal i år.

4.Ingen planlegger å subsidiere papirbokhandelen
Mange spør hvorfor bokhandelen fortsatt skal ta så mye som 30-40 % av bokkrona. Nei, det er ingen som har tenkt å subsidiere dem for å redde de fysiske bokhandlene, men også e-bøker må selges og distribueres profesjonelt. I USA er omsetningen størst gjennom Apple og Amazon (verdens største bokhandler), som for tiden tar seg betalt med 30 % av omsetningen. Det er ingen som har sagt at ikke Elkjøp eller Ellos skal få selge norske e-bøker, men hvorfor skulle vi tro at de vil greie det billigere en verdens største teknologiselskaper, som har et 100 ganger større marked?

5. Det er verken smart eller nødvendig å droppe kopisperrene.
Lær av musikkindustrien og dropp kopisperrene, sier mange. Men skal vi ha med et flertall av forfatterne, må vi kunne gi en rimelig garanti mot piratkopiering. Kindle har løst dette så elegant at ingen snakker om det lenger, til tross for at bøkene er kopisperret og kunden i tillegg låst til deres proprietære løsning.

6. De norske forlagene bremser ikke, de gasser
Den norske bokbransjen har valgt å vente med lanseringen av e-bøker til vi har en løsning som er god nok. Det vil si minst tre ting:
• e-bokprisen må være akseptabel for kunden samtidig som den gir inntekter til forfatterne
• forfatterne må være rimelig sikret mot piratkopiering
• e-bøkene må kunne leses på alle apparater, og løsningen må være enkel å betjene
I øyeblikket investeres det ekstra for å skape et slikt "Kindle-egg". Det er verken enkelt eller billig i konkurranse med internasjonale teknologigiganter som gjør hva de kan for å stenge konkurrenter ute.

Bjarne Buset
informasjonssjef Gyldendal Norsk Forlag

SVs nye bokpolitikk?

2010-09-29T22:19:00.004+02:00

(Publisert i DN 29.9.2010)

Gjennom de siste månedenes diskusjoner med Roger Schjerva og andre SV-ere er jeg blitt stadig mer overrasket over hvor sterkt og ubekymret de avviser et mulig momsfritak for norske e-bøker. Hvis det går som de fleste kommentatorer spår i øyeblikket, vil papirbøkene forsvinne i løpet av få år, og dermed vil SV ha momsbelagt norsk litteratur over natta og satt strek over en 40 år gammel, svært vellykket litteraturpolitikk.

I DN mandag 27. september gjentar Schjerva sine argumenter enda en gang, og det går langsomt opp for meg at det antakelig ikke er e-bøkene vi snakker om i det hele tatt, de brukes bare som en brekkstang mot bokfeltet som helhet: Det kan se ut som det faktisk er SVs plan å legge moms på alle bøker, for i neste omgang å innføre en "ny og målrettet litteraturstøtte".

Til nå har det vært bred, nasjonal konsensus om at vi har et system for litteraturstøtte her i landet som fungerer meget godt. Vi ligger på verdenstoppen i boklesing, bredden i litteraturutgivelsen er stor og kvaliteten misunnelsesverdig, det kommer delegasjoner fra alle verdenshjørner for å studere oss. Dette vil SV nå tydeligvis endre og erstatte med - hva da?

Problemet med det generelle momsfritaket er ifølge Schjerva at det gir mer støtte til bestselgerne enn til de smale titlene. Han vil i stedet innføre en flat støtte til alle titler. Men hva blir konsekvensen av det? For det første er det et stort spørsmål hvor mye av de ekstra momspengene han slik vil skaffe statskassa som faktisk vil bli tilbakeført til litteraturen. Mye viktigere er imidlertid at det vil føre til økte priser på de titlene som folk flest ønsker å lese, og dermed sannsynligvis til mindre lesning i de samme gruppene.

I DN 28. september er Schjerva ute igjen, om bokhandel denne gangen. På spørsmål om det kan være aktuelt å bidra med støtte for å opprettholde et nett av bokhandlere, svarer han et kort "nei, dette er opp til forbrukerne." Mens Schjerva slik argumenterer høylytt for å snu opp ned på to helt sentrale elementer i en vellykket, nasjonal litteraturpolitikk, uten at han presenterer klare alternativer, er det taust fra SVs kulturpolitikere.

Er dette virkelig omforent SV-politikk?

Bjarne Buset
informasjonssjef Gyldendal Norsk Forlag

Hvem skal selge e-bøker, og hvor dyrt blir det?

2010-09-23T08:17:00.005+02:00

Av Fredrik Nissen, publisert i DN 23.9.2010

At norske journalister og folk flest ikke helt har grep om økonomien for e-bokutgivelser er ikke overraskende. Mer bekymringsfullt er at presumptivt oppegående bransjefolk som Samlaget-sjef Tove Lie og forfatter Torgrim Eggen åpenbart også har skjønt lite. Begge besværer seg (Lie i DN , Eggen i Dagsavisen) over at bokhandelen skal ha 30 % av e-bokkrona for å selge e-bøker. Det finner de helt urimelig.

For det første: Bokhandelen er bare en av mange forhandlere som antagelig vil selge e-bøker gjennom sine nettsteder. Trykte bøker kan selges av alle tenkelige forhandlerledd: Bokhandel, kiosker, Smart-club, bokklubber, rene nettbutikker osv. Slik vi det også være for e-bøker. I prinsippet kan alle som er i stand til å etablere en netthandel selge e-bøker. Antagelig vil det bli en vesentlig større floa av forhandlere av e-bøker enn hva som er tilfelle for trykte bøker, fordi man jo ikke er avhengig av et fysisk utsalgssted. Terskelen for etablering blir vesentlig lavere. En annen ting er at bokhandlerne antagelig har et konkurransefortrinn når det gjelder å etablere profesjonell netthandel med e-bøker. Det kan jo være det ikke er helt tilfeldig at Amazon også er verdens største nettbokhandel for trykte bøker.

Og hva skal så forhandlerleddet ha for jobben – enten det nå blir en tradisjonell bokhandel eller en nyetablert netthandel uten røtter i bokbransjen som vil være forhandlerledd? Tove Lie synes 30 % er for mye. Fint, da synes jeg hun bør gi mindre. Hva som skal gis til forhandlerleddet må jo, som for trykte bøker bli resultatet av forhandlinger mellom hvert enkelt forlag og de ulike forhandlere. Tove Lie bestemmer sjøl. Og – siden paranoia er utbredt i bokbransjen – her vil hun kunne forhandle med et vell av forhandlere som ikke er i nærheten av å være eid av de store forlagene.

Hvor stammer så de 30 prosentene fra som så mange nå besværer seg over? Antagelig fra forhandlingene mellom forleggere og forfattere om royalty til forfatterne. I disse forhandlingene måtte det lages noen kalkyler over e-bokøkonomien for å kunne beregne hva som skulle bli forfatternes andel. I disse kalkylene var det enighet om å legge til grunn en gjennomsnittlig forhandlerrabatt på 30 % av netto salgsinntekter. Når 30 % ble valgt som kalkylegrunnlag var det primært fordi dette var det nivået som hadde etablert seg internasjonalt etter en beinhard priskonkurranse mellom store aktører (Apple og Amazon). Det ble antatt at om norske forhandlere skulle kunne etablere nettsteder av samme kvalitet som f.eks Amazon ville de neppe klare å gjøre dette billigere. Men "billigbutikker" av typen Europris vil antagelig også forsøke å etablere seg i dette markedet. Fint. La 100 blomster blomstre! Slik får vi konkurranse og antagelig de laveste prisene.

Så er også de 30 prosentene som ble brukt i forhandlingskalkylen heller ikke sammenlignbar med de prosentene forhandlerrabatt (for skjønn og generell litteratur gjerne 50 %) man regner for trykte bøker. I e-bokkalkylen regnes 30 % av netto utsalgspris, dvs. etter at eventuell moms er fratrukket.

For en bok med utsalgspris kr 100 må man altså først trekke fra 25 % mva (som vi antagelig må leve med noen år) og så regne 30 % av restbeløpet på kr 80,-. Dvs. en andel til forhandler på kr 24,-. For en trykt bok ville tilsvarende andel til forhandler utgjøre 50 kroner. Er dette en urimelig "cut" til forhandler for salg av en e-bok? Ja, dersom forhandler bare er en primitiv nettside. Nei – etter min mening - dersom forhandler er en avansert nettbokhandel på samme nivå som vi ser hos Amazon.

Fredrik Nissen, adm.dir i Gyldendal Norsk Forlag

Faktasjekk: Hva koster en e-bok?

2010-09-21T16:28:00.006+02:00

Midt i den hektiske og høyst interessante diskusjonen om hva en e-bok kan eller bør koste (på Gyldendal-bloggen og hos Eirik Newth), kan det være greit å foreta en faktasjekk hos Amazon. Vi har fått med oss at de nye bestselgerne selges til 9,99 dollar, som er en tredjedel av listeprisen for en nyutkommet hardcoverbok. Men hva koster e-bøkene når en tittel ikke er helt nye lenger, men er gått over i neste "prisvindu" som paperback? Vedlagte tabell over bestselgerlisten for "paperback trade fiction" hos New York Times er høyst interessant, og viser at Kindle-utgaven for 9 av 10 bøker er betydelig dyrere enn paperbacken:

Forfatter	Tittel	List price	Amazon paper	Kindle	Prisforskjell
Larsson	The girl with the dragon tatoo	14,96	6,99	8,64	24 %
Larsson	The girl who played with fire	15,95	8,20	9,59	17 %
Cleave	Little bee	14,00	5,79	9,99	73 %
Walls	Half broke horses	15,00	9,00	10,10	12 %
Verghese	Cutting for stone	15,95	8,69	10,39	20 %
Stein	The art of Racing in the Rain	14,99	5,99	8,72	46 %
de Rosnay	Sarah's key	13,95	5,99	9,99	67 %
Grisham	Ford County	15,00	10,20	7,59	-26 %
Coelho	The Alchemist	14,99	6,49	8,17	26 %

Oppdatering 22.9: @Leseplate har gjort meg oppmerksom på (se kommentarene) at en del av disse Kindle-prisene (men ikke alle), har et tillegg på to dollar fordi jeg befinner meg utenfor USA. I så fall er prisforskjellene mindre oppsiktsvekkende, men fortsatt er prisene overraskende like.

Jeg skal vokte meg vel for å lage vitenskap av en enkelt bestselgerliste, og heller ikke trekke for bastante konklusjoner av det vi ser på dette lille utvalget. Men jeg må likevel si jeg er overrasket. Jeg gikk i gang med denne lille opptellingen fordi jeg er temmelig overbevist om at 9,99 dollar på nye bøker er en kunstig lav pris som Amazon bruker bare for å lokke folk inn i butikken. Deretter regnet jeg med å finne backlistpriser som ville ligne mer på det regnestykket vi har gjort i Gyldendal, altså at e-boka ikke skulle ligge særlig mer enn 25 % under p-bok. På dette lille utvalget av bestselgere ser det altså ut til å være omvendt: Den ligger over p-bokprisen, til dels langt over også.

Dette forholdet mellom prisen på e-bok og p-bok i USA er interessant nok i seg selv. I tillegg kommer prisnivået i forhold til det som ville bli det norske om vårt regnestykke ble satt ut i livet. Snittprisen på disse ti bøkene er 9,24 dollar, som i dagens dollarkurs gir ca 55 kroner. Prisen på norske pocketbøker per i dag varierer fra ca 70 kroner til 150, trekker man 25 % fra dette vil man få priser fra 49 kroner til 112,5o. Altså et prisnivå som ikke ligger så fryktelig mye høyere enn det amerikanske, hvis vi minner hverandre om at markedet deres er 100 ganger så stort som vårt?

Som sagt, jeg venter litt med bastante slutninger, lurer faktisk i skrivende stund på om jeg har blingset på tallene. (Samt at jeg lurer litt på om Kindle legger et par dollar på toppen av dette igjen når de selger til Europa, det kan kanskje noen opplyse meg om?)

Følg med i neste episode, da skal vi sjekke e-bokprisene i Europa.

Hva koster det å gi ut en e-bok?

2010-09-20T14:36:00.019+02:00

Disclaimer: Vedlagte er et grovt snittregnestykke for en norsk skjønnlitterær bok, ikke en konkret bokkalkyle som kan anvendes på alle typer bøker i alle situasjoner. Det er ikke et forhandlingsutspill mot verken forfattere eller salgsledd, det er verken et løfte eller en trussel, og det er ikke uttrykk verken for bokbransjens eller forleggerforeningens holdninger. Det er et internt Gyldendal-regnestykke til bruk i vår e-bokstrategi, som vi velger å offentliggjøre først og fremst for å forsøke å få mer edruelighet i debatten om hva en e-bok kan koste.

Nedenfor er det søkt å gi en fremstilling av kostnadsforskjellene ved utgivelse av en trykt bok kontra samme bok i e-bokformat. Eksemplet gjelder en norsk skjønnlitterær bok. Det er forsøkt å legge en gjennomsnittsbetraktning til grunn. Det betyr at kalkylen nødvendigvis må bli svært grovmasket – variasjonen i kostnadsbilde også for skjønnlitterære bøker er svært stor.

Kalkylen simulerer en situasjon hvor det er opparbeidet et e-bokmarked og en etterspørsel etter e-bøker av en viss størrelse. Kalkylen nedenfor viser at man gitt et marked/etterspørsel av en viss størrelse kan utvikle og selge e-bøker med mindre kostnader enn for tilsvarende trykte bøker. Men inntil markedet og etterspørselen er etablert, vil utvikling og salg av e-bøker representere en betydelig merkostnad for forlagsbransjen. Forlaget vil måtte produsere og selge de samme bøkene i to ulike formater (trykt bok og e-bok) mens summen av solgte trykte eksemplarer og filer/brukerlisenser høyst sannsynlig forblir tilnærmet uendret; salget av en e-bok vil erstatte salget av samme bok i trykt format (kannibalisering).

Kalkylen nedenfor tar altså utgangspunkt i en tenkt og konstruert fremtid hvor de bøker som utgis i e-bokformat erstatter utgivelsen av samme bok i trykt format. For den trykte boka er kostnadene i kalkylen oppgitt som prosenter av utsalgspris. Så er det for e-boka oppgitt hvor mange prosentpoeng av kostnadene innenfor hver kostnadskategori som kan spares ved utgivelse tilsvarende bok i e-bokformat. (Eksempel: Om utsalgsprisen for en bok er 250 kroner, vil teknisk produksjon for en trykt bok utgjøre ca 20 kroner (8 %) per eksemplar, mens teknisk produksjon for tilsvarende bok i e-bok format vil utgjøre 15 kroner mindre (6 %-poeng reduksjon) – altså ca. 5 kroner).

Snitt kostnadsfordeling skjønnlitterær bok i % av utsalgspris	% av utsalgspris trykt bok	%-poeng reduksjon ved e-bok	Note
Produksjon ( sats,trykk, design, layout, omslag etc)	8 %	6 %	1
Royalty	12 %	(-4 %)	2
Tap/nedskrivning	3 %	2 %	3
Lager/distribusjon	5 %	1 %	4
Personal/drift	15 %	1 %	5
Marked/salg inkl. lønn for markeds/salgsmedarb.	15 %	0 %	6
Andel til forhandler	43 %	20 %	7
Utsalgspris/kostnadsbesparelse	100 %	26 %	8

Note 1. Produksjon Tekniske produksjonsutgifter reduseres kraftig ved overgang fra trykt format til digitalt format, men de forsvinner ikke helt. Fremdeles er det nødvendig å stile teksten med avsnitt, innrykk, noter, kapitler etc. Hvis det er en gammel bok som ocr-leses, må den korrekturleses og stiles på nytt. Så må teksten konverteres inn i et format som kan leses på alle eller utvalgte leseplater/PC – f.eks epub-formatet. Fremdeles bør boka også ha et omslag utarbeidet av en designer.

Note 2. Royalty. Norske forfattere har i internasjonal sammenheng høy prosent royalty. Men markedet er lite – salget per bok er begrenset og inntektene for de fleste norske skjønnlitterære forfattere svært lav. Det vil være urimelig å forvente at norske forfattere skal ha lavere royalty (i kroner) ved utgivelse av en e-bok enn ved utgivelsen av en trykt bok. Forhandlingene om royalty er ennå ikke avsluttet, men det er sannsynlig at forfatterne totalt sett vil bli innrømmet en noe høyere royaltyprosent for utgivelse i e-bokformat. I ovenstående kalkyle er det lagt inn en økning på inntil 4 %-poeng.

Note 3. Tap og nedskrivning. Tap og nedskrivning er en vesentlig kostnad ved utgivelse av en trykt bok. Hver enkelt utgivelse har et helt eget og unikt marked og det er svært vanskelig å fastsette nøyaktig hvilket opplag som skal trykkes. Normalt vil man trykke noe mer enn antatt salg og med vitende og vilje påta seg en tap/nedskrivnings-kostnad, ganske enkelt fordi dette totalt sett er billigere enn å måtte trykke et nytt opplag ved utsolgt første opplag. I tillegg kommer naturligvis tap- og nedskrivning på bøker hvor forlaget overvurderer salgspotensialet. Men også for e-bøker vil forlagene komme til å feilvurdere markedet og lage e-bøker som markedet ikke har interesse av, enten fordi tema faktisk ikke fenger, fordi kvaliteten er for dårlig eller fordi det samtidig utkommer bedre og direkte konkurrerende titler. Men fordi kostnadene ved produksjon av en e-bok er vesentlig lavere enn for en trykt bok, blir naturligvis også behovet for tap- og nedskrivning vesentlig redusert – i vår kalkyle med 2 %-poeng - fra 7,50 kr per bok med utsalgspris 250 kroner til 2,50 krone per bok.

Note 4. Lager/distribusjon. (For e-bøker vil lager/distribusjonsfunksjonen omfatte lagring av filer, etablering av eventuelle kopisperrer på filene, søkesystemer, transport av filene til forhandler, avregning, salgsstatistikk, etc.)
Lager- og distribusjonskostnadene reduseres noe, men svært lite ved overgang fra trykt format til digitalt format – i vår kalkyle bare med 1 %-poeng fra 12,50 kroner per eks for en bok med pris på 250 kroner til 10 kroner per eks. Den begrensede reduksjonen i lager/distribusjonskostnader er overraskende for mange, men skyldes følgende:
Distribusjon av trykte bøker er i utgangspunktet svært billig og kostnadseffektivt, ganske enkelt fordi alle forlag samarbeider og samler sine forsendelser til bokhandel. En forsendelse til en bokhandel består ofte av mange bøker fra mange ulike forlag som sampakkes og transporteres samlet. Kostnadene kan deles på mange enheter. For en e-bok vil normalen være at salget skjer med ett og ett eksemplar. OG for å kunne lagre og selge en e-bok skal distribusjonssentralen for e-bøker både ha datalagringskapasitet (servere), backup-systemer, det skal legges på eventuelle kopisperrer, betales lisensavgifter for systemer, regelmessige systemoppgraderinger og etableres effektive betalingsløsninger. Kravet til systemene må være oppetid på 24 timer i døgnet, 7 dager i uken. Dette krever kontinuerlig bemanning og overvåking.
I vår kalkyle har vi forutsatt et betydelig volum på e-boksalget, i motsetning til hva som vil være virkeligheten i nær framtid. Så lenge e-boksalget er lavt vil distribusjonskostnadene være vesentlig høyere per ”eksemplar” fordi initialkostnadene i form av lisensavgift etc. for bl.a. kopibeskyttelse av filene er svært høy.
Flere faktorer trekker i retning av at distribusjon av e-bøker også kan bli vesentlig mer kostbart enn vår kalkyle viser.

Note 5. Personal/drift. Kostnadene til personal- og drift av forlag reduseres svært lite ved overgang fra trykt til digitalt format. De største personalkostnadene er knyttet til det redaksjonelle personalet, redaktører, redaksjonskonsulenter, redaksjonssekretærer. Deres oppgave er å velge og foredle manuskriptene. I en redaksjon for voksen skjønnlitteratur i et stort norsk forlag vurderes hvert år 800 - 1000 ulike manuskripter (samlet i Gyldendals avdeling for skjønn- og generell litteratur ca 5.000 manus). Bare ca 5 % av de manuskriptene som vurderes blir faktisk utgitt og gjennomgår derved en mer grundig redaksjonell behandling. Vurderingsprosessen er i seg selv tidkrevende, og involverer ofte eksterne konsulenter.
For de manuskriptene som blir antatt for utgivelse venter en prosess som varierer fra kort og bejublende til en langsom, omfattende og kritisk dialog mellom forfatter og redaktør, korrektur, språkvask osv. fram mot en utgivelse som kan begeistre både lesere og kritikere.
Den redaksjonelle kompetansen til å velge og foredle utgjør kjernekompetansen i et forlag. Nødvendigheten av en slik kvalitativ siling av manuskripter endres ikke ved overgangen fra trykt til digitalt format.
Den kostnadsbesparelsen på 1 %-poeng vi har lagt inn i ovenstående kalkyle kan henføres til mer administrative oppgaver i et forlag.

Note 6. Marked/salg. I vår kalkyle har vi av pedagogiske grunner flyttet 7 % av forhandleravansen fra forhandleravanse (som for norsk skjønnlitteratur ligger på ca 50 %) til markedsføring/salg fordi en vesentlig del av bokhandelens innsats i dag nettopp er knyttet til ulike markedsføringstiltak. Vi snakker da om kostnader til konkrete kampanjer med annonser, materiell, plakater, kataloger og så videre. Denne typer kostnader knyttet til markedsføring og salg kan neppe reduseres ved overgangen fra trykt bok til e-bok. Tendensen vil heller være at det blir behov for økt markedsføring.
I tillegg til dette bidrar landfast bokhandel vesentlig til markedsføringen ved sitt blotte fysiske nær-vær med butikker og bokstabler. I en gjennomsnittlig norsk bokhandel er det i dag ca 8000 ulike titler tilgjengelig (i de største ca 60 000) – alle med krav på oppmerksomhet fra kundene. Mange undersøkelser viser at 55 – 70% ( variasjonen skyldes ulike beregningsmåter) av alt kjøp i bokhandel skjer impulsivt – man ser en bok i bokhandelen som fanger oppmerksomheten og fører til kjøp – eventuelt etter veiledning fra personalet.
Hvis landfast bokhandel forsvinner, må all denne oppmerksomheten gjenskapes via et digitalt salgsledd og konkurrere om tid og plass på skjermen. I en nettbokhandel vil tilfanget av ulike titler i tillegg være uendelig mye større – hos Amazon.com mange 100 –tusen, men også i Norge - etter noe tid – mange ganger hva vi finner i en tradisjonell bokhandel. Utvalget av e-bøker kan for hver enkelt kunde bare eksponeres på én skjerm. Søkemulighetene er mange, men man må vite hva man leter etter. Det må antas at muligheten for impulskjøp reduseres. Dette stiller nye krav til markedsføring og eksponering – enkelt for bestselgerne, men tyngre og mer kostnadskrevende for det store flertallet av norske skjønnlitterære bøker. Kundene må motivers og styres mot aktive og bevisste søk og valg.
Dette aspektet ved markedsføringen er ikke regnet inn i de syv prosentene vi har flytte fra forhanleravansen, men tenkt som en del av de 30 % som går til salgsleddet i en ren e-bokverden (se note 7).

Note 7. Forhandleravanse. I vår kalkyle ligger den største potensielle kostnadsbesparelsen i forhandlerleddet. Internasjonalt har det etablert seg et nivå på 30 % av salgsinntekt til forhandler – mot tilsvarende ca. 50 % for trykte bøker. (I vår kalkyle 43 % som reduseres med 20 % ved utgivelsen i e-bok format = 23 % + 7 % som i kalkylen er flyttet til markedsføring = 30 %.)

Note 8. Utsalgspris/kostnadsbesparelse. Den observante leser kan innvende mot ovenstående kalkyle at forlagets avanse ikke er medregnet. En null-fortjeneste til forlagene for utgivelse og salg av norsk voksen skjønnlitteratur er allikevel det mest representative og gjennomsnittlig riktige bildet av økonomien på dette området. Variasjonen mellom forlag er allikevel stor.

Konklusjon: Vår kalkyle viser en samlet kostnadsbesparelse på 26 % ved utgivelse av en e-bok i stedet for en trykt bok.

Hegnars regnefeil om e-bøker

2010-09-17T10:49:00.008+02:00

(Av Fredrik Nissen, publisert i Finansavisen 20. september)

Trygve Hegnar belærer meg om e-bokøkonomi i sin lederartikkel 17. september. Hegnar er utvilsomt flink til å lese tall, av og til sliter han litt mer med ord. Det er tydelig at ordet "bokhandel" har virket som en rød klut på ham når han leser mitt regnestykke om e-bokøkonomi i Dagsavisen 16. september.

Dagsavisens overskrift om at jeg "vil sponse papirboka" viser at også de misforstår meg på det punktet, så det er åpenbart at jeg må uttrykke meg klarere. Jeg mener ganske riktig at vi trenger å opprettholde fysisk bokhandel i mange år framover, men dette har ingen ting med mitt regnestykke for e-bokkostnader å gjøre, det ligger ingen sponsing av papirbok inne i det.

For det første: Vi vil ønske velkommen alle profesjonelle detaljister som ønsker å selge e-bøker. Salg av e-bøker vil ikke på noen måte bli forbeholdt norsk bokhandel. Og samme ytelser fra ulike salgsledd vil naturligvis gi samme økonomiske betingelser fra forlaget. Vi ønsker altså det motsatte av sponsing og beskyttelse; vi ønsker konkurranse i salgsleddet for mest mulig effektiv spredning av eboka.

Når Hegnar og Dagsavisen forundres over at bokhandlerne – og altså også andre salgsledd - skal ha "så mye som 30 %" av bokkrona også i framtiden, anbefaler vi å rette blikket mot USA og den beinharde krigen om e-bokkundene som foregår mellom to av verdens største teknologiselskaper, Apple og Amazon.

Ingen av disse har noen fysisk bokhandelkjede å forsvare. Likevel tok Amazon hele 65 % av bokkrona så lenge de i praksis var monopolist på e-bok, mens de nå har latt seg presse helt ned i 30 % av konkurransen fra Apple. Er det grunn til å tro at salgsleddet for e-bøker – herunder norsk bokhandel - i det knøttlille, norske markedet skulle kunne greie seg med mindre? Hvis Hegnar kan tilby oss profesjonelt salg av e-bøker gjennom sin egen nettbokhandel på slike betingelser, kan vi starte samtaler i morgen.

Fredrik Nissen
Adm.dir Gyldendal Norsk Forlag

Ingen planer om å sponse papirbok

2010-09-16T20:12:00.002+02:00

Av Fredrik Nissen, sendt Dagsavisen 16.9.2010

Det er grunn til å berømme Dagsavisen som i går brukte en helside på et litt kjedelig og komplisert, men svært viktig regnestykke om hva en e-bok kan koste. Men overskriften "vil sponse papirboka" viser at avisen har misforstått meg på det punktet. Jeg mener ganske riktig at vi trenger å opprettholde fysisk bokhandel i mange år framover, og jeg tror til og med leserne og forfatterne kommer til å ønske det. Men dette har ingen ting med mitt regnestykke for e-bokkostnader å gjøre, det ligger ingen sponsing av papirbok inne i det.

For det første: Vi vil ønske velkommen alle profesjonelle detaljister som ønsker å selge ebøker. Salg av ebøker vil ikke på noen måte bli forbeholdt norsk bokhandel. OG samme ytelser fra ulike salgsledd vil naturligvis gi samme økonomiske betingelser fra forlaget. Vi ønsker altså det motsatte av sponsing og beskyttelse; vi ønsker konkurranse i salgsleddet for mest mulig effektiv spredning av eboka.

Når Dagsavisen forundres over at bokhandlerne – og altså også andre salgsledd - skal ha "så mye som 30 %" av bokkrona også i framtiden, anbefaler vi å rette blikket mot USA og den beinharde krigen om e-bokkundene som foregår mellom to av verdens største teknologiselskaper, Apple og Amazon. Ingen av disse har noen fysisk bokhandelkjede å forsvare. Likevel tok Amazon hele 65 % av bokkrona så lenge de i praksis var monopolist på e-bok, mens de nå har latt seg presse helt ned i 30 % av konkurransen fra Apple. Er det grunn til å tro at salgsledd for ebøker – herunder norsk bokhandel - i det knøttlille, norske markedet skulle kunne greie seg med mindre?

Fredrik Nissen
Adm.dir Gyldendal Norsk Forlag

Guttebøker, jentebøker, barnebøker

2010-08-16T09:23:00.006+02:00

Av Nina Méd og Grete Rygh, barnebokredaktører i Gyldendal Norsk Forlag.

Torsdag 5. august hadde Aftenposten et stort oppslag om kjønnsroller i barnebøker der forlagenes holdninger ble oppsummert med tittelen "Rosa er greit".

Så enkelt er det selvfølgelig ikke. Derimot mener vi at rosa også er greit, så lenge det bare er en mindre del av forlagenes utgivelser. Kjønnsroller i barnelitteraturen er en viktig problematikk vi diskuterer nesten daglig, og som bevissthetsnivået er høyt på i store deler av bransjen.

Det er mange måter å arbeide på for å fremme mangfoldige kjønnsfremstillinger i barnelitteraturen. Å prøve å eliminere de rosa og blå barnebøkene på markedet er en metode - men så lenge den kommersialiserte barnekulturen i stadig sterkere grad kjønnssegregerer barndommen, må forlagene til en viss grad strekke seg etter markedet. Det er bedre at barna leser om prinsesser og sjørøvere enn at de ikke leser i det hele tatt. Vår strategi er å forsikre oss om at også denne delen av våre utgivelser er kvalitetssikret og så god som mulig.

Enda viktigere synes vi det er å jobbe for at dagens oppvoksende generasjon blir presentert for forskjellige måter å være jente og gutt på. En militant kvotering av bare sterke heltinner og myke pysjamas-gutter bidrar knapt halvveis til en mindre stereotyp kjønnsforståelse - og dessuten vil nok de fleste leserne gjennomskue en skinn-heltinne/tøffelhelt når de ser en. (Så spørs det om en viss kvotering likevel må til, så lenge det er Pippi som fortsatt avbildes som den barnelitterære heltinnen.)

For de minste barna er besjelede teddybjørner og trestokker en viktig del av den kanoniserte barnelitteraturen. Disse nøytrale figurene er på mystisk vis alltid hankjønn, enten det er et dyr eller en pinne. Det er viktig å demonstrere for de minste leserne at nøytrale identifikasjonsfigurer kan være av begge kjønn - eller de trenger ikke være kjønnet overhodet. Stina Wirséns nyskapende Hvem-bøker er viktige bidrag på dette området.

Vi anser redaktørens oppgave som å finne gode bøker til barnet, ikke først og fremst til jenteleseren eller gutteleseren. Utfordringen er å finne bøker som til sammen gjenspeiler hele vårt mangfoldige samfunn - både måter vi er jenter og gutter på, hva slags familiekonstellasjoner vi lever i, og hvilke kulturelle forestillinger vi bærer på. Er vi gode nok på dette? Kanskje ikke. Takk for påminnelsen.

Nina Méd og Grete Rygh, barnebokredaktører i Gyldendal Norsk Forlag.

E-bøker uten bokhandel?

2010-07-23T08:06:00.006+02:00

I en leder i dagens Morgenbladet regner Alf van der Hagen e-bokøkonomi på baksiden av servietten og gjør etter min mening flere grove feilslutninger, hvorav den alvorligste er at papirboka som sådan vil (bør?) forsvinne og bokhandelleddet derfor vil bli overflødig.
I sin argumentasjon framstår han som forfatternes høye beskytter: "Det legges opp til at bokhandelleddet skal få 30 % av inntektene. Tro det den som kan!" Mens forfatterne lar seg avspise med "lusne" 30 %. Jeg tviler ikke på van der Hagens gode intensjoner her, men jeg tror forfatterne vil bli grundig snytt hvis de faller for tenkemåten.

La meg starte med å minne om at Amazon så lenge de var de facto monopolister på området, altså før konkurransen fra Apple startet, tok 70 % av inntektene på en e-bok, og overlot til forlag og forfatter å kappes om de resterende 30. Så kom Steve Jobs på banen og snudde regnestykket på hodet med sin "agencymodell": Vi trenger ikke mer enn 30 % for jobben! Dette kom fra mannen som inntil oktober i fjor sa at han ville overlate bokbransjen til "småfolket", og at de 30 % de får i sin appstore er "a great cut for very little work".

Kodeordet her er selvsagt "very little work", og det er her van der Hagen misforstår hva jeg mener med at "papirbokøkonomien" må ligge i bunnen hvis e-bøker skal kunne være så billige som svært mange i dag innbiller seg. Den blodige priskrigen som nå pågår i USA, baserer seg fullstendig på å utkonkurrere og undergrave den etablerte bokbransjen og trekke kundene bort fra papirbok og over til e-bok. Og det er ingen som helst tvil om at det som i hovedsak trekker kunder, er nye, bestselgende titler som prisdumpes til en tredjedel av papirbokprisen. Den bestselgende forfatteren på e-bok i USA i dag heter Stieg Larsson, som nettopp ble forfatter nummer to som passerte en million solgte eksemplarer.

Stieg Larsson er et veldig godt eksempel fordi han illustrerer hva som kan bli stort i en e-bokøkonomi der distributøren gjør "very little work": det er kun de som er store i utgangspunktet. Per i dag bygges forfatterskap gjennom et veletablert formidlingssystem som omfatter både bokhandel og bibliotek (mener van der Hagen at også det fysiske biblioteket kan eller bør bli overflødig i framtida?). Det er teknisk sett fullstendig mulig å radere ut disse mellomleddene i en digital verden. Økonomisk sett er det til og med fristende, og det er kombinasjonen av denne økonomiske og teknologiske fristelsen som gjør at kampen om bokøkonomien brått ikke lenger er en konstruktiv konkurranse med andre forleggere, store eller små, men med verdens største teknologiselskaper (Apple, Amazon og Google, la oss sette inn en A for Android i Google og kalle dem for A3).

Strukturelt sett er den priskrigen på e-bok som foregår mellom de tre amerikanske A-ene i øyeblikket ikke særlig forskjellig fra den priskrigen som bokavtalen i Norge alltid har vært ment å forebygge: Store distributører som bruker bøker som lokkevarer uten å bry seg om verken bredde, kvalitet eller langsiktig verdiskapning i bransjen. At teknologer og økonomer verden rundt applauderer denne A3-tankegangen overrasker ikke, men at så mange bokfolk gjør det, særlig i lille Norge, er mye mer urovekkende.

I spørsmålet om framtida for både den fysiske boka, bokhandelen og biblioteket er det farlig lett å forveksle de teknologiske og økonomiske fristelsene med litterær fornuft. Hvis vi ønsker å formidle god litteratur til mange, må vi ikke tro at vi kan legge ned bokhandlene over natta. Vi må ikke havne i digitalt delirium og forveksle homo zappiens med homo shoppiens, vi må ikke glemme at verden er tredimensjonal og at leserne høyst sannsynlig kommer til å ønske seg papirbøker også i framtida.

Større autoriteter enn meg har pekt på det samme, for eksempel verdens fremste bokhistoriker Richard Darnton, som på Norgesbesøk i vår både advarte mot Google og spådde at e-bøker og papirbøker kommer til å leve side om side. Eller den svært erfarne engelske forlegger og bokmarkedsfører Alicon Beaverstock, som også var innom oss nylig og ga et svært tankevekkende bilde av utviklingen: "Når (hvis?) vi i nær framtid har lagt ned alle de fysiske bokhandlene, da kommer Amazon til å åpne show-room for bøkene sine."

Det er en form for scenariotenkning som jeg tror vi trenger mer av midt i denne teknologiske revolusjonen, så jeg inviterer til å tenke over følgende paradoks: I ca 20 år allerede har forlagenes sluttprodukt vært en digital fil, egentlig en ferdig e-bok i pdf-format, som sendes ut av forlaget for produksjon på papir. Likevel har disse filene i løpet av 20 år verken blitt piratkopiert eller solgt i nevneverdig grad. Er det fordi alle forlag i hele verden er idioter/livredde for endring, eller kan det være fordi folk faktisk ønsker seg papirbøker?

La oss tenke oss at papirboka ikke var funnet opp, men at det vi hadde lest på siden Gutenberg var skjermer. Da tror jeg at bokautomaten Espresso Book Machine som i det siste er utplassert i London, ville bli sett på som en revolusjonerende oppfinnelse. Folk ville blitt begeistret over muligheten til å få med seg et eksemplar på papir, og det ville raskt danne seg lange køer ved automatene. Og så ville noen funnet opp rotasjonspressen, og startet oppbygningen av et bokhandlernett...

I en verden hvor folk kjøper vann på flaske, hvorfor skal de ikke fortsette å ønske seg bøker på papir?

Småforlagene tjener mer enn de store

2010-06-23T13:09:00.006+02:00

I et innlegg i Dagens Næringsliv nylig hevdet jeg på et litt løst faktagrunnlag at de små forlagene ofte tjener mer enn de store, og at dette rimer dårlig med klagesangene over de stores maktmisbruk. I siste nummer av Bok og Samfunn og i dagens DN kan vi lese fasiten for 2009. Listen over de ti mest lønnsomme forlagene målt etter driftsmargin er slik:

Juritzen 38,5 %, Bazar 29,4 %, Kom 23,7 %, Abstrakt 17,5 %, Kagge 17,0 %, Fritt 16,1 %, Font 15,2 %, Manifest 12,5 %, Lydbokforlaget 9,9 % og Pantagruel 9,8 %. Driftsmarginen for de tre store er Cappene Damm 7,1 %, Gyldendal 5,4 % og Aschehoug 0,5 %.

Udokumenterte vrengbilder av norsk bokbransje

2010-06-17T09:16:00.007+02:00

(Publisert i Dagens Næringsliv 17.6.2010)

Det påstås at konsentrasjonen i norsk bokbransje de siste ti årene er skadelig og hindrer etableringen av nye forlag. Hvordan kan det da ha seg at antall småforlag er fordoblet i den samme perioden, at inntjeningen deres er vesentlig høyere enn i bokkonsernene, at titteltallet har eksplodert og at nordmenn kjøper og leser mer bøker enn noen gang?

Det er forstemmende å se hvor lett det er for folk med eget PR-behov å slippe til i norske medier med de groveste påstander om forholdene i bokbransjen. Det er bare å hevde seg kommersielt mishandlet og kalle de store forlagene for en statsstøttet mafia, så ryddes helsidene uten forbehold. I neste omgang finner det samme stoffet ufiltrert veien til leder- og kommentarspaltene: "De store aktørenes dominans på distribusjonssiden gjør det vanskelig for små forlag å etablere seg", skrev DN på lederplass nylig. Og sist fredag hevdet Andreas Wiese i Dagbladet at forholdene i norsk bokbransje ligner et kartell og at vi ville vært bedre tjent med et friprisregime. Verken DN eller Wiese bryr seg om å skaffe fram det minste faktagrunnlag som støtte for sine påstander.

Tall fra forleggerforeningens bransjestatistikk sier følgende om utviklingen i perioden 2002 til 2009: Antall forlag som gir ut norsk sakprosa økte med 76 % (fra 38 til 67), oversatt sakprosa med 96 % (fra 27 til 55), norsk skjønnlitteratur med 70 % (fra 27 til 46), og oversatt skjønnlitteratur med 73 % (fra 26 til 45). Økningen i det totale titteltallet i den samme perioden er henholdsvis 12,6 % for norsk skjønn (som er svært avhengig av innkjøpsordningen), 35 % for norsk sakprosa, 50 % for oversatt skjønn og hele 96 % for oversatt sakprosa. I bokgruppe 3-5 (almenmarkedet) ble det i 2009 alene gitt ut 3.479 nye titler, altså 10 nye titler hver eneste dag. I den grad norsk bokbransje har et problem, er det med andre ord neppe manglende mangfold og konkurranse.

Tilsvarende fortegnet er myten om hvilke aktører som tjener penger. I norsk bokhandel, som altså beskyldes for å flå de mindre forlagene, har driftsresultatet variert mellom 3,1 % i 2004 og -0,4 % 2008 (tall fra Bokhandlerforeningens "minifakta"). Ved et enkelt googlesøk på "forlag + driftsmargin" vil man finne beretninger om marginer fra 20 og opp mot eventyrlige 40 %, ofte fra de samme små som skjeller ut de store og får ubegrenset plass i mediene for å gjøre det. Telemarksforsknings evaluering av Bokavtalen fra 2009 viser at gjennomsnittlig driftsresultat for såkalt uavhengige forlag i perioden 2000-2007 er på 11,2 %, mens den bare er 5,0 for de største forlagene. En av forklaringene kan være, sier Telemarksforskning, at de mindre forlagene søker mot nisjer av forleggeriet som har høyere fortjenestemargin.

Kan en tilsvarende forklaring på de store aktørenes lave marginer være at de både tar sine kulturforpliktelser på alvor og investerer tungt i modernisering av bransjestrukturer som kommer også småforlagene til gode? Bokundersøkelsen 2010 viser at 93 % av nordmenn leste en eller flere bøker i løpet av 2009, vi er på verdenstoppen i lesing. I 2000 svarte 64 % at de leste bøker minst en dag i uken, nå svarer 74 % at de gjør det. Andelen som er helt enig i at bøker er for dyrt har gått ned fra 69 til 32 %, og bokas andel av mediadøgnet holder seg stabilt høyt.

At DN programmatisk erklærer sin motstand mot den norske bokavtalen overrasker ingen. Litt mer forundret blir vi når Andreas Wiese gjør det samme. Alle fakta tyder på at vi i Norge har en sunn konkurranse mellom tre jevnbyrdige, store aktører som er bundet av bokavtalens kulturforpliktelser. Hvorfor skulle bransjeeksterne eiere uten slike bindinger tilby små forlag bedre vilkår enn de får i dag? I friprislandet Sverige har Bonnier vært fullstendig dominerende i 40 år nå, bransjen er i full krise og det er de små forlagene som ber om å få tilbake fastprisen (jfr. lederartikkel i Svensk Bokhandel 23.4).

Risikabel litteraturpolitikk

2010-05-12T09:46:00.001+02:00

(Publisert i Dagbladet 12.5.2010)

Hva er det med SV som insisterer på å momsbelegge e-bøkene og dermed i praksis legge om en litteraturpolitikk som resten av verden misunner oss? Er dette bevisst politikk, eller bare manglende kunnskap om hva som skjer på e-bokfronten akkurat nå?

La oss håpe det er det siste, og det kan faktisk se ut som det hele bygger på en misforståelse: "Vi ønsker ikke å utvide momsfritaket," sier SVs statssekretær i finansdepartementet Roger Schjerva til Klassekampen 5.5. "Å øke støtten til produksjon av bøker /.../ kan gjøres på mange andre måter." Men spørsmålet her er ikke om man skal øke støtten til norsk litteratur, men om man skal opprettholde den eller ikke.

De fleste tror jo at e-bøkene kommer til å erstatte papirbøkene, ikke at de vil utvide markedet. Det hadde selvsagt vært en drøm om e-bøkene kunne få unge menn til å lese romaner. Men den gjennomsnittlige Kindle-kjøperen er ikke en teknologikåt, ung mann, men nettopp det romanlesende kjernepublikumet: Kvinner rundt 50 (66 % av Kindle-eierne er kvinner, 69 % er over 40 år). Bransjetallene fra USA bekrefter at det ikke er en utvidelse som skjer, men en kannibalisering av papirboka: Den totale bokomsetningen faller mens e-boksalget øker eksplosivt. Et nei til momsfritak på norske e-bøker nå er derfor på sikt ensbetydende med en avvikling av momsfritaket for norsk litteratur som sådan.

Når Schjerva følges opp av SVs medlem i finanskomiteen, Lars Egeland, styrkes min mistanke om at vi snakker forbi hverandre: "Moms på digitale bøker er ikke nytt, slik var det også under den forrige regjeringa," sier han i Dagbladet 7. mai. "Konflikten er klassisk: Kulturpolitikerne ønsker momsfritak, Finansdepartementet stritter i mot. Dermed har vi hatt en fastlåst situasjon i flere år som det er på tide å komme ut av. Skulle vi fjerne momsen måtte vi øke alle andre skatter med en fjerdedel."

Fjerne momsen fra hva da? Hele poenget er jo at det ikke fins noen norsk e-bokomsetning å fjerne momsen fra, hele lanseringen av de norske e-bøkene er satt på vent nettopp på grunn av denne absurde diskusjonen. Det er tvert imot slik at vi prøver å skape en e-bokomsetning og få til en bærekraftig digitalisering av norsk litteratur, slik at ikke de tre amerikanske gigantene Amazon, Apple og Google overtar hele den norske bokbransjen, og nordmenn velger å lese på engelsk i stedet. At SV i en slik situasjon ønsker å øke statens inntekter fra en bokomsetning som i beste fall vil holde seg stabil, i verste fall synke som en stein, slik vi har sett det i musikkbransjen, ja det er mildt sagt vanskelig å forstå.

Myter om e-bøker

2010-05-07T10:14:00.000+02:00

(Av adm.dir. Fredrik Nissen, publisert i DN 7.5.2010)

I DN onsdag 5. mai har Håvard Langemoen og Torbjørn Aamodt (L &A) satt seg fore å gi forlagsbransjen råd om ebøker og digital forretningsutvikling. Her er mye det uten videre er lett å være enig i. Men konsulentenes råd er nok tuftet på en litt for enkel virkelighetsforståelse.

Ifølge L & A er det en myte at salget av en ebok vil erstatte salget av samme bok i trykt form. Antall solgte bøker vil øke sterkt, ifølge L&A. Om dette er tilfelle vil norsk bokbransje gå en lys fremtid i møte. Sikre svar finnes ikke, men sannsynligheten for at denne påstanden er feilaktig er ganske stor.

I USA - hvor utviklingen av eboksalg har kommet lengst - er utviklingen ikke slik. Den prosentvise økningen i salget av ebøker er enorm, men totalt antall solgte bøker er stabilt. Her skjer det en åpenbar kannibalisering. Og det er påfallende; for i USA bør det være et stort potensial for økning i salget: Her var det bare i overkant av 50 prosent av befolkningen som siste år hadde lest n eller flere bøker.

I Norge er situasjonen at 93 prosent av befolkningen siste år hadde lest n eller flere bøker. Og allerede i dag er det slik at det selges flere bøker enn det leses. Et av de mest gledelige og unike trekkene i norsk kulturliv er nettopp dette: På tross av sterkt økende konkurranse fra et vell av nye tv-kanaler, sosiale medier og digitale underholdningstilbud, utgjør lesning i dag samme andel av mediedøgnet som for ti år siden. At det er potensial for en sterk økning er vel da i overkant optimistisk?

L&A overser glatt utviklingstrekk som trekker i motsatt retning: Vi ser det tydeligst med Ipadden. Her har Apple skapt en svært god leseplate for bøker som samtidig er boka og lesingens sterkeste konkurrent. Like tilgjengelig som bøker blir på Ipadden, blir også surfing på nettet, filmer, spill, sosiale medier osv. Vil boka fremdeles beholde sin andel av mediedøgnet? I bokbransjen er vi i beste fall litt usikre på det.

Så går L&A i den fella som er så vanlig for alle som befinner seg på trygg avstand fra bokbransjens virkelighet: "Digitale bøker har marginalkostnader som er nær null".

At kostnadene ved utvikling, produksjon og salg av ebøker blir lavere dersom det allerede finnes en trykt bok, er hevet over tvil. Men hvor interessant er det dersom salget av en ebok erstatter salget av den samme boka i trykt form? Da betyr jo bare lanseringen av en ebok økte kostnader til et supplerende digitalt format. Tror vi på en kraftig utvidelse av antallet solgte bøker, er fremtiden lys. Er dette mer tvilsomt, blir den forretningsmessige virkeligheten straks mer komplisert.

Det er riktig at kostnadene til utvikling, produksjon og salg av en ebok blir lavere enn for samme bok i digitalt format. Kostnadene til teknisk produksjon og forhandleravanse blir redusert, men i sum viser grundige kalkyler at om vi erstatter en trykt bok med tilsvarende bok i digitalt format, vil kostnadsbesparelsene utgjøre cirka 25 prosent. Det er et stykke fra "nær null". Kostnadene kan reduseres ytterligere, men da snakker vi mange år frem i tid og med svært høye salgsvolum av ebøker.

Mange lar seg forlede av det lave prisnivået som Amazon og Google og andre opererer med, til å tro at "digital" er ensbetydende med at økonomiske tyngdelover er opphevet. Det vil skje vesentlige endringer i verdikjeden, men når Amazon selger nye bestselgere i ebok- format for ti dollar er det ikke på grunn av reduserte kostnader, men som ledd i en internasjonal mediegigants ønske om markedsdominans. Hver bok selges i dag med betydelige tap.

Også norsk bokbransje er beredt til å tape penger i mange år for å kunne demme opp for konkurransen fra internasjonale mediegiganter og for å vinne erfaringer som gjør at vi kan bygge effektive forretningsmodeller og ivareta våre kulturpolitiske forpliktelser. I dag ligger den største utfordringen hos politikerne: Med moms på ebøker vil norsk bokbransje ha små muligheter i konkurranse med internasjonale aktører.

Politikernes svar er også et svar på om vi ønsker at det om ti år fremdeles skal være 93 prosent av den norske befolkningen som har lest n eller flere bøker.

Andvake for forlagene

2010-02-14T08:21:00.012+01:00

(Publisert i Klassekampen 13. februar 2010)

Under den smått geniale tittelen "iPad kjem til å koma" i Klassekampen 6. februar står Jon Fosse fram som troende Mac-hode og utdyper sine apokalyptiske profetier om forlagenes manglende digitale framtid. Undertegnede blir avfeid som maskinstormer med en kommentar om at det ikke er nytt at "kongen går til angrep på profeten (les: forleggeren på forfatteren)".

La meg først gjenta mitt bukk for Fosse som forfatter: Jeg har lest hans skjønnlitteratur. Men har han lest mine artikler om bøkenes overgang fra papir til nett? Jeg har vært tydelig på at jeg har store forventninger til den vidunderlige, nye teknologien som skal hentes ned fra fjellet - den som er kalt med navn som «The Jesus Tablet», «den viktigste tavlen siden Moses» eller «Jobs bok».
Jeg har heller ikke klaget på at Fosse er usolidarisk, slik han påstår i lørdagens intervju. Jeg ber ikke om solidaritet fra forfatter til forlag, men jeg anbefaler forfatterne å bekymre seg mer for utviklingen enn det Fosse gjør. Forlagene trenger ikke solidaritet, men norske forfattere trenger det seg imellom, hvis de skal berge seg over i det digitale med noenlunde levelige rammevilkår i behold. Forlagene kan skalere opp og ned i takt med skiftende reformer, trender og teknologier, og det gjør vi da også hele tiden. Og motsatt utbredte fordommer er det ikke de forlagene som tar kulturforpliktelser som er de mest lønnsomme her i landet.Jeg håper virkelig forfattere flest forstår forlagenes verdiskapning bedre enn hva Fosse gir uttrykk for i Klassekampen. Der spår han altså store problemer for forlagene, mens han selv som forfatter ikke føler seg truet: "Det kommer selvsagt til å dukke opp forlag som bare publiserer digitalt. De kan drives med svært lave kostnader, og dermed betale forfatterne langt bedre enn de tradisjonelle bokforlagene kan – eller vil – i dag."

Tror virkelig Fosse at når folk betaler 299 kroner for hans 90 siders skuespill Jente i gul regnjakke, så er det prisen for trykk og distribusjon av boka pluss bokhandlernes leie av lokaler? Det er nemlig ikke særlig mer enn dette som kan spares for et "rent digitalt" forlag (til forskjell fra et "skittent analogt" for å parafrasere en gammel Fløgstad-vits). Men disse kostnadene utgjør ikke mer enn 20-30 % av bokkrona i et tradisjonelt forleggeri, og i tillegg får e-bokforlaget nye kostnader til databasedrift, formattering, kundeservice med mer.

I virkeligheten ligger hovedtyngden av forlagenes verdiskapning på helt andre aktiviteter enn dette, og de er identiske enten man publiserer på papir eller skjerm. For det første fungerer forlagene som en form for bank som tar seg betalt for å ta risiko. De lanserer et høyt antall forfattere, noen få slår gjennom og blir lønnsomme, ofte kan det ta ti år å etablere et levedyktig forfatterskap. For det andre utfører forlagene et stort redaksjonelt arbeid i form av utvelgelse (de leser tusen manus for å finne ti), rådgivning, bearbeiding, språkvask og korrektur. Den tredje store posten er markedsføring og salg: Først gjøres det et stort arbeid fra forlagene med informasjon til media og salgsledd (les bokhandlere), og dernest gjør bokhandlerne en kjempejobb med å synliggjøre bøkene og anbefale dem til kundene.

Internett forandrer denne "verdikjeden" på tildels dramatiske måter, men uansett hvor stor revolusjonen er, så gir det ikke folk mer tid: Det er et trangt nåløye å få synliggjort en bok i tradisjonelle salgskanaler, men vi må ikke tro at det blir lettere på nett. Det fins 350.000 e-boktitler hos Kindle, 1,5 millioner hos Barnes&Noble, og 10 millioner hos Google. Men du har uansett bare én skjerm å se på, og døgnet har fortsatt bare 24 timer. Nettet vil gi nye og andre muligheter til mange, men det kan umulig gi større oppmerksomhet til alle.

I en slik situasjon vil særlig to mekanismer ramme forlagene: Etablerte forfattere kan løsrive seg og leve videre på egen hånd. Og uetablerte kan publisere så mye de vil. Om forlagene skulle forsvinne, trenger vi neppe bekymre oss for mengden lesestoff som tilbys, men kanskje noe for kvaliteten. Og selv om hvem som helst kan publisere på nett, så finner de ikke automatisk lesere. De fleste internettanalytikere mener det må større markedsressurser til i framtiden, ikke mindre.

Når dette er sagt, må Fosse gjerne kalle meg maskinstormer, det er en merkelapp jeg kan bære i denne sammenhengen. Jeg er nemlig langt fra alene om å mene at vi i stedet for å legge oss kraftløst og deterministisk på rygg for Kindles og Apples innelåsende løsninger, bør storme dem. Jesus begynte med bare tolv followers, sa @piratforlaget på twitter nylig. Jobs har betydelig flere, og sier omtrent det samme: I dag skal du legge ned alt og følge meg. Jeg skal ta 30 % fortjeneste uansett hva du gjør, du skal sette prisene på bøkene dine så lavt som jeg bestemmer uansett tungemål, og du skal i hvert fall ikke ha andre DRM-løsninger enn meg. Jeg tror ikke det er klokt av norske forfattere å knele for en slik gud, og dessuten er han antakelig bare døperen Johannes. Etter ham kommer en enda større Gud fra oppe i skyen, som heter Google.

Den norske bransjeløsningen for e-bøker som snart skal lanseres anbefaler i stedet å forbli agnostiker, som den amerikanske bokhandelkjeden Barnes and Noble: De kaller sin løsning for "device agnostic", fordi de mener at en e-bok bør kunne kjøpes fra en hvilken som helst leverandør og leses på et hvilket som helst apparat.

Det er ikke nytt at kongen går til angrep på profeten, sier Fosse. Men jeg mener ikke dette som et angrep, men som en oppfordring til andvake (ifølge Wikipedia norrønt for "nattevak, søvnløyse, aktsemd"). Forlagene er ikke konger, de er hjelpere. Hvis forfatterne ikke skjønner dette, vil de ende opp som profeter for en virkelig konge.

Knus tavlene, Jon. Ta en bit av eplet du også, så vil du få kunnskap om godt og ondt.

Internett og opphavsrett: Det nye alvoret

2010-01-30T13:49:00.005+01:00

Publisert i en litt kortere versjon i Dagens Næringsliv 20. januar 2010.

I dag samles mer enn 400 travelt opptatte journalister, kulturarbeidere, byråkrater og akademikere til tre timers seminar om åndsverkloven midt i arbeidstiden. Hva skjer, hvorfor ble opphavsretten plutselig så viktig?

I 2009 jubilerte vi blant annet for Charles Darwin (200 år), Knut Hamsun (150 år) og Donald Duck (75 år). Men ingen husket at det var 300 år siden den første copyrightloven ble innstiftet i England.

Med boktrykkerkunsten skapte Gutenberg en teknologisk revolusjon som var en nødvendig forutsetning for framveksten av vårt moderne, sekulariserte og demokratiske kunnskapssamfunn. Men teknologien alene ville aldri ført til slike resultater om den ikke var blitt balansert av opphavsretten. I tiden etter Gutenberg ble det raskt så enkelt å kopiere bøker at ingen kunne leve av å skrive dem. Nettopp derfor ble dronning Annes lov vedtatt i England i 1709. Den ga forfatteren enerett til å trykke sitt eget verk, med følgende eksplisitte formål: «for the Encouragement of Learned Men to Compose and Write useful Books». Uten opphavsretten kunne det aldri oppstått et marked for utveksling av tanker og ideer som kunne løsrive seg fra kirken eller staten som mesen.

I den analoge verden ble opphavsretten etter hvert en selvfølge, og vi balanserte kopiering til privat bruk nokså smertefritt mot opphavernes behov for å leve av det de skapte. Nå er vi midt i en digital revolusjon som er minst like radikal som Gutenbergs. Hver enkelt av oss kan kopiere all verdens musikk, filmer og litteratur på vår egen hjemme-pc, og plutselig husker vi nesten ikke hva opphavsretten tjente til. Er den ikke bare en mekanisme som beskytter profitten til de feite, overflødige mellomleddene i kulturbransjene? Er den ikke egentlig til hinder for utveksling av frie tanker og ideer?

Da internett var relativt nytt, en gang på 1990-tallet, mente mange at de hadde oppdaget et nytt kontinent der den gamle verdens lover og regler ikke burde gjelde lenger, og det meste burde være gratis. Men de fikk tidlig motbør fra kompetent hold, blant annet fra en av verdens fremste internettøkonomer, Berkeley-professor Hal Varian, som for tiden jobber som sjefsøkonom hos Google. «Ignore basic economic laws at your own risk,» sier Varian i sin bok Information rules (fra 1999). «Technology changes. Economic laws do not.»

På en måte har vi levd i en slags lekegrind på internett til nå, på godt og vondt. Mange syns sikkert som meg at det var ganske underholdende i fjor høst da Rupert Murdoch truet med å stenge Googles tilgang til alle nettavisene sine, og Google svarte omtrent at "æda bæda, det må du gjerne gjøre, her har du oppskriften." (Underforstått: du kan neppe leve uten trafikken du får fra oss). Men når en velrenommert avis som New York Times i disse dager gjør alvor av å prøve å ta betalt for seg på internett, føler vi oss kanskje mer som skrekkslagne tilskuere til noen som spiller russisk rulett med sin egen økonomi, og holder pusten fordi vi vet at det er vår tur neste gang.

De forskjellige innholdsbransjene har litt forskjellige utfordringer i forhold til internett: avisbransjen har gitt bort innholdet sitt gratis, musikk- og filmbransjen sliter med piratkopiering, og forlagsbransjen vet ikke helt hva den har i vente. Uansett går det langsomt opp for både skaperne og brukerne av kultur at det ikke fins noen gratis lunsj på internett heller: journalister kan ikke heve lønn hos medier som gir bort innholdet sitt, musikere kan ikke leve kun av konserter og t-skjortesalg, og forfattere kan ikke leve av å reise rundt og lese opp. Internett er kommet for å bli, vi skal alle vokse opp i lekegrinda sammen, og da må vi finne på noen voksenregler.

I løpet av 2009 slo dette nye alvoret inn i de fleste vestlige land, og det ble innført tiltak mot piratkopiering gjennom varianter av såkalt "gradert respons": lovbryterne får tre advarsler før det ender med en form for straff. Nøyaktig hva denne straffen skal være, diskuteres heftig , men selve mekanismen har etter hvert oppnådd bred konsensus.

Bare i Norge skjedde ingen ting i 2009. Tvert imot ble advokatfirmaet Simonsen fratatt sin konsesjon til å overvåke internettrafikk, musikkbransjen tapte saken om å få Telenor til å stenge trafikken mot Pirate Bay, og ingen politianmeldelser førte noen vei. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe: Frustrasjonen over manglende tiltak drev til slutt et samlet kultur-Norge sammen i enighet om aksjonen «Dele, ikke stjele», som avdekktet en bred konsensus både blant politikere, opphavere, bransjefolk og opinionsdannere om at noe nå både må og kan gjøres.

I aksjonens møte med kulturminister Anniken Huitfeldt rett før jul ble dette konkretisert til noe vi kan kalle en balansert, gradert respons. I klartekst vil det si en mekanisme som slår ned på ulovlig fildeling, men tar tilbørlig hensyn både til personvern, ytrings- og informasjonsfrihet, slik at den for eksempel ikke stenger folk ute fra internett. Dermed burde det være lagt et godt grunnlag for å skape bærekraftige rammevilkår for en sivilisert nettrafikk også i Norge.

I 2010 markeres 350-årsjubileet for Daniel Defoe, 100-årsdagen for Bjørnstjerne Bjørnsons død og 30-årsjubileet til dataspillet Pacman. La oss håpe det også kan bli året da vi begynte å håndheve opphavsretten på internett.

Bjarne Buset, informasjonssjef i Gyldendal Norsk Forlag

Fri oss fra ebok-momsen

2009-10-11T13:50:00.004+02:00

Åpent brev til finansminister Kristin Halvorsen, publisert i Dagbladet 11.10.2009

Onsdag 7. oktober la de rødgrønne partiene fram sin nye regjeringserklæring, der de i tillegg til en generell forsikring om å gjennomføre kulturløftet 2, understreker spesielt at regjeringen vil sikre utviklingen av norsk språk. Samme dag kom nyheten om at Amazons lesebrett Kindle blir tilgjengelig i Norge. Sammenfallet er ganske sikkert tilfeldig, men ikke desto mindre høyst tankevekkende..

Med Kindles inntreden blir brått flere hundre tusen engelskspråklige titler tilgjengelige for norske lesere til svært lave priser, og norske ebøker møter formidabel internasjonal konkurranse. 9,99 dollar (11,99 i Norge) for enhver ny bestselger er ikke bare svært lavt, men kunstig lavt, selv med det verdensomspennende engelskspråklige markedet Kindle nå lanserer seg mot. Det er kun den beinharde priskrigen mellom amerikanske giganter i en periode der de slåss om markedsandeler som kan forklare dette. På direkte spørsmål fra pressen om hva dette betyr for norske ebøker, med et marked på 5 millioner lesere, fortsetter finansdepartementet å insistere på at de må momsbelegges. Jeg velger å tro at det svaret er avgitt av en byråkrat som ikke har rukket å konferere med sin politiske ledelse.

Det er ganske mange nordmenn som leser engelsk litteratur allerede (særlig unge, den siste Harry Potter-boka er for eksempel solgt i mer enn 70.000 eksemplarer på engelsk i Norge). Nå vil vi altså få full tilgang på nye, engelskspråklige bestselgere til en kunstig lav pris, samtidig som norske ebøker skal starte med moms-handikap i forhold til papirbøkene. Legg dette sammen med utviklingen på universitetene, der bruken av engelsk eksploderer på bekostning av norsk, og vi ser konturene av en ganske stor språk- og kulturpolitisk utfordring.

Vi vet ikke hvordan regjeringskabalen legges i disse dager, i bokbransjen er vi for eksempel svært nysgjerrige på hvem som blir kulturminister. Men akkurat i disse dager kan et av de viktigste, praktiske kulturpolitiske grepene gjøres av finansministeren. Jeg ser at departementet mener det er vanskelig å avgrense ebøkene mot andre elektroniske produkter, men så vrient kan det ikke være. I en teknologisk brytningstid der mange spør seg om Amazon og Google er i ferd med å utvikle seg til verdensomspennende forlagsmonopoler, bør vi kunne operere med prøveperioder for momsløsninger som kan justeres om vi ser at det bærer galt av sted.

Så mens du enda sitter i stolen, Kristin: Fri oss fra momsen på ebøker.

Hilsen Bjarne Buset
informasjonssjef Gyldendal Norsk Forlag.

Underlig sololøp fra NRK Aktivum

2009-10-08T13:05:00.000+02:00

Publisert i Aftenposten 8.10.2009

I et intervju med Aftenposten mandag 5. oktober forteller forlagsdirektør Jørgen Klafstad i NRK Aktivum at forlaget håper å være først ute med nyutgitte ebøker. I tillegg håper han at de kan "lansere sin egen løsning for salg av e-bøker før den store bransjeløsningen for alle forlag."

Men hvorfor er det så viktig for NRK Aktivum å gå solo med dette? Mens resten av norsk bokbransje jobber sammen for å løse store utfordringer i det digitale forleggeriet, setter Klafstad kjekt betingelsene for hvordan han mener det bør være på tre viktige punkter: Moms, prisnivå og sikring mot piratkopiering. At vi alle ønsker momsfritak også for ebøkene, er det ingen grunn til å diskutere. De to andre punktene er derimot betydelig mer problematiske..

Først prisen: For å tilfredsstille kundens forventning om lav pris, mener Klafstad at en papirbok til kr 349,- bør koste kr 199,- som ebok. Trekker vi momsen fra dette, så er vi på kr 150,- (vi forutsetter at han har tenkt å betale moms, ikke bedrive sivil ulydighet). I så fall koster eboka ca 43 % av papirboka, og vi er svært nær det nivået for en ren priskrig på bestselgere som ebokforleggeriet i USA har havnet på. Dette er selvsagt hyggelig for kunden, men Klafstad vet godt at med et slikt prisnivå vil det være økonomisk umulig å drive et kvalitetsforleggeri i Norge. Det angår kanskje ikke Klafstad; han sitter trygt i NRKs lisensfinansierte favn og kan tillate seg å leke butikk. Men for svært mange forfattere, oversettere, forlagsmedarbeidere og - i siste instans - lesere, er invitasjonen til en ødeleggende priskrig initiert av NRK ganske forstemmende.

Dernest kopisikringen: Igjen for å tilfredsstille kundens forventninger, vil ikke Klafstad bruke såkalte tekniske kopisperrer på bøkene. Diskusjonen om kopisperrer er for lang til å føre her, men la oss bare konstatere at ingen av de store, internasjonale aktørene foreløpig selger bøker uten slike sperrer. Igjen er det forstemmende å oppleve at NRK - i en tid da rettighetshaverne samlet slåss mot ulovlig digital utnyttelse - går i bresjen for en laissez-faire-holdning til rettighetsproblematikken.

Med dette utspillet demonstrerer NRK Aktivum en type holdningsløst og kortsiktig kundefrieri som nok vil appellere til kobbelet av fildelingsideologer, men som burde være en kulturinstitusjon som NRK fremmed. Dumping av priser for å skaffe seg oppmerksomhet og markedsandeler er på ingen måte noen ny forretningsideologi. Den som prøver seg på sånt må enten ha pengesterke investorer i ryggen, eller eiere som bryr seg svært lite om inntjening. NRK Aktivum har åpenbart begge deler.

Fredrik Nissen og Bjarne Buset
Adm.dir og informasjonssjef i Gyldendal Norsk Forlag.

For deling, mot stjeling

2009-09-01T14:54:00.002+02:00

Ragnar Bjerkreim, Sveinung Golimo og Jørgen Lorentzen - Kronikk i Aftenposten 1.9.2009

Det er flott at både de rødgrønne og Venstre har levert sine solide kulturløfter foran høstens valg. Men begge fortier en utfordring som truer med å undergrave hele kultur- og kunnskapssamfunnet: Uthulingen av opphavsretten.

I dag signerer mer enn 35 organisasjoner på et opprop til forsvar for opphavsretten. De omfatter skuespillere, dansere, billedkunstnere, designere, forfattere, oversettere, journalister, musikere, artister, komponister, regissører, profesjonelle kunstnere i alle sjangere, forvaltningsorganisasjoner (TONO, Kopinor, Norwaco, Gramo), plateselskap, forleggere, tv-, spill- og filmprodusenter - alt som kan krype og gå i kultur-Norge. Vi tror det er nokså unikt i europeisk sammenheng at så mange ulike organisasjoner går sammen om en slik aksjon.

Vi ser at piratkopieringen rammer stadig nye greiner av kulturlivet, og vi ser at det like gjerne rammer skapende og utøvende kunstnere som produsentene. Først var det musikk, så ble det film, nå står litteraturen for tur. Før var det bare Mozart og Madonna (som om det var lite), nå er det Solzjenitsyn og Solstad i tillegg.

Altfor lenge har sentrale politikere og presumptivt oppegående samfunnsdebattanter bagatellisert dette spørsmålet og pyntet seg med populistiske påstander om at opphavsretten er gått ut på dato i en digital tidsalder. Men vi har ikke råd til å leke med denne tanken lenger nå. Nå må vi stoppe opp, puste med magen og tenke den helt ut: Forslaget om å legalisere piratkopieringen er i sin ytterste konsekvens et forslag om å avskaffe opphavsretten.

Det er på tide å minne om at den internasjonale opphavsretten er bygd opp ved møysommelig prøving og feiling gjennom flere hundre år, og at den faktisk er en av bærebjelkene i vårt moderne demokrati og kunnskapssamfunn. Den fikk en av sine første formuleringer i England gjennom The Statute of Anne i 1709, og ble siden formalisert gjennom Bernkonvensjonen i 1886. Per 2005 er Bernkonvensjonen signert av 159 land, og vi i Norge kan ikke oppheve den ved et pennestrøk bare fordi vi i en kort historisk epoke har så mye oljepenger at noen tror det er mulig å finansiere hele kulturlivet via det offentlige.

En ting er at det er praktisk vanskelig å oppheve opphavsretten, men det avgjørende er selvsagt at det ikke er klokt. Våre motstandere spør hvorfor vi skal forby folk å dele åndsverk fritt når de er digitale. Hvordan kan det være tyveri når den jeg deler med fortsatt beholder sin fil intakt? Som om dette var et magisk, nytt aspekt ved den digitale verden. Men det er nøyaktig den samme mekanismen som ligger bak piratkopieringen i den fysiske verden, det var nettopp dette som førte til oppfinnelsen av opphavsretten i utgangspunktet.

Situasjonen vi møter ved inngangen til den digitale medierevolusjonen er faktisk slående lik den som oppsto etter forrige store teknologiske revolusjon med trykkekunsten: Etter at Gutenberg trykte sin første bibel i 1455, bredte teknologien seg med eksplosiv fart. I år 1500 var det 300 trykkerier bare i Venezia. Kom det ut en interessant bok et sted, ble den straks kopiert og trykt opp av andre. Det er lett å se det positive i dette, ikke sant? Kunnskapen ble spredd til mange, og det var vel ikke tyveri, siden den opprinnelige trykkeren hadde sine eksemplarer i behold?

Men langsomt oppdaget man baksiden av medaljen: Ingen kunne tjene penger, og derfor heller ikke leve som uavhengig kunstner eller kunnskapsprodusent. Derfor formuleringene i den første opphavsrettsloven Statute of Anne fra 1709:

"Whereas Printers, Booksellers, and other Persons, have of late frequently taken the Liberty of Printing, Reprinting, and Publishing, or causing to be Printed, Reprinted, and Published Books, and other Writings, without the Consent of the Authors or Proprietors of such Books and Writings, to their very great Detriment, and too often to the Ruin of them and their Families: For Preventing therefore such Practices for the future, and for the Encouragement of Learned Men to Compose and Write useful Books."

At vi ønsker å ta denne institusjonen med oss inn i den vidunderlige, digitale verden, betyr ikke at vi er redde eller grådige, at vi ikke forstår internettets natur eller er mot delingskulturen på nettet. Vi har hørt om Wikipedia, Facebook og Flickr, vi bruker det faktisk, og vi elsker det. I tillegg forstår vi effekten av gratisstrategier, vi har brukt dem i alle år i den analoge verden og kommer til å fortsette i den digitale. Det er ikke vi som ikke har skjønt internett, det er våre motstandere som ikke har skjønt opphavsretten.

Internett er en revolusjonerende teknologisk nyvinning som skaper helt nye muligheter for deling og effektivisering av informasjonsutveksling. Men det er ingen ting prinsipielt nytt ved det verken økonomisk eller juridisk. At åndsverkloven må tilpasses den nye teknologien ser vi på som en selvfølge. Men vi kan ikke slette den med et pennestrøk. Vi kan fortsatt ikke gjøre vann til vin, og vi kan ikke mette fem tusen med to fisker og fem brød. Heller ikke på internett fins det noen gratis lunsj. Den digitale teknologien gir oss langt større muligheter for å dele. Men den gir også helt nye muligheter for å stjele.

Vi som skriver under på oppropet er tilhengere av deling, men ikke stjeling, så enkelt er det. Uttrykket "stans piratkopieringen" i oppropsteksten har dobbelt betydning: Det må gjerne forstås som en oppfordring til folk flest om å slutte med ulovlig fildeling. Men det retter seg først og fremst mot det politiske Norge, som i øyeblikket sitter med hendene i fanget i stedet for å ta ansvar og rydde opp i kaoset.

Det er ikke sant at det ikke nytter, og det er ikke sant at man må kriminalisere en hel generasjon eller drive massiv overvåkning av nettet. Virkemidlene fins, verden rundt tas det nå enkle grep som gir slående resultater. Bare i Norge skjer det i øyeblikket ingen ting. Dette er et særlig stort paradoks, siden norsk språk og kultur er spesielt utsatt i en globalisert verden.

Gjør noe med det nå, ellers river vi grunnlaget vekk under all verdens kulturløfter og setter hele kunnskaps- og kulturøkonomien århundrer tilbake.

Ragnar Bjerkreim, komponist og styreleder i NOPA - Norsk forening for komponister og tekstforfattere

Sveinung Golimo, filmprodusent og styreleder i Norske film- og tv-produsenters forening

Jørgen Lorentzen, forfatter og styreleder i Norsk Faglitterær forfatter-
og oversetterforening.

Åndsverk som valgflesk

2009-08-07T19:14:00.000+02:00

Av Per Christian Opsahl, administrerende direktør i Den norske Forleggerforening.

Publisert i Dagens Næringsliv 7.8.2009

Den ulovlige fildelingen må forfølges og bekjempes rettslig. Det er fullt mulig uten å komme i konflikt med personvernet. I DN 23. juli hevder Venstres Trine Skei Grande "at det ennå ikke er lagt fram noen forslag til hvordan ulovlig fildeling kan overvåkes på en effektiv måte uten at det bryter med grunnleggende personvern- eller rettsprinsipp". Men løsningene fins og iverksettes i land etter land.

Utfordringene er etter min vurdering først og fremst knyttet til å finne egnete måter å stanse den ulovlige fildelingen på, dernest må det trekkes opp en grense for hva som skal være lovlig fildeling og hva som ikke skal være lovlig. Dagens åndsverklov gir etter min vurdering ikke tilstrekkelig veiledning i å trekke denne grensen, særlig i forbindelse med hvor langt retten til å fremstille eksemplar til privat bruk etter åndsverkloven ¤ 13 skal rekke for digitale eksemplarer.

Oppgave nr. 1 er å skape forståelse for at den ulovlige fildelingen må forfølges og bekjempes rettslig, og at det er fullt mulig å oppnå uten å komme i konflikt med personvernet. I de fleste områder som ønskes regulert har vi kjøreregler for hva som er rett og galt. Det er uforståelig at dette ikke også skal gjelde for internett.

Argumentene om at det er så mange som er med på den ulovlige fildelingen, og dermed gjør vi alle til lovbrytere, har fått altfor mye næring. Dersom barna dine laster ned musikk og lydbøker fra The Pirate Bay, som er tilgjengeliggjort uten opphavsmennenes samtykke, gjør de noe ulovlig, og dette bør det opplyses om både hjemme og på skolen. Med rettssaken og dommen mot grunnleggerne og eierne av The Pirate Bay i Sverige er dette fastslått.

Oppgave nr. 2 er å gi rettighetshavere en effektiv mulighet til å håndheve de rettighetene som loven gir. Dagens åndsverklov er med noen unntak tilstrekkelig regulert på området, det som særlig mangler er vilje til å håndheve loven der det foreligger brudd eller mistanker om brudd. Anmeldte saker blir i mange tilfeller ikke etterforsket og ender med henleggelse. En påtalemyndighet med ressurser og kompetanse, og ikke minst vilje til å trenge inn i nye områder, er helt nødvendig.

Rundt om i verden gjøres for tiden viktige forsøk fra politikere og lovgivere for å få bukt med en piratkopiering som truer åndsverkproduksjonen som sådan. Tiltakene er naturlig nok upopulære blant piratene, men det fins nok av løsninger som ikke trenger å true rettssikkerhet og privatliv.

Som kjent har advokatfirmaet Simonsen hatt konsesjon for å overvåke ulovlig nettrafikk, men Datatilsynet har ikke, mot Kulturdepartementets anbefaling, fornyet konsesjonen. Denne saken er så viktig i kampen mot ulovlig fildeling at den ikke lenger kan fortsette å være en politisk kasteball mellom Datatilsynet og Kulturdepartementet.

Regjeringen bør videre straks klargjøre om Norge nå er EØS-forpliktet til å innrette seg etter EUs Ipred-direktiv av 2004. Dette direktivet gir rettighetshavere mulighet til å få utlevert ip-adresser, dvs. datamaskiners identitet. Er Norge forpliktet, må Justisdepartementet straks implementere direktivet. Er Norge ikke forpliktet, bør Justisdepartementet vurdere om Norge likevel skal ha tilsvarende lovgivning som direktivet inneholder.

I Sverige er Ipred-loven implementert i åndsverkloven. Da Riksdagen vedtok loven, sank den ulovlige fildelingen merkbart og salget fra lovlige nettsteder økte betraktelig. I Danmark har internettilbyderen Sonofon fått rettslig pålegg om å blokkere egne kunders adgang til The Pirate Bay. Både i Danmark og Sverige er det tatt tydelige grep som virker, bare i Norge går vi i øyeblikket baklengs.

Trine Skei Grandes oppgave som politiker er å skape trygge og forutsigbare rammer for deltakerne i den opphavsrettslige verdikjeden. Dersom det ikke finnes tilstrekkelige virkemidler for å håndheve brudd på loven, blir også den lovlige fildelingen truet, og forbrukerne risikerer et dårligere tilbud.

Norske forlag forbereder seg nå på å tilby e-bøker til leserne og investerer betydelige beløp for å etablere en fremtidsrettet infrastruktur for e-bøkene, med forretningsmodeller som er tjenlige for forfattere og forbrukere.

Hvis Trine Skei Grande og Venstre ikke kan bidra til å skape trygghet for rettighetshaverne, men bare senker armene og sier at det er umulig, blir det heller ikke mulig for norske forlag å utvikle gode tilbud til leserne.

Piratkopiering og verdiskapning

2009-08-01T14:39:00.001+02:00

Publisert i Klassekampen 1.8.2009

To debattanter har kommentert intervjuet med undertegnede om piratkopiering i Klassekampen de siste dagene. Bård Vegar Solhjells forsikring 31.7 om at SV vil respektere opphavsretten er for så vidt beroligende, og den skrekkvisjonen av et overvåkningssamfunn han beskriver er det selvsagt ingen som ønsker seg.

Likevel skurrer det litt når han kategorisk slår fast at ”tiltak mot ulovlig fildeling kan ikke kompromisse med nettnøytraliteten og personvernet.” All jus og politikk er vel til syvende og sist en form for kompromisser, og ett eller annet sted må foten settes ned for piratkopieringen. Det er faktisk politikernes jobb å trekke disse grensene, selv om tiltakene skulle være upopulære i deler av befolkningen. Solhjell burde derfor se nærmere på muligheten for å stenge Pirate Bay-trafikken hos Telenor, og spørre seg om dette ikke er en mindre drastisk løsning i forhold til personvernet enn de fleste andre løsninger, i stedet for nærmest å latterliggjøre forslaget slik han gjorde på NRK tidligere i sommer..

Venstremedlem Halvor Gregusson på sin side avviser 28.7 mine argumenter fordi jeg representerer et stort forlag. "Har stordistributøren plutselig begynt å tale små kulturdistributørers sak, eller er det et utsagn for egen vinning?" spør han, som om det skulle være en naturbestemt motsetning mellom store og små aktører, eller at man nødvendigvis tar feil fordi om man er stor.

Det er helt riktig som Gregusson sier at nettet gir oss muligheten til å hoppe over fordyrende mellomledd. I bokbransjen betyr dette konkret at vi bl.a. sparer utgifter til trykkeri, analog distribusjon og landbasert bokhandel. Men for det første oppstår det nye kostnader: til formattering, database, servere, programvare, vannmerking eller kopibeskyttelse, og ikke minst kundeservice og veiledning.

For det andre er det en god del kostnader som ikke forsvinner: Fortsatt må bøker vurderes, redigeres, språkvaskes, korrekturleses, markedsføres og selges. Dette er oppgaver som per i dag gjøres av nærmere 1000 norske forlag. Tre av disse er store, noen få er mellomstore, men det store flertallet er selvsagt småforlag. Svært mange er forfattere som publiserer på eget forlag.

Mitt enkle poeng i diskusjonen om det Venstre kaller "legalisering av ikke-kommersiell fildeling" er at jeg tviler på om de har tenkt skikkelig gjennom konsekvensene. Det er vel og bra at de vil kompensere kunstnerne ved lisensavgift eller over statsbudsjettet (bortsett fra at det lett vil gi dem en følelse av å gå på trygd). Men hvordan har de tenkt å kompensere for alt det andre arbeidet som skal til for å skape bøker eller andre kulturprodukter? Hvis de ikke har en plan for det, er det en hel bransje som forsvinner, enten forlagene er store eller små. I så fall må forfatterne, i tillegg til å skrive, gjøre alt forlagsarbeidet selv. Og de vil ikke kunne ta betalt for det.

Bjarne Buset
informasjonssjef Gyldendal Norsk Forlag

Norsk ebokløsning vesentlig forskjellig fra Kindle

2009-07-23T09:15:00.005+02:00

(Publisert i Aftenposten 23.7.2009)

Tirsdag fortalte Aftenposten historien om hvordan Amazon har fjernet to bøker fra Kindle-lesebrettene til kundene sine. Saken kan se ut som en bagatell, men den er prinsipielt viktig, og den demonstrerer nettopp hvordan vi ikke ønsker at en norsk ebokløsning skal fungere. Derfor er det dobbelt uheldig at Aftenposten har gitt Forleggerforeningens uttalelser om saken overskriften "kan skje med norske ebøker".

I den felles bransjeløsningen som utarbeides vil det ikke være teknisk mulig for bokhandler eller forlag å trekke tilbake en bok som er lastet ned til kundens apparater. I tillegg vil det ikke bli en såkalt proprietær løsning som binder kundene til bestemte leseapparater eller leverandører. Våre bøker skal leveres på de åpne filformatene pdf og epub, som kan leses av praktisk talt alle apparater.

For øvrig illustrerer saken tydelig hvor umodne de digitale løsningene fortsatt er, både teknologisk, juridisk og forretningsmessig, noe som burde tjene til å dempe kritikken mot den norske bokbransjens påståtte sendrektighet.

Kulturopprør mot Venstre og SV?

2009-07-17T08:45:00.005+02:00

(Publisert i DN 17.7.2009)

Noen har startet et kulturopprop mot FrP i sommervarmen, ære være dem for det. Men det er farlig å se splinten i sin nestes øye hvis man ikke ser den trojanske hesten i sitt eget: Den største faren for rasering av kulturlivet kommer i øyeblikket fra den leflingen med piratkopieringen som skjer i tradisjonelle kulturpartier som Venstre og SV.

I løpet av forsommeren har vi sett konturene av et gryende kulturopprør også mot disse partiene. Tydeligst har komponist og Nopa-leder Ragnar Bjerkreim vært, med sin klare advarsel til kulturfolk mot å stemme på disse to partiene nå. 1. juli meldte Glenn Erik Haugland seg på, i en Dagbladet-kronikk han signerte som komponist og venstremann: "Det gjør vondt langt inn i min sosialliberalistiske sjel å ikke kunne anbefale å stemme på Venstre i år, men det gjør enda vondere å se partiet flagge egoisme og tråkke på opphavsretten i en hodeløs jakt på råtne stemmer."

I DN 13. juni forsøker Venstres nestleder og kulturpolitiske talskvinne Trine Skei Grande å presisere partiets standpunkt. Jo mer hun utdyper, dess skumlere blir det bildet hun tegner. Det fins tre scenarier, sier hun. Det første er en laissez-faire-løsning der politikerne ikke skulle gjøre noe annet enn å stikke hodet i sanden og håpe at piratproblemet går over av seg selv. Det andre er å "åpne for storstilt overvåkning av internettbrukere for å hindre og straffeforfølge ulovlig fildeling" - det er ifølge henne nemlig "umulig å stoppe fildeling uten å svekke personvernet og å åpne for sterk regulering av internett." Det tredje er altså det hun ser som eneste mulige vei: å legalisere ikke-kommersiell fildeling og sørge for at rettighetshaverne får ordentlig betalt, slik at kulturen fortsetter å blomstre.

Mens det første scenariet faktisk beskriver den umulige situasjonen vi har vært i lenge nå, er det andre en grov svartmaling og det siste en farlig skjønnmaling. Det er ikke i nærheten av å være så vanskelig å håndheve opphavsretten på internett som Skei Grande later som, det har bare ikke eksistert noen politisk vilje til å gripe inn. Vi klarer utmerket godt å håndheve trafikkreglene selv om folk stadig vekk bryter dem. Vi bruker både radarkontroller, fotobokser, inndragning av førekort og en omfattende registrering av prikkbelastninger uten at noen kaller det "storstilt overvåkning" og angrep på personvernet.

På den annen side er det høyst tvilsomt at kulturlivet kommer til å fortsette å blomstre hvis Skei Grande får det som hun vil. En ting er at man kan kompensere rettighetshaverne gjennom differensiert bredbåndsavgift, betalt abonnement eller over statsbudsjettet. Men hva med mellomleddene i kulturbransjene, de tusenvis av små og store plateselskap, produsenter og forlag som bidrar til å sikre en kvalitet på norsk musikk, film og litteratur som de fleste misunner oss. Mener Venstre, som har småbedrifter som en av fire hovedsaker i programmet sitt, at de får klare seg som best de kan i kampen med gratisløsningene?

Betalt abonnement kan gi gode løsninger sier Skei Grande, og betalingsviljen fins hvis det bare lages gode nok løsninger. Men hvem kan konkurrere med gratis? Selv bruker jeg gratisversjonen av Spotify til musikk, og den er så fantastisk at jeg utvilsomt vil akseptere å betale hvis de skulle finne på å stenge den fordi de ikke tjener penger. Men bare så lenge det ikke fins lovlige gratisalternativer. I det øyeblikk ikke-kommersiell fildeling legaliseres, vil vi selvsagt alle legge musikken, filmene og ebøkene våre ut til deling på Facebook, og det vil ikke være mulig for produsentene å tjene en krone. Folk flest er lovlydige, men ikke idioter.

Det blir stadig tydeligere for oss alle at Venstre og SV driver rent stemmefiske i saken om fildeling. Hvis vi er sammenlignbare med Sverige, fins det 7,1 % stemmer å fiske i tillegg til grunnfjellet i partiet (Piratpartiets resultat ved EU-valget). Så spørs det bare hvor klokt det er å satse på disse på lang sikt. Det vil ikke overraske om opprøret mot disse partiene brer seg blant kulturarbeidere i tiden fram mot valget.

Biografiserier for barn og ungdom

2009-07-09T10:05:00.006+02:00

I dette innlegget i aftenposten.no 6.7.2009 ønsker barnebokredaktør Bodil Teig Kagge Forlag velkommen etter med biografiserie for barn: Det fins fire andre serier på markedet allerede.

Debatten går om Kagge Forlags nye biografiserie for barn. Steffen Sørum i Cappelen Damm forteller i Aftenposten 2. juli at en av forfatterne i serien fikk én uke på seg å skrive manus. «Slik tar man ikke barn på alvor, og god litteratur blir det ikke», hevder Sørum. At både selve skrivingen og den redaksjonelle prosessen må ta tid, er også min mangeårige erfaring med faktabøker for unge lesere..

Kagge Forlags serie Fortellingen om er faktisk den femte norske biografiserien for barn og ungdom på markedet og føyer seg til serier som Gyldendals Biografien om (med «store» norske som Hamsun, Ibsen, Munch, Grieg, Undset, Wergeland, Collett og Skram) og Fortellingen om (Flagstad og Vestly). I tillegg finnes IKON-serien, som Steffen Sørum omtaler i sitt innlegg, om det 20. århundres store forbilder og Cappelen Damms norske biografier i Faktaløve-serien. Man kan trygt si at den lenge levende, nå utdaterte Historien om har fått sine arvtagere.

Avisoppslag.

Men hva er det som skiller Kagges serie fra disse andre? Er det kjendisforfattere, gode intensjoner om å gi barna leselyst, spennende, gamle og nye navn? Nei, ingenting av dette er nytt. Jeg vil påstå at den viktigste forskjellen så langt, er at Kagge har greid å få flere store avisoppslag om en lite banebrytende biografiserie for barn.

I fjor, da første pulje i biografiserien IKON kom ut, var det helt tyst i pressen – selv med forfattere som Anders Giæver (Walt Disney), Teresa Grøtan (Nelson Mandela), Kjersti Scheen (Marilyn Monroe), og Espen «Dansken» Selvig (2 Pac). Flere hundre ungdommer var med på å foreta utvalget, og forfatterne som ble spurt, hadde solide kunnskaper om sitt ikon, et medrivende engasjement og kunne skrive for unge lesere. Likevel var det stille.

Nå frem til leserne.

Kjendisforfattere eller ikke, det er viktig at de gode faktabøkene greier å pirre nysgjerrigheten i mediene. Hvis ikke, risikerer vi at foreldre, lærere, bibliotekarer forblir (u)lykkelig uvitende om disse bøkene, og at de dermed ikke når frem til leserne.

Vi sier velkommen etter med biografiserie for barn, Kagge Forlag, men takk for at dere skaper blest om slike utgivelser. Det kan komme flere faktabøker for barn til gode.

Av Bodil Teig, redaktør for faktabøker for barn og unge i Gyldendal Norsk Forlag

Lov og rett på internett

2009-06-17T20:33:00.005+02:00

(Publisert i DN 23.6.2009)
Hva er det som skjer når en samlet norsk musikk- og filmbransje i disse dager tar ut søksmål mot Telenor for å tvinge dem til å stenge trafikken mot Pirate Bay? Mener de at statseide Telenor bryter loven, eller er det Telenor som møter en gren av russisk mafia på norsk jord?

I realiteten dreier det seg om en prøvesak som skal teste hvilke praktiske muligheter vi har for å demme opp for den massive piratkopieringen her i landet. 150.000 nordmenn er daglig på Pirate Bay, 40 % av all programvare i landet er piratkopiert, vi er verdensmestre i dette som i så mye annet.

Verden rundt letes det nå etter muligheter for å få situasjonen under kontroll. Sverige har dømt mennene bak Pirate Bay, USA og Frankrike innfører varianter av advarsler (three strikes) før internettforbindelsen stenges, og i Danmark er internettleverandøren Sonofon dømt til å stenge trafikken til Pirate Bay. Alle disse løsningene har sine utfordringer i forhold til personvern og retten til informasjon, men mange mener at nettopp stengning av trafikk hos leverandøren er den beste løsningen: det er både effektivt, treffsikkert (hindrer ulovlig nedlasting uten å stenge resten av internettforbindelsen), forebyggende og skånsomt (kunden slipper avslørt identitet, besøk av politiet, beslaglagt datautstyr og merknader på rullebladet).

I Norge har rettighetshaverne til nå prøvd både politianmeldelse av enkeltsaker og videresending av kravbrev. Så langt har politiet ikke hatt ressurser til å følge opp, og internettleverandørene har ment at det ikke er deres jobb verken å videresende kravbrev eller stenge trafikk. Da må enten domstolene ta ansvaret - altså må det en sak til - eller så må politikerne endre loven hvis den viser seg å ikke holde vann.

Øvelsen vil utvilsomt skape ramaskrik blant disiplene til Greatful Deads låtskriver John Perry Barlow. Det var han som i 1996 formulerte ”a Declaration of the Independence of Cyberspace” i følgende profetiske ordelag: ”I come from Cyberspace, the new home of Mind. On behalf of the future, I ask you of the past to leave us alone. You are not welcome among us.” Det er mange med han som mener at de på internett har funnet et nytt kontinent hvor den gamle verdens lover, økonomi og forretningsmodeller ikke lenger gjelder. Piratene kan ikke stanses, sier disse, den eneste løsningen er å utkonkurrere dem på deres egne premisser. Men de som tror på dette, burde vel dyrke sine egne, nye frukter i stedet for å komme tilbake til den gamle verden og plyndre? Hvis det er sant at det lønner seg å legge musikken sin gratis ut på nett, hvorfor gjør de ikke bare det og lar de gamle dinosaurene dø i fred? Verken opphavsretten eller forretningsmodellene setter noen sperre for det?

I stedet for profeten Barlow velger jeg meg poeten Olav H. Hauge: ”Eg har stor tru på nymånen, men det er nok den gamle.” Teknologien på internett er radikalt ny, men verken jussen eller økonomien er det, det burde dotcom-hysteriet ha lært oss for ti år siden. Wikipedia er et fantastisk eksempel på nettets nyskapende kraft, uten at dugnad dermed er en ny samhandlingsform. På samme måten er tyveri antakelig verdens eldste forretningsmodell, mens Pirate Bay bare er et eksempel på hvor mye mer effektiv det kan bli på nett.

Nei, hvis vi ikke greier å innføre alminnelig folkeskikk på nettet, står vi heller i fare for å tape land enn å vinne nytt. I øyeblikket er situasjonen mer å sammenligne med oversvømmelsen i New Orleans: Hele byen er evakuert, butikkene er fulle av varer og purken er opptatt på annet hold. I dette ideologiske høyvannet rører forskjellige grupperinger med egeninteresser rundt og grumser til så godt de kan. Internettleverandørene leier ut robåter til plyndrerne og nekter å samarbeide fordi de tenker på trafikken sin. Politikerne flørter med velgere som vil ha gratis kultur (hvem vil ikke det; det svenske Piratpartiet fikk 7,1 % av stemmene ved EU-valget nylig). Trendsettende bloggere og journalister prediker piratenes evangelium, samtidig som arbeidsgiverne deres mister inntektsgrunnlaget fordi de ikke finner noen måte å ta betalt for innholdet.

Hvem tar grep i en slik situasjon? Politikerne burde for lengst ha gjort det, mens vi venter ser altså nå musikk- og filmbransjen seg nødt til å teste jusen for å sikre opphavsretten. For det får de neppe annet enn kjeft for å beskytte egne privilegier, mens de i virkeligheten slåss for opphavsmennene både i egen og andre bransjer. Musikkbransjen har sikkert gjort mye feil, men først og fremst har de havnet på dypt vann fordi innholdet deres er så lett å kopiere. Det samme gjelder film, mens avisbransjen har tråkket ut i det frivillig gjennom å legge innholdet sitt gratis på nett. Bokbransjen dypper først nå tærne i det samme vannet med sin gryende eboksatsing, og rapportene fra USA forteller ganske riktig at piratkopieringen øker direkte proporsjonalt med ebøkenes voksende popularitet.

Ifølge jus-klassikeren Knophs innføring i norsk rett er ”reglene i opphavsretten og patentretten gitt for å verne og oppmuntre åndsproduksjonen. Man har ment at kunstnernes, forfatternes og oppfinnernes samfunnsgagnlige virksomhet stimuleres best ved at de får enerett til å høste frukten av det de har frembrakt.” Internett er en teknologisk revolusjon som setter ny fart i gamle modeller som annonsefinansiering og dugnad. Behovet for nye regler av typen creative commons er åpenbart. Men det er ingen motsetning mellom dette og de gamle modellene. Rettighetshavere må selv kunne velge om de vil følge nye delings- og gratisstrategier eller de gode, gamle modellene, så enkelt er det.

Hvis vi ikke får tettet hullene i opphavsretten før diket springer, så ligger plutselig alle innholdsbransjer og skvalper i samme båt i Pirate Bay. Og da er det mye mer enn musikken som står på spill. Det er kanskje ikke innlysende å forklare samfunnsnytten til Beyonce og U2. Men snart rammer det like mye forfattere som Toni Morrison, Dag Solstad, Antony Beevor og Åsne Seierstad, og meningsbærende aviser som Le Monde, New York Times og Aftenposten.

Men kan vi ikke bare finansiere det hele over statsbudsjettet i stedet? Da vil jeg minne om at bøker av typen Darwins Artenes opprinnelse, Karl Marx Kapitalen og Simone de Beauvoirs Det annet kjønn neppe ville blitt fremelsket av et statsfinansiert monopolforlag. Internett innebærer utvilsomt en kulturell revolusjon, men la oss passe oss for å gjøre det til en kulturrevolusjon.

Ebøkene og forlagene

2009-06-12T07:25:00.003+02:00

(Publisert i DN 12.6.2009)

Debattene om forlagenes rolle i ebokas verdikjede fortsetter, og det skulle bare mangle, siden forlagsbransjen verden rundt gjennomlever sin største omveltning siden Gutenberg. To innlegg i DN onsdag 10. juni som begge knytter an til mitt fra 4. juni fortjener hver sin kommentar.

Først til forlagssjefen i NRK Aktivum, Jørgen Klafstad, som hevder at bokkundene forsømmes i den nye bransjeløsningen som er planlagt, at vi tenker mer på bransjens egne behov enn på lesernes. Dette er dessverre, eller heldigvis må vi heller si, en kritikk som bare viser at Klafstad ikke har tatt seg bryet med å sette seg inn i hvordan bokbransjens fellesløsning er tenkt. Mens Klafstad har tenkt på kundene, har bransjen handlet til fordel for kundene: For det er ikke en felles markedsløsning bransjen nå bygger, men en distribusjonssentral som skal ta seg av de trivielle industrielle klargjøringsprosessene som vil måtte være kliss like for alle ebøker. Disse bør utføres så billig og effektivt som mulig, og på non profit-basis til beste for alle konkurrenter i bransjen. Konkurranse på dette nivået vil ikke være verken kostnadseffektivt eller verdiøkende for kundene eller samfunnet.

Den fellesløsningen som norsk bokbransje bygde opp allerede fra midten av 1980-tallet for elektronisk informasjonsflyt om papirbøker i Den norske Bokdatabasen har sikret bransjen en effektivitet som er sjelden i internasjonal sammenheng. Resultatet er at konkurransen blomstrer både på forlags- og bokhandelsiden av verdikjeden. Det har i de siste fem-ti årene foregått en nesten eksplosiv økning av antall, forlag, bokhandlere og titler. Tanken med en felles klargjøringssentral for ebøker lagt til Bokdatabasen er nettopp å bygge videre på denne meget produktive modellen. Det vil nettopp sikre den innovasjonskraften mot kundene som Klafstad etterlyser.

Så til det andre innlegget, der Morten Ryen fra kommunikasjonsbyrået Fete Typer polemisk bruker overskriften ”ebøkene trenger ikke forlag”. Heldigvis viser han i brødteksten at han skjønner nødvendigheten av tradisjonelle forlagsaktiviteter som siling, rådgivning, bearbeiding, språkvask, markedsføring og salg. Svært mange lider av den vrangforestillingen at ingen ting av dette er nyttig eller nødvendig når eboka får sitt gjennombrudd. Så kan vi selvsagt diskutere i hvilken grad det er det, og i hvilken grad folk vil gå til forlagene for å få disse tjenestene utført.

Mitt hovedpoeng her var at storforlagene for lengst har vent seg til at digitaliseringen gjør det stadig lettere å starte eget forlag. Sånn sett skiller ikke forlagstjenester seg fra mange andre oppgaver i samfunnet hvor det i stor grad fuskes litt i faget. Svært mange av oss driver med litt mekking på bil, med slitt snekkerier eller endog med litt enklere elektrikerarbeid. Men derfra til å påstå at man kan fungere på profesjonelt nivå som bilmekaniker eller elektriker er det jo et stykke. Denne enkle erkjennelse er antagelig hovedårsaken til at det så langt ikke er skjedd noen dramatisk forfatterflukt. Og det vil antagelig heller ikke skje i ebokas verden. Av den enkle grunn at de beste forfatterne, som alle andre fagfolk, ønsker å bruker tida si på det de kan aller best: Å skrive.

Jeg er helt enig med Ryen i at når vi en gang i fremtiden (fem måneder, fem år, femti år?) har fått gode, digitale leseløsninger, så vil selvsagt langt flere manus bli publisert enn i dag. Da vil det nok finnes en glidende overgang fra de som gir ut på renommerte forlag (små eller store) via relativt kompetente kjøkkenboksforlag til de som velger å bruke en kamerat til å lese korrektur, Facebook til markedsføring og mora si som litterær konsulent. Jeg ser på framveksten av slike utgivelser mer som en berikelse enn en trussel. Men hvis vi tror at vi kan greie oss bare med disse, da er vi på ville veier.

Trenger ebøkene forlag?

2009-06-04T11:14:00.002+02:00

(Publisert i DN 4.6.2009)
I et intervju med DN 30. mai varsler Torgrim Eggen e-flukt fra forlagene og spår at flere etablerte forfattere nå vil svikte forlagene og selge bøkene sine selv. Det er en underholdende spådom som gjør seg i store overskrifter, men ligger det noen realitet bak? Jeg tror heller på det motsatte.

Etter at Eggens lenge utsolgte debutroman Gjeld fra 1992 er blitt gjenutgitt under finanskrisen, uttaler han nå at ”den eneste grunnen til at jeg trengte forlaget var at jeg trengte trykkeri og distribusjon.” Slik skriver han under på den utbredte myten om at alle de hundrevis av ansatte i norske forlag surrer rundt og bidrar med ingen ting til verdiskapningen av en bok. Men trykkingen av boka har aldri vært blant det viktigste et forlag driver med.

Markedsføring er det derimot, men det kunne Eggen ”i teorien gjort gjennom sosiale medier som Facebook, Underskog og forfatterbloggen min”. I teorien, ja, men her er det noe som skurrer. Hvis han tror på dette, hvorfor i all verden gjør han det ikke i praksis, også med papirboka? Som forfatter med eget forlag ville han tjent veldig mye mer. Det eneste han trengte var i så fall et beskjedent banklån for å finansiere trykkingen. Selv Torgrim Eggen, med sin naturlig høye profilering som gjeldsslave, burde kunne fått det, med alle de oljepengene som nå er i omløp.

Så er Eggens poeng formodentlig at med ebøkene vil dette bli enda mye enklere? I så fall skurrer det enda mer. Muligheten for å gjøre gamle bøker tilgjengelig som ebok har eksistert i minst ti år nå, og forfatterflukten fra forlagene burde foregått i stor skala for lengst hvis det var så enkelt. Jeg er på ingen måte enig med internettskeptikeren Andrew Keen som sier at nettet er et sted der alle snakker og ingen lytter, der vi vet mindre og mindre og mener mer og mer. Men jeg tror heller ikke det oppstår et ebokmarked bare fordi glemte bøker gis ut på nytt eller at alle wannabe-forfattere tømmer skrivebordskuffene sine ut over nettet.

Manuskripter må blant annet refuseres. Det er en skitten jobb, men noen må gjøre den hvis kvalitet skal oppstå. Til Gyldendal kommer det opp mot tusen skjønnlitterære manus årlig, maksimum ti av dem kommer ut mellom to permer. I mellomtiden har vi bearbeidet, veiledet, oppmuntret, rekruttert, språkvasket, designet og betalt forskudd, og i den andre enden av verdikjeden driver vi PR, markedsføring og salg. Ingen av disse aktivitetene blir mindre viktige i en digital verden, jeg tror nok heller motsatt.

Motsatt Eggen er jeg ikke så redd for at forfatterne skal forlate forlagene, jeg er mer redd for at forlagene skal forlate forfatterne. Den digitale autostradaen vi er i ferd med å svinge inn på har nemlig en svær grøft på hver side som begge handler om fare for monopolisering, ensretting og forflating av kulturlivet.

På høyre side av veien truer den kommersielle giganten Amazon, som i Google Book Search brått har fått en enda større konkurrent. Ifølge den anerkjente bokhistorikeren Robert Darnton bygger Google seg nå opp både som verdens største bibliotek og som verdens største bokkonsern (”…the world's largest book business—an electronic supply service that could out-Amazon Amazon”). I så fall kan vi bli sittende med et internasjonalt forlagsmonopol som får den hjemlige diskusjonen om maktkonsentrasjon på Sehesteds plass til å virke mildt komisk.

I venstre fil er det fare for å spore ut i den statlige fristelsen som handler om å legalisere piratkopieringen og kompensere kunstnerne over statsbudsjettet i stedet. Det låter så tilforlatelig når SV og Venstre sier vi må diskutere alternative løsninger for å slippe å kriminalisere en hel generasjon fildelere. Men det er farlig lett å glemme at stikk i strid med populære myter om feite og overflødige mellomledd i kulturbransjene, så er det nettopp i den sunne konkurransen mellom disse at kvaliteten og mangfoldet skapes. Når norsk bokbransje i løpet av våren har samlet seg om en felles bransjeløsning for ebøker, er det nettopp i håp om å opprettholde den kreative konkurransen mellom norske forlag.

Kindle-egg: Hvordan kan Kindle-suksessen overføres til norsk?

2009-05-29T08:59:00.018+02:00

(Publisert i DN 29.5.2009)
Når norske forleggere og bokhandlere samles til årsmøter på Lillehammer denne uka, er ebøker ett av hovedtemaene. Rammeverket for en felles bransjeløsning for ebokproduksjon er klart og skal fylles med innhold. Løsningen kan bli et viktig verktøy for å sikre norsk språk og litteratur i en digitalisert og globalisert verden.

På høy tid at det skjer noe, vil kritikerne si, som ynder å framstille norsk bokbransje som livredde og bakstreverske i forhold til det digitale. Men da glemmer de at de første norske ebøkene ble lansert allerede i 2000, og at det først og fremst var folks uvilje mot å lese lange tekster på skjerm som bremset. Utviklingen av digitale læremidler, Store Norske leksikon, Rettsdata, Ordnett, idunn og Bokhylla.no er eksempler på at den norske bokbransjen ikke frykter digitaliseringen så lenge det bare fins et marked.

Ti år etter forrige forsøk med tekstbøker tyder Kindles suksess i USA nå på at noe er i ferd med å skje. Det sies at det ble solgt flere Kindle-apparater det første året enn hva iPod gjorde i sin tid, og at Kindle derfor er bokbransjens svar på iPod. Amazon rapporterer nå at for titler som fins i Kindle-format, går 35 % av totalsalget via Kindle. Det tallet er så imponerende at man må spørre hva som skjer, og om det er mulig å gjenskape suksessen på norsk. Samtidig som man må være nøktern nok til å spørre om det er ønskelig.

Det siste er nemlig slett ikke innlysende. Det er stor forskjell på et globalt, engelskspråklig marked og et sårbart, norskspråklig marked med fem millioner innbyggere. Derfor fins det fortsatt flere spørsmål enn svar når det gjelder ebøker. Ingen tvil om at ”den lange halen” både kan og bør digitaliseres: Slik kan de gamle bøkene som ikke lenger lagerføres sikres evig liv. Men hva med de nye, ser vi for oss at de skal leses bare på skjerm, eller blir ebøkene et supplement? Og hvis så, hvordan blir økonomien i et slikt dobbelt forleggeri, i vårt lille marked?

Vår snart 600 år gamle vane med å lese papirbøker er vond å vende, og ligner på det internettstrategen Hal Varian kaller en teknologisk innelåsing. Hans anbefaling hvis man vil ha folk til å skifte fra en teknologi til en annen, er å tilby dem noe som er ti ganger bedre. Kindle er neppe ti ganger bedre enn Gutenberg, men kanskje fem? I det følgende skal jeg gå gjennom det jeg vil kalle Kindles fem t-er og diskutere muligheten for å gjenskape dem på norsk: Teknologi, titteltilfang, tilgjengelighet, tilbud og trygghet.

Teknologi
Kindle er først og fremst en stilfull leseplate som er behagelig å lese på og bruker svært lite strøm. Man kan lese i dagevis uten å lade, den rommer opp mot 1500 bøker og den er alltid online for å laste ned nye titler. Det fins ingen signaler på at Kindle skal lanseres i Europa med det første, men både Sony, iRex og iLyad er omtrent like gode. Dessuten er det ingen grunn til å tro at det er disse apparatene som blir den endelige løsningen for ebøker. Det kommer et vell av nye løsninger i nær framtid; elektronisk blekk med farger, sammenleggbare lesebrett, lette pc-er med avtagbare skjermer og så videre. Så det haster ikke å gifte seg med et lesebrett.

Titler
Det er selvsagt ikke nok å ha en stilig leseplate hvis man ikke har noen gode bøker å lese på den. Kindle lover at 9 av 10 nye bestselgere alltid vil finnes hos dem, men vel så viktig er det at de kan tilby mer enn 275.000 titler totalt. Og hvis noen syns det tallet er høyt, så har Google nettopp lansert en løsning som gjør at 1,5 millioner av deres bøker kan leses på PC og mobiltelefon, så her er perspektivene svimlende. I forhold til dette kan den norske bransjeløsningens forhåpning om å ha minst 1.000 titler ved lansering høres puslete ut. Men det vil kunne øke raskt når vi bare kommer i gang.

Tilbud
Det er opplagt en avgjørende del av Kindle-suksessen at de nye bestselgerne prises ned mot 1/3 av hva papirboka koster i fysisk bokhandel. Det er særlig denne aggressive prisdumpingen det er grunn til å spørre seg om vi tåler å kopiere i det norske markedet. Og med ”vi” mener jeg da ikke først og fremst bransjens ”dinosaurer” i forlag og bokandel, men forfatterne, leserne og kulturnasjonen som helhet. Av kulturpolitiske grunner er det ikke ønsket en slik priskonkurranse på trykte bøker, og jeg kan ikke se noen grunn til at det skulle være annerledes for ebøkene.

At ebøkene likevel må ligge lavere i pris enn de samme bøkene i trykt form, tror jeg de fleste er enige om. Derfor er det avgjørende å få avklart på politisk hold at ebøkene kan være fritatt for moms på samme måte som papirbøkene. Hvis ikke vil de starte med et handikap i forhold til papirbøkene, og ikke minst i forhold til konkurrerende utenlandske bøker.

Tilgjengelighet
Kindle er utstyrt med mobilt bredbånd og derfor alltid online, men dette tror jeg er mindre viktig. I Norge blir spørsmålet om tilgjengelighet først og fremst en utfordring til ebokhandlerne, som må finne løsninger som er enkle og trygge nok for kundene.

Trygghet
Og da er vi ved det siste stikkordet: Trygghet, som må gjelde både for forfatter og leser. Kindle gir leseren trygghet for at bøkene alltid fins der og kan lastes ned på nytt, men de gir også forfatteren trygghet for at bøkene ikke uten videre kan kopieres og spres for alle vinder gjennom ulovlig fildeling. Paradoksalt nok er denne bindingen til Kindle-apparatet etter min mening samtidig Kindles akilleshæl. Løsningen er helt parallell til den forhatte DRM-løsningen som iTunes til slutt måtte gi opp, og Kindle vil ganske sikkert møte samme type motstand etter hvert som ebokmarkedet vokser.

Den norske bransjeløsningen legger ikke opp til noen proprietær løsning av Kindle-typen, den er tvert imot både teknisk og ideologisk innrettet mot åpne, internasjonale standarder som pdf og epub, som kan leses på nær sagt alle apparater. Desto viktigere er det at ebøkene gis en eller annen form for beskyttelse. I USA ser man nemlig tydelig at piratkopieringen øker direkte proporsjonalt med folks vilje til å lese på skjerm.

På dette punktet skiller bokbransjen seg vesentlig fra musikkbransjen: Mens musikkelskerne så å si har måttet tvinge bransjen til å levere varene digitalt, må forlagsbransjen tvert imot overtale bokelskerne til å lese på skjerm. I samme grad som vi lykkes, risikerer vi altså piratkopiering, fordi opphavsretten enten ikke forstås, godtas eller håndheves.

Se for øvrig Jan Omdahl om Kindle i Dagbladet.

Hva betyr 35 % eboksalg hos Amazon?

2009-05-17T10:19:00.020+02:00

Det har oppstått utstrakt tallforvirring etter at Jeff Bezos presenterte det nye, store Kindle-lesebrettet Kindle DX 6. mai. Samtidig med presentasjonen viste han også fram salgstall for Kindlebøker, som viser bratt stigning etter lanseringen av Kindle 2 i februar. "Where we have Kindle editions, Kindle sales are now 35 % of books," var det Bezos sa ord for ord, hvis man lytter nøye til videoen fra pressekonferansen. Men det er en setning som er lett å mistolke, og det har da også skjedd. Noen mener den betyr at det samlede salget av en og samme tittel på papir og i ebok øker med 35 %, andre forstår det som om 35 % av alt boksalg hos Amazon er ebøker. Begge deler er åpenbart feil, selv om tallet uansett er imponerende.

Den viktigste kilden til forvirring er nok blogginnlegget til Erick Schonfeld hos TechCrunch, som sier at "For books that are available on the Kindle, sales are already 35 percent of the same books in print. In other words, if a paper book sells 10,000 copies on Amazon (AMZN), it will sell an additional 3,500 digital copies on the Kindle." I det samme blogginnlegget retter han etterpå sitt eget regnestykke og mener økningen bare er 26 %, men logikken er fortsatt like gal.

Når en slik historie først er ute og vandrer på nettet, er det ikke lett å finne tilbake til presise definisjoner og tallgrunnlag. Men for en som har jobbet med salg av bøker en stund, må det være lov å gjette på hva som skjer: De bøkene som har vært lagt ut for Kindle til nå (275.000 titler!) er først og fremst tekstbøker - romaner, biografier og dokumentarbøker uten for mye bilder. Det store salgsvolumet av slike titler er selvsagt de bøkene som til enhver tid befinner seg på bestselgerlistene, og nettopp disse titlene satser Kindle ekstra sterkt på og priser ned mot en tredjedel av prisen på papirbøker. At så mange som 35 % av Amazons storkunder lar seg friste til å kjøpe en Kindle og lese bøkene på den til en tredjedel av prisen, er både imponerende og oppløftende i forhold til ebokas framtid. Men det er kanskje ikke egentlig veldig overraskende?

I tillegg spørs det selvsagt hvor mye økt totalsalg dette fører til. Ganske sikkert en del, men like sikkert ikke alle de 35 %. Om dette sier Bezos foreløpig ingen ting, i hvert fall ikke som jeg har kunnet lese av på nettet.

Henry Blodget fra Business insider holder tunga rett i munnen og ser ut til å tolke tallene omtrent på samme måten som meg:

Are these sales incremental? Or are they cannibalizing print sales? If the former, this is great for authors and the publishing industry. If they're cannibalizing, it's fine for authors and okay for the publishing industry at current Kindle book prices. It's lousy for book distributors and manufacturers, though. (We suspect the answer is somewhere in the middle--some cannibalization, some incremental
sales.)

Ut og stjæle bøker

2009-05-05T18:35:00.014+02:00

I serien "GGB anmelder anmelderne" skal vi i dag ta for oss Aftenposten-journalist Joacim Lund og hans kommentar "Ut og stjæle bøker" - om forlagsbransjens mulighet for å utmanøvrere piratene. Vi har tidligere her på bloggen kommentert at en del trendsettende bloggere og journalsiter ser ut til å lide av et lett Stockholmssyndrom i pirat-saken, og innrømmer at Lund er en av de vi har hatt i tankene. I dagens kommentar syns vi han holder en mye støere kurs i argumentasjonen, og ender med en totalvurdering på terningkast fire. Men la oss ta argumentene punkt for punkt:
Forlagsbransjen har fortsatt en mulighet til å utmanøvrere piratene, men det haster.
Dette er helt riktig, og det er oppløftende for oss i bransjen at en uavhengig kommentator også ser det slik. Men noen enkel sak blir det ikke, når vi ser hvordan musikk- og filmbransjen har blødd før oss, og merker hvor stor sympati piratene har langt inn i kretser som burde ta denne utfordringen mye mer alvorlig.

Kampen mot piratene er en viktig symbolhandling, men løsningen ligger et helt annet sted (les: Spotify).
Lund får her pluss for å skrive under på at kampen mot piratene er viktig, og for å peke mot Spotify (eller lignende tjenester) som en god forretningsmodell ("betaler du en snau hundrings i måneden, får du nå tilgang til verdens største platesamling gjennom et musikkabonnement"). Men vi må trekke ham for en litt naiv tro på at folk vil betale bare løsningen er god nok. Det har jo nettopp vist seg i det siste at Spotify sliter med å tjene penger: Det fins ikke nok annonsekroner til å finansiere gratisløsningen, og folk flytter seg ikke fra gratisløsningen til betalingsløsningen. I hvert fall ikke frivillig. Spotify er fantastisk, personlig opplever jeg det som streamet heroin, og jeg er for lengst blitt så avhengig av det at jeg ikke ville nølt med å betale hundringsen hvis de gjorde som andre pushere og brått kom og sa at de dessverre nå må ta betalt. Men jeg er en godt betalt forlagsmann som lever av opphavsbeskyttet materiale, og oppfører meg rimeligvis skikkelig i en slik sammenheng. Jeg er betydelig mer usikker på om fattige studenter vil reagere på samme måten, så lenge nettet flyter over av gratis musikk som kan lastes ned uten fare for reaksjoner.

Altså, mild korrigering her: løsningen ligger nok ikke et helt annet sted, men på flere steder samtidig. Vi må både greie å bremse den rene piratvirksomheten og bygge nye, kreative forretningsmodeller av typen Spotify på en og samme tid.

Det er forlagenes manglende vilje til å følge den teknologiske utviklingen som har sørget for at de hittil har fått beholde pengene sine selv.
Dette er fullstendig feil. Rundt årtusenskiftet var norsk forlagsbransje blant de første i verden til å lansere ebøker. Aschehoug var først ute med bøker av blant andre Jan Kjærstad, og de andre store forlagene var klare til å lansere. Men markedet var stein dødt. Det fantes ikke mer enn en håndfull mennesker i landet som var villige til å lese en bok på skjerm (jeg kjenner dem personlig alle sammen). Jeg hadde nær sagt heldigvis, for bøkene ble sluppet som pdf-filer uten noen form for verken DRM eller vannmerking, og uten bekymring for om de kunne kopieres og spres for alle vinder, som virus fra et nys.

I dag har vi lært en del, blant annet av musikkbransjens dyrekjøpte erfaringer, og nå går vi litt langsommere og grundigere fram når det gjelder det som på kortform blir kalt ebøker: Romaner, biografier og andre rene tekstbøker som lett kan leses på skjermer i alle formater og størrelser. For mange andre typer bøker er norsk forlagsbransje langt framme i digitaliseringen også i internasjonalt perspektiv. Det er utviklet omfattende og meget gode nettressurser for grunn- og videregående skole, Store Norske Leksikon er blitt en reklamefinansiert gratistjeneste, Ordnett er en velutviklet digital ordboksdatabase, Rettsdata er blitt heldigitalt, og nylig lanserte Kopinor og Nasjonalbiblioteket det banebrytende prosjektet Bokhylla. Tidligere i år kom så de første norske romanene gjennom digitalbok.no, og i løpet av året planlegges en mye større felles bransjeløsning som vil øke tilbudet betydelig.

I Norge har boksalget falt dramatisk det siste året, i USA selges så mange ebøker at det er utenkelig for forlagene å klare seg uten.
Dette er i beste fall tøv, i verste fall løgn med statistikk. Les bransjestatistikken, Lund! Omsetningen i kroner sank litt i 2008, men antall solgte bøker økte, de siste årene har vist en meget kraftig økning i antall solgte bøker, og ingen ting tyder på at papirboka står framfor en snarlig død. I USA er det helt riktig at eboksalget tar av nå, den amerikanske forleggerforeningens statistikk viser en økning på 68,4 % i 2008. Men la oss holde hodet kaldt: Omsetningen er på 113 millioner dollar av en total på 24 milliarder, tilsvarende 0,5 % av omsetningen. Så som sagt: Det er i ferd med å ta av, men så langt er det smått, og det er ingen som tjener penger.

Til slutt tittelen på kommentaren: Ut og stjæle bøker
Denne er ganske morsom, så den har jeg ganske enkelt piratkopiert.

Total vurdering: Terningkast 4.

Stockholmssyndrom i Pirate Bay-saken?

2009-04-25T09:53:00.005+02:00

(Debattinnlegg i Klassekampen 25.4.2009)
Bildet: Den første Pirate Bay-serveren utstilt på Tekniska museet i Stockholm.

Fredag 17. april kl 11.00 offentliggjorde Stockholms tingsrätt dommen i Pirate Bay-saken til like stor internasjonal oppmerksomhet som om det skulle handlet om Nobels litteraturpris. Begivenheten er allerede omtalt som opphavsrettens ”hvor var du da Brå brakk staven”-øyeblikk.

Desto mer interessant er det å se oppsummeringen som Farojournalen, nettstedet for musikk- video- og spillbransjen, gjorde av mediekommentatorenes reaksjoner på dommen: "Øyvind Solstad i NRK Beta går knallhardt ut mot musikk- og filmbransjen, Dagbladets Jan Omdahl påpeker at det er vanskelig å få oversikt over konsekvensene av TPB-dommen, Aftenpostens Per Kristian Bjørkeng (...) mener det er feil vei å gå (...)." For egen del kan jeg føye til reaksjonen fra NTNU-professor Arne Krokan, som bruker bloggen sin til å spre oppskriften på hvordan piratene kan gå under jorda, samt forklare hvorfor kampen mot dem er nytteløs uansett.
Det er noen slående fellestrekk ved disse kommentatorene: De er fremtredende nettdebattanter og representanter for sentrale bedrifter og samfunnsinstitusjoner som selv er truet av den nedbrytende ideologien og praksisen som sprer seg rundt piratkopiering. Har vi å gjøre med den digitale tidsalders Stockholmssyndrom: gisler som forelsker seg i sine gisseltakere?

I stedet for å bruke dette historiske øyeblikket til å kommentere på viktigheten av å respektere opphavsretten, bruker kommentatorene spalteplassen sin til å problematisere og tåkelegge dommen. Bjørkeng i Aftenposten hevder at dommerne har skapt et juridisk dilemma, nemlig at hvis vi må stenge Pirate Bay må vi også stenge Google. Men selv om Pirate Bay-dommen som de fleste juridiske dokumenter er både snirklete og kjedelig, så er den ikke vanskelig: Mens Google og andre søkemotorer er satt opp for å indeksere alt som fins på nettet, så er selve hensikten med Pirate Bay å skape en møteplass for fildelere. De tilrettelegger, drifter og videreutvikler en kommersiell nettside for fildeling, og de er fullstendig klar over at den blir brukt til å dele store mengder opphavrettsbeskyttet materiale.

Å skjønne forskjellen på dette og almene søkemotorer som Google kan ikke være vanskelig. Pirate Bay-folkene har svart på de fleste henvendelser fra rettighetshavere med de innledende ordene ”fuck you”. Google har også vært temmelig frekke i omgang med opphavsrettsbeskyttet materiale, for eksempel i sitt gigantiske ”book search”-prosjekt, der de har skannet millioner av bøker uten avtale med forlagene. Men de har tross alt kommet til et forlik i etterkant om både jus og penger. Å late som dette er vanskelig, er å falle for piratenes retoriske knep: De vil ha folk til å tro at alle som er mot Pirate Bay også er mot Google, torrent-teknologien, privatlivets fred, individets integritet og internett som sådan. Men det er faktisk mulig å være tilhenger av nettets kreative potensial uten samtidig å støtte simpelt tyveri.

Skal vi lykkes med å bremse piratkopieringen, må vi lete etter både tekniske, juridiske og forretningsmessige løsninger. Men ikke minst må vi skape holdninger. Da hjelper det ikke stort at Arne Krokan skriver på bloggen sin at "jeg dømmer ikke over hva som er rett og galt, men reflekterer over hva konsekvensene av musikkbransjens strategi er." Argumentene hans gripes dessverre begjærlig og brukes som legitimering av pirater i alle aldre.
Men om det ikke kan stoppes helt, så kan det helt opplagt bringes under en slags kontroll. Det vil utvilsomt alltid finnes pirater som knekker koder og stjeler filer, på samme måte som det alltid vil finnes fartsbøller som kjører i 150 kilometer i timen i 80-soner. Vi slutter ikke å skilte veiene med fartsgrenser av den grunn, vi slutter ikke å inndra førerkort, og vi går heller ikke av veien for å ta bilder av folk med fotobokser og ilegge dem bøter på grunnlag av det.

Bokproduksjon - hjemme eller ute?

2009-04-24T21:25:00.003+02:00

For et par uker siden hadde Aftenposten et større oppslag om hvordan norske forlag gjennom en årrekke gradvis har flyttet mer og mer av bokproduksjonen sin til utlandet. Reportasjen viste at trenden er gjennomgående for de fleste forlag, med Universitetsforlaget som ett av få unntak. Produksjonssjefene i CappelenDamm, Aschehoug og Gyldendal intervjues og sier omtrent likelydende ting om årsakene til denne trenden, og journalisten oppsummerer det slik: ”For dårlig bredde i utstyret, for liten kapasitet i perioder og for høyt prisnivå blir oppgitt som grunnene til at landets største forlag tyr til trykkerier i utlandet .”

I en artikkel på nhografisk.no forenkles nå dette tabloid til at undertegnede hevder at ”norske trykkerier ikke holder mål”. Men dette har jeg faktisk aldri sagt, selv om journalistens oppsummering havnet i teksten under et bilde av meg. Og det er heller ikke sant at Universitetsforlaget, som nå prøver å framstille seg selv som helter og oss andre som skurker, er alene om å produsere i Norge. Gyldendal Undervisning, som er et av landets største forlag, har av forskjellige grunner også en betydelig del av sin produksjon her hjemme.

Det Aftenpostens reportasje viste med all ønskelig tydelighet, er det som alle i bransjen allerede vet: Det er strukturelle forhold i bransjen - en kombinasjon av kvalitet, pris, fleksibilitet, leveringstid, miljøhensyn og mer - som gjør at trenden en tid har gått mot produksjon i utlandet, det er ikke et resultat av enkeltaktørers gode eller onde valg. Det fins ikke noe enkelt fasitsvar på dette, og trenden kan opplagt snu igjen hvis norsk grafisk bransje tar de riktige valgene.

Oddvar Fless, produksjonssjef Gyldendal Litteratur.

Skriv resten av artikkelen her.

Viktig signal om piratkopiering fra Aftenposten

2009-04-23T08:15:00.008+02:00

Det er svært gledelig at Aftenposten i dag gir et klart signal om holdninger til piratkopiering gjennom Cecilie Askers kommentar "Medieblikk". Artikkelen har også henvisning på forsiden av kulturdelen med den prisverdig klare tittelen "Aftenposten mot piratfiler: Aftenposten velger å ta Pirate Bay-dommen til etterretning." Så kan man selvsagt spørre seg om hvorfor det skulle være overraskende, at den gamle, konservative avisen skulle erklære seg som tilhenger av lov og orden. Men akkurat så uklar er debatten om piratkopiering blitt, at man snart ikke vet hvem som er skurker eller helter lenger.

Konkret gjelder saken nå om avisene skal velge å anmelde piratkopierte plater som slippes på nettet før lanseringsdato. Asker redegjør interessant for hvor stor tvil det er i journalistkretser om noe man skulle tro var enkelt å forholde seg til. Heldigvis konkluderer hun med at "Aftenposten ikke vil anmelde noen plater hvor det hersker den minste usikkerhet rundt hvorvidt opphavet til en digital musikkfil er lovlig eller ikke."

Men hun gjør det tydeligvis ikke med lett hjerte, og språkbruken er høyst interessant her. Aftenposten "velger å ta dommen til etterretning", noe som på diplomatspråk vel egentlig betyr at man ikke akkurat gir entusiastisk tilslutning. Og Asker forsikrer i tillegg at "dette betyr likevel ikke at Aftenposten legger seg flat for musikkbransjens argumentasjon i fildelingsdebatten." Bare sånn i tilfelle vi skulle komme i tvil om hvem som er på tiltalebenken her.

Men altså, tross alt: Dette er gledelig.

Jeg har selv her på bloggen min for noen dager siden tatt opp at jeg syntes Aftenposten sendte uklare signaler i forhold til Pirate Bay-dommen. Så har Per Kristian Bjørkeng vært innom og klargjort standpunktet sitt og argumentert greit for at det er jeg som feilleser ham. Men det tror jeg altså også at svært mange andre gjør, slik at argumentene fra elektroniske forposter som Bjørkeng i et seriøst medium som Aftenposten veldig lett blir brukt til å legitimere en likeglad-holdning overfor disse spørsmålene.

Aftenposten tåkelegger Pirate Bay

2009-04-19T16:17:00.006+02:00

Fredag 17. april kl 11.00 offentliggjorde Stockholms tingsrätt dommen i Pirate Bay-saken til like stor internasjonal oppmerksomhet som om det skulle handlet om Nobels litteraturpris. Saken var straks på førstesidene av nettaviser i London, New York, Paris og Roma, og på twitter kokte det som i ei sildenot. En av mikrobloggerne mente at dette måtte være opphavsrettens ”hvor var du da Brå brakk staven”-øyeblikk. Riktig vurdert tror jeg, for denne dommen har stor betydning for hvordan vi kan demme opp for en stadig økende piratvirksomhet som truer med å undergrave muligheten til å leve av åndsverk enten det gjelder musikk, film, media, forlag eller andre innholdsbransjer.

Fra en kvalitetsavis som Aftenposten, som selv strever med å finne en bærekraftig forretningsmodell i en digital tidsalder, kunne man håpet på en seriøs kommentar om viktigheten av å respektere opphavsretten ved en slik anledning. I stedet brukte ekspertkommentator Per Kristian Bjørkeng spalteplassen sin lørdag til å problematisere og tåkelegge dommen. Kort oppsummert hevder han at Pirate Bay-mennene ”er dømt for ikke å gripe inn mot fildelere som finner ulovlig materiale på nettstedet deres.” Det samme kan man si om Google, sier han, og derfor mener han dommerne har skapt et juridisk dilemma. ”Det er derfor vanskelig å tolke dommen annerledes enn at også Google da har et ansvar for lovligheten av alt materialet de indekserer.” Men Bjørkeng kan da enten ikke ha lest selve dommen, eller så leser han den med piratenes briller. Uansett blir resultatet at han er med og sprer en av de store mytene som piratene slenger rundt seg som røykbomber for å gjøre landskapet uoversiktlig - i dette tilfellet at alle som vil stenge Pirate Bay også vil stenge Google.

Alle som vil lese dommen selv kan finne den på internett, for eksempel via NRKs nettsider. Den er som de fleste juridiske dokumenter både snirklete og kjedelig, men den er ikke vanskelig: Først bør man legge merke til at Pirate Bay-mennene ikke dømmes for brudd på opphavsretten: Det er de som laster ned, de flere hundre tusen enkeltpersonene som bruker Pirate Bay til å forsyne seg med artistenes rettmessige eiendom uten å betale for det, som står for det som dommen omtaler som ”huvudbrotten”. Disse vet man foreløpig ikke hvordan man kan straffeforfølge på noen fornuftig måte. Men det faktum at ”hovedlovbryteren” ikke er straffet, gjør det ikke mer lovlig å medvirke til det samme lovbruddet, og det er altså dette Pirate Bay dømmes for.

Så til punktet om Google, som jeg ikke skjønner kan være vanskelig: Mens Google og andre søkemotorer er satt opp for å indeksere alt som fins på nettet, likt og ulikt, så konstaterer dommen at selve hensikten (”syftet”, ref. dommen s. 63) med Pirate Bay er å skape en møteplass for fildelere. Og i tillegg gjør de dette med forsett (”uppsåt”, av Wikipedia forklart slik: ”uppsåt har man, när man företar en handling med avsikt att uppnå ett visst resultat”): De tilrettelegger, drifter og videreutvikler en kommersiell nettside for fildeling (de har allerede reklameinntekter, og hvem vet hvor stor en framtidig salgssum kan bli?), og dommen redegjør med all ønskelig tydelighet for at de er fullstendig klar over at nettstedet blir brukt til å dele store mengder opphavrettsbeskyttet materiale.

Å skjønne forskjellen på dette og almene søkemotorer som Google kan ikke være vanskelig.
Pirate Bay-folkene har forholdt seg til alle henvendelser fra rettighetshavere med arrogant forakt. I den grad de har svart, har de innledet svarene med ”fuck you”. Google har også vært temmelig frekke i omgang med opphavsrettsbeskyttet materiale, for eksempel i sitt gigantiske ”book search”-prosjekt, der de har skannet millioner av bøker uten avtale med forlagene. Men da de til slutt ble saksøkt av amerikanske forlag og forfattere, stilte de i det minste til samtaler og kom fram til et juridisk og økonomisk forlik som alle parter nå er fornøyd med.

Norsk og svensk åndsverkslov kan være vanskelig å forstå på noen punkter, men ikke på dette: Det er utvilsomt ulovlig å laste ned opphavsrettsbeskyttete filer fra nettet, enten man finner dem via Google eller Pirate Bay. I tillegg har vi nå fått en dom fra Stockholms tingsrätt som sier at rene fildelingssteder, konstruert med forsett for at folk skal kunne dele beskyttet innhold, er ulovlig medvirkning til lovbrudd.

Å late som dette er vanskelig er å falle for piratenes retoriske knep: De vil ha folk til å tro at alle som er mot Pirate Bay er mot Google og søketeknologien som sådan, at de er mot bit torrent-teknologien som sådan og at de er mot deling av fritt materiale og creative commons. Og de vil ha oss til å tro at alle som i det hele tatt spør seg hvordan opphavsretten kan håndheves på internett, er tilhengere av ordninger som truer både privatlivets fred og individets rettssikkerhet. Slik bygges et stort fiendebilde som brukes til å rettferdiggjøre simpelt tyveri av åndsverk og legitimere at ungdom i alle aldre fortsetter å ta seg til rette i cyberspace.

Nei, det er ikke særlig vanskelig å forstå loven på disse punktene, men det er vanskelig å håndheve den. For å lykkes må vi ta i bruk en rekke virkemidler, både tekniske, juridiske og forretningsmessige. Men ikke minst må vi skape holdninger, og vi må ikke henfalle til den dårligste unnskyldningen av dem alle: at dette ikke lar seg stoppe uansett. Det vil utvilsomt alltid finnes pirater som knekker koder og stjeler filer, på samme måte som det alltid vil finnes fartsbøller som kjører i 150 km i timen i 80-soner: Vi slutter ikke å skilte veiene med fartsgrenser av den grunn, vi slutter ikke å inndra førerkort, og vi går heller ikke av veien for å ta bilder av folk med fotobokser og ilegge dem bøter på grunnlag av det.

Hva slags holdning har Aftenposten til piratkopiering? Med lørdagens utlegning av Pirate Bay-dommen syns jeg de bare bidrar til å gi piratene vind i seilene ved å framstille saken mye vanskeligere enn den egentlig er.

Dom i Pirate Bay-saken

2009-04-17T10:15:00.007+02:00

Mennene bak det svenske pirat-nettstedet Pirate Bay ble i dag dømt til ett års fengsel og 30 mill. svenske kroner i erstatning til platebransjen. Saken blir ganske sikkert anket, siden den har stor prinsipiell betydning for kampen mot piratkopiering i alle land og i alle bransjer. Eksperter mener derfor den kommer til å gå helt til høyesterett uansett utfall i videre rettsinstanser.

Les mer om saken på nrk.no

Skriv resten av artikkelen her.

Den hvite barneboka

2009-04-16T09:22:00.007+02:00

Lages det virkelig ikke god barnelitteratur utenfor Europa?

Debattartikkel i Aftenposten 13.4.2009, av barnebokredaktørene Nina Méd og Grete Rygh.

Tenk deg at du går inn i en stor og velassortert norsk bokhandel. I bokhyllene oppdager du at enkelte av vår tids største forfatterne er utelatt. Ingen Midnattsbarn av Salman Rushdie, ingen titler av nobelprisvinnerne Elfride Jelinek eller Nadine Gordimer. Du leter etter Drageløperen og Ville svaner, men oppdager etter hvert at enkelte land og verdensdeler er utelatt fra sortimentet.

Et – heldigvis – ganske utenkelig scenario. Men går du inn i en norsk bokhandel, i avdelingen for barnelitteratur, er denne situasjonen faktisk helt reell. Bøker med rot i andre kulturer enn den vesteuropeiske - først og fremst norsk og angloamerikansk - finnes så og si ikke.

Den nyeste statistikken for norsk barne- og ungdomsboklitteratur er fra 2007. Da ble det utgitt nesten 1000 barne- og ungdomsbøker i Norge. 3/4 er skrevet av norske forfattere eller oversatt fra engelsk. I den siste fjerdedelen finner vi hovedsaklig svenske, danske og tyske forfattere. Så lite som 4% av alle utgivelsene oversettes fra andre språk. I 2007 utgjorde "andre" språk bare 5 språk og det ble kun utgitt to titler fra et land utenfor Europa.

Hvorfor er det slik? Er det fordi de gode voksenbokforfatterne ute i verden ikke har noen nasjonale kollegaer som skriver gode barnebøker? Er det virkelig slik at gode barnebøker begrenses av landegrenser?

Kvalitet er et relativt begrep, men la oss se på nominasjonene til en av de største og mest anerkjente barnebokprisene i verden. Det var nominert 121 forfattere og illustratører til årets Astrid Lindgren Memorial Award , med en premiepott på 5 mill svenske kroner. 52 av de nominerte representerer land som ikke ble oversatt i Norge i 2007. I 2005 gikk prisen til den japanske bildebokskaperen Ryoji Arai – likevel var det ingen budrunde for å sikre seg rettighetene til Arais bøker.

La oss sammenligne dette med voksenlitteratur. Tenk om Nobelprisen i litteratur gikk til en forfatter som hittil ikke er oversatt til norsk. Da ville det være helt utenkelig at ikke norske forlag sto i kø for å sikre seg rettighetene.

Voksne lesere tar det som en selvfølge at de beste bøkene ute i verden oversettes og bringes til oss. Vi vet at Norge er et lite land i en stor verden, og vi leser historier fra verden der ute for å forstå hvordan alt henger sammen, for å se likheten med mennesker som lever under fjernere himmelstrøk, for å forstå at stjernebildene ser forskjellig ut avhengig av hvor man står på jorden og ser opp på himmelen. Men viktigst av alt: vi leser litteratur fra andre verdensdeler fordi det er god litteratur.

Når barnelitteraturen konsekvent ikke introduserer barna for et mangfold av verdens forfattere og illustratører, går barna glipp av muligheten til å bli kjent med andre kulturer, andre fortellerspråk og andre måter å observere verden på. De får ikke sjansen til å føle seg i slektskap med en japansk gutt som sørger over å ha mistet hunden sin, eller en sørafrikansk jente som gleder seg til sommerferien. For barn som aldri blir introdusert for noe annet enn vestlige fortellinger og vestlige bilder, består verden stort sett av hvite mennesker og furuskog. Og igjen, viktigst av alt: barn som kun hører nordiske fortellinger, går glipp av en stor del av vår verdensarv. De går glipp av noen av de beste bøkene som lages i verden, akkurat nå.

Kulturrådets innkjøpsordning for oversatt litteratur bidrar heller ikke til å bedre situasjonen. Med det særskilte programmet Mosaikk er visstnok målet å stimulere forlagene til å gi ut bøker fra språk- og kulturområder som er underrepresentert på norsk. Da er det merkelig at man i retningslinjene samtidig sier at "Billedbøker for barn kjøpes normalt ikke inn", og med det avslår planlagte bildebøker fra Sør-Afrika, Argentina og Japan.

Hva må så gjøres for å endre denne situasjonen? I tillegg til at Kulturrådets retningslinjer bør revideres, må de norske forlagene i en mye større grad aktivt speide etter gode utgivelser utenfor den vestlige kulturen. Deretter må bøkene synliggjøres i bokhandel - og blant avisenes anmeldelser. Fordi norske barn har krav på et større litterært mangfold.

Grete Rygh og Nina Méd, redaktører Gyldendal Barn & Ungdom

Se artikkelen i Aftenposten.

Les mer om Verdens beste bildebøker.

Svenske forlag saksøker pirater

2009-04-01T20:28:00.008+02:00

Den svenske ipred-loven trådte i kraft i dag, 1. april 2009. Loven gir for det første opphavsmenn rett til å samle opplysninger om aktiviteter på ip-adresser uten å måtte spørre det svenske Datatilsynet. Og deretter via domstol å kreve opplysninger om disse ip-adressene for å kunne gå til sak mot dem. På dag én for den nye loven gikk fem svenske lydbokforlag til felles søksmål for å finne identiteten til en server som tilbyr store mengder lydbøker (2-3.000 titler). Blant forfatterne som er med i søksmålet er for eksempel en bestselgerforfatter som Jan Guillou. Les mer om saken her.

Skriv resten av artikkelen her.

Hvorfor kjøpe lesebrett når du antakelig allerede har ett

2009-03-22T13:13:00.003+01:00

Tilbudet av spesialiserte datamaskiner for lesing av tekst - såkalte lesebrett - er etter hvert blitt stort, selv om de er vanskelige å få tak i i Norge. I Tanums bokhandlere får du visstnok kjøpt Cybook, som er en helt grei variant. Og hos http://www.digitalbok.no/ får du i tillegg diverse varianter av iRex iLiad.

Felles for disse lesebrettene er skjemteknologien som kalles elektronisk blekk. Den skal etter sigende gi en mye bedre leseropplevelse enn vanlige dataskjermer, og dessuten bruker den mye mindre strøm, slik at batteriet varer mye lenger.

Det kuleste av disse brettene er utvilsomt Kindle, men det er ikke tilgjengelig i Europa enda. Det kan skaffes via forskjellige omveier, men du vil antakelig ha begrenset glede av det hvis du ikke har eller kan simulere en adresse i USA.

Men det er mange haker ved denne teknologien, først og fremst at den er umoden og kun befinner seg i sin spede barndom. Apparatene kan foreløpig ikke vise farger, de sliter med bilder og takler i hvert fall ikke video, så de oppleves som temmelig "dumme" i forhold til hva vi er vant til at en datamaskin kan gjøre. I tillegg er problemet med å lese på en dataskjerm etter min mening sterkt overdrevet, det er nesten bare i sterkt sollys det er en utfordring.

Derfor er mitt tips, mens vi venter på at lesebrettene skal bli mye bedre og smartere: Les på en vanlig skjerm i stedet, på et apparat du allerede eier og bruker til andre ting. På ipod touch-en din for eksempel, eller iphone selvsagt, evt. andre smarmobiler eller en pda hvis noen fortsatt bruker det. Og har du en liten, bærbar pc kan den også bli en utmerket bok, hvis du f.eks. snur skjermen slik jeg har gjort på bildet her. Hvordan det gjøres varierer vel etter type maskin, på min HP er det bare å bruke hurtigtastene ctrl+alt+venstrepil, og vips så har du en åpen bok.

Debatten om store og små forlag

2009-02-23T23:51:00.004+01:00

Debattinnlegg i Dagbladet 23.2.2009.

Kritiske kulturjournalister skriver side opp og side ned om store, grådige og teknologifiendtlige forlag. Virkeligheten er en annen.

Det er gjennom de siste åra blitt en paradegren for kritiske kulturjournalister å fortelle den dramatiske historien om store, grådige, teknologifiendtlige forlag som utbytter de mange små og motsetter seg en nødvendig modernisering av bransjen. Men alle bransjetall tyder på at dette skurkebildet er feil: Antall forlag og utgivelser øker, salget øker og prisene går ned: Alt sammen indikatorer på en sunn og velfungerende bransje.

Sist påmeldt i øvelsen er Andreas Wiese med innlegget «Bokbransjen sliter» i Dagbladet 16. februar. Her beklager han seg over at de små forlagene «må være kunder i konkurrentenes distribusjonssystemer». Men de må jo ikke det, de står fullstendig fritt til å selge bøkene sine direkte, via nettbokhandlere, gjennom dagligvarekjeder osv. Poenget i Norge er at veldig få små forlag velger å gjøre dette, ganske enkelt fordi bokdistribusjonssystemene som tilbys av de store forlagene representerer en billig og effektiv måte å få distribuert sine bøker på. Dette er én av grunnene til at det er så lett å starte et nytt forlag her i landet; distribusjonssentralene er åpne for alle, på like vilkår!

Et annet tilbakevendende klagepunkt er at de små forlagene må forhandle med de bokkjedene som deres store konkurrenter eier, og godta deres betingelser hvis de vil at kjedene skal satse på deres bøker. Men dette skjer helt uavhengig av hvem som eier kjedene: dette er, enten vi liker det eller ei, den underliggende logikken under all butikkutvikling i alle bransjer i markedsstyrte økonomier i de siste 50 åra. Leverandørene skvises av det leddet i verdikjeden som har kundekontakten!

Det unike i norsk bokbransje er at det faktisk er like vilkår for store og små. I Gyldendal Norsk Forlag betaler vi like urimelig mye for å få eksponert våre bøker i bokkjedene som man gjør i små forlag. Vi har fått mange eksempler i media i det siste på små forlag som klager over dårlig eksponering av viktige bøker. Gyldendal kan levere smertelig mange bidrag til denne listen. Ett eksempel kan være boka De fattigste av Paul Collier. Boka fikk et vell av omtaler i Norge, har blitt tildelt en rekke priser internasjonalt, anses som en viktig bok i hele verden og har solgt mye internasjonalt. Ingen kjeder i Norge ville kjøpe den inn, og salget så langt er bare 325 eksemplarer. Eksemplet er langt fra unikt. Dette er krokodilletårer, vil kritikerne si til det, for så tar jo de store forlagene bare gevinsten i bokhandelleddet og pløyer tilbake i forlaget? Men alle som har åpnet ei avis etter nyttår vet at heller ikke disse tjener penger. Så hvor ligger hunden begravet?

Forklaringen er todelt. For det første har det i de siste 10-15 åra foregått en gjennomgripende modernisering av bokhandlene i Norge. Butikkene er pusset opp og lagt om, nye IT-systemer er innført, åpningstiden er utvidet fra 9-16 til i mange tilfelle 9-22, og ikke minst har de flyttet inn i kjøpesentrene hvor husleien er betydelig høyere enn ved andre beliggenheter. Kritikere på autopilot tror dette er noe bokhandlerne gjør for å flotte seg. Vi mener det er framtidsrettet og en opplagt forutsetning for at boka har kunnet opprettholde sin andel av mediedøgnet. Vil vi selge bøker, må vi være til stede der folk ferdes. For det andre har tilbudet til kunden blitt mye bedre. Ser vi på bransjestatistikken for perioden 2002 til 2007 ser vi at både antall titler og antall forlag har økt betydelig. Innen oversatt sakprosa har antall titler økt med 40 prosent! Innen oversatt skjønnlitteratur har antall titler økt med 25 prosent. Antall billigbøker har økt med 45 prosent, og antall regelmessig publiserende forlag har vokst fra 27 til 54. Ikke spesielt rart at mange forlag - store som små - sliter med å få eksponert og solgt enkelttitler.

Enda mer bemerkelsesverdig er det likevel at prisene på bøker har blitt radikalt mye lavere. For oversatt sakprosa har prisene sunket med 19,7 prosent, for oversatt skjønnlitteratur med ca. 27 prosent. Ikke vanskelig å skjønne at forlagene sliter litt med økonomien. Desto mer gledelig at det i alle fall er én vinner: Leseren; som har fått både betydelig større utvalg og betydelig lavere priser. Denne situasjonen er utvilsomt krevende for bransjen, og spesielt for forlagene, men det burde være en solskinnshistorie for de fleste andre, fra konkurransetilsynet via kulturpolitikerne til alle landets boklesere og -elskere. Det er kartellignende tilstander i norsk bokbransje hevder Wiese, og bokavtalen bør oppheves. Men et kartell pleier å skvise sine konkurrenter og ta ut så høy pris som mulig. Ingen av de bransjetallene vi har pekt på her tyder på noe slikt.

Det realistiske alternativet til dagens situasjon er en bransje med fri priskonkurranse om bestselgerne, der kjedene eies av matbaroner og internasjonale pengefond. Vi har ingen tro på at det vil sikre bedre vilkår for små og uavhengige forlag enn det vi har i dag.
Det unike i norsk bokbransje er at det faktisk er like vilkår for store og små.

Debattinnlegg i Dagbladet signert administrerende direktør Fredrik Nissen og informasjonssjef Bjarne Buset i Gyldendal.

Dobbelt Darwin-jubileum

2009-02-11T22:18:00.002+01:00

Darwin-dagen 12. februar er den offisielle lanseringsdagen for essaysamlingen Darwin - verden ble aldri den samme. Boka ble sniklansert under et stort seminar på Blindern 11. februar.

12. februar hvert år arrangeres Darwin Day på Blindern med foredrag av internasjonale forskere. I år er det dobbeltjubileum: 200 år siden Darwins fødsel og 150 år siden utgivelsen av Om artenes opprinnelse, og Darwin Day utvides til to dager, 11.-12. februar. Gyldendal markerer med utgivelse av boka Darwin: Verden ble aldri den samme. Boka er redigert av Dag O. Hessen, Nils Chr. Stenseth og Thore Lie.

Les mer om boka her.

Om kopisperrer og fildeling

2008-12-27T21:44:00.008+01:00

Debattinnlegg i Dagbladet 27.12.2008

Det heter seg at det ikke fins noen tabuer lenger, at det moderne mediesamfunnet er blitt så avstumpet at det ikke nytter å provosere verken med vold, sex eller pornografi. Men jeg kan si tre ord som garantert utløser et ras av debattinnlegg: Ja til kopisperrer!

Den rådende internettideologien er at kopisperrer bare er et onde som gjør livet vanskelig for forbrukerne, og at de så å si er årsaken til at folk deler filer med hverandre på nettet i stedet for å betale for det. Denne unyanserte holdningen har i det siste spredt seg som ild i tørre datakabler langt utenfor de rene nettromantikernes rekker.

For eksempel har Forbrukerrådet gjort kampen mot kopisperrene til en flaggsak: «Sony BMG har som siste av de fire store musikkdistributørene varslet at de vil fjerne forbrukerfiendtlige kopisperrer på salg av musikk på Internett,» melder de triumferende på sine nettsider, og fortsetter: «Forbrukerrådet håper dette er første foten i graven for kopisperren.» Det er ikke lenger fildelerne som er skurker, det er tvert imot kopisperrene i seg selv som bør forbys.

Å hevde noe annet er etter hvert blitt en personlig belastning. Jeg blir stadig oftere møtt med en blanding av hoderysting og overbærende latter og betraktet som en mørkemann fra en bransje som ikke skjønner en byte av hvordan verden utvikler seg. I virkeligheten er jeg nok en av de mer erfarne ebok-leserne i landet som har lest bøker på alle slags skjermer i årevis, fra pc via pda til mobiltelefon, og endt opp med å finne ut at jeg like gjerne leser på skjerm som på papir. Og det er litt det denne artikkelen skal handle om: Hva skjer i et ebokmarked uten kopisperrer den dagen folk oppdager at det er like bra å lese på skjerm som på papir (for ikke å si enda bedre: dagens elektroniske leseapparater befinner seg bare i sin spedeste barndom).

Blant nettromantikerne har det etter hvert vokst fram en Robin Hood-myte om at opphavsretten i våre dager bare er et skalkeskjul for at multinasjonale forlag, musikk- og filmselskap skal tjene seg feite mens de legger hindringer i veien for folks frie bruk av kultur og kunnskap. Men Åndsverksloven ble tvert imot skapt nettopp for å sikre mulighetene for å skape ny kunnskap og kultur i samfunnet. Da Gutenberg oppfant trykkekunsten for snart 600 år siden, ga det støtet til verdenshistoriens største kunnskaps- og demokratiseringsprosess. Bøker ble allemannseie, det oppsto et marked man kunne selge bøkene sine på, og dermed ble det også rom for andre meninger enn det adelen og kirken betalte for.

Men trykketeknologien var så billig og smart og spredte seg så fort at det oppsto et nytt problem: Hvem som helst kunne kopiere eller plagiere bøker, og det ble på ny umulig å leve av skriftene sine. Dette ga støtet til den første copyrightloven i England i 1710, 250 år etter Gutenberg. Loven ble kalt «an Act for the Encouragement of Learning /…/ and for the Encouragement of Learned Men to Compose and Write useful Books».

Loven beskytter opphavsmannens «enerett til eksemplarframstilling», men gjennom tida er denne eneretten myket opp av hensyn til samfunnets behov for kunnskapsspredning og offentlig diskusjon: Derfor er det for eksempel lov å sitere fra åndsverk, det er lov å kopiere til undervisningsformål, og det er lov å ta kopier til privat bruk. I Norge kom denne siste retten inn i Åndsverkslovens Â§12 først fra 1930, og omtales gjerne som at «verk man har kjøpt eller ervervet med tillatelse, kan deles med venner og slektninger».

Det er ofte denne retten til privatkopiering vi krangler om i våre dager. "Kopisperrer?" sier folk til meg og gjør store øyne, som om jeg skulle sagt «misjonærstilling», «hvalbiff» eller noe annet som vi la bak oss i forrige århundre. Og så kommer tusenkronersspørsmålet, selve nådestøtet som skal få meg til å krype tilbake under steinen som jeg kom fra: «Mener du at jeg ikke skal kunne låne bort bøkene mine til familie og venner?»

Vel, vi må i det minste kunne tenke over det, i ei tid som byr på den største medierevolusjonen siden Gutenberg. I papirbokas verden har vi vært vant til å låne bort ei bok til en person av gangen, og vi har stort sett sørget for å få dem igjen før vi låner bort flere (hvis ikke begynner det å likne på tyveri). I ebokas verden kan vi låne bort alle bøkene våre til alle slektninger og venner (og dem er det som kjent blitt en del av siden Facebook), samtidig som vi beholder våre egne eksemplarer. Det er en ganske stor forskjell. En himmel for leserne, utvilsomt. Men hvordan skal en forfatter livnære seg der?

Når diskusjonen om kopisperrer er blitt så unyansert, tror jeg det er fordi folk blander sammen teknologi, forretningsstrategier og jus. Teknologisk sett fins det kopisperrer i dag som fungerer utmerket for meg som kunde. Både Mobipockets system for ebøker og iTunes sitt for lydfiler gjør at jeg kan bruke filene på mange apparater. Men så har iTunes lagt en forretningsstrategi som låser innholdet inne i Apples apparater, og andre leverandørers innhold ute. For meg personlig har dette ført til følgende paradoks: Den musikken jeg har kjøpt fra iTunes, kan jeg spille på nesten alle apparater unntatt min foretrukne musikkspiller, som er en Nokia N95. Mens ebøkene mine kan jeg lese på absolutt alle apparater unntatt min foretrukne ebok, som er en iPod Touch.

Dette er svært irriterende for meg som kunde, og derfor heier jeg selvsagt på Forbrukerrådets kampanje for å få iTunes til å åpne musikkfilene sine mot andre apparater. Men jeg mener de går for langt når de stevner dem inn for Markedsrådet, som de nå har gjort, og jeg tror ikke de vil nå fram der. Juridisk sett kan jeg ikke se at iTunes gjør noe galt, men i lengden vil de tape forretningsmessig, og derfor kommer de til å gi seg.

Det siste, avgjørende argumentet som brukes mot kopisperrene er gjerne at de er ubrukelige fordi de kan brytes. Men vindusruter kan knuses også, og det har ikke ført til at vi har sluttet å låse dørene våre. Kampen om opphavsretten i en digital verden er en kamp om ideologi vel så mye som om teknologi. I stedet for å ønske kopisperrene i graven, burde vi kreve at de blir gjort mer kundevennlige. Det er fullt mulig, og strengt nødvendig hvis vi vil unngå ei framtid der privatkopiering glir umerkelig over i piratkopiering.

Se innlegget i Dagbladet her.

Sju teser om bokas framtid

2007-04-23T11:22:00.005+02:00

Kronikk i Dagbladet på Verdens Bokdag 23.04.2007.
IKKE AT JEG EGENTLIG tror så mye på sjuårssykluser, men for nøyaktig sju år siden i dag, på verdens bokdag, skrev jeg en artikkel i Dagbladet som het «Når bøkene kommer på skjerm». Den første runden med ebokhype var på sitt høyeste. Stephen King hadde lagt ut sin «Riding the Bullit» bare på internett og solgt en halv million bøker for 20 kroner stykket. De første ebok-leserne var kommet, alle de store norske forlagene startet eller forberedte utgivelser av ebøker, og den nye økonomien blomstret. Den 10.12.1999 steg børsverdien av det norske datalagringsselskapet Opticom med sju milliarder kroner på én dag - halvannen ganger totalomsetningen i hele bokbransjen. Men så ble det stille. Stephen King begynte raskt å selge bøker på papir igjen, ebok-leserne tok aldri av, Opticom er glemt, og det er per i dag ikke mulig å få kjøpt en norsk roman i digital form.

MYE TYDER IMIDLERTID på at det nå kommer en ny bølge. Nye leseapparater er lansert, noen med elektronisk blekk, andre med skjermer som kan rulles eller brettes sammen. Ebokhandlerne profesjonaliseres, det internasjonale titteltilbudet øker og Google gjør fascinerende ting med sitt booksearch. For et stort forlag som Gyldendal er det selvfølgelig avgjørende å finne ut om dette nå tar av for alvor, eller om det bare er en ny runde med hype. De sju tesene om bokas framtidsom presenteres her, bygger på interne diskusjoner i forlaget. Men jeg advarer våre konkurrenter mot å forveksle dem med Gyldendals strategi, de er helt og holdent mine personlige gjetninger.

1. VI VIL LESE stadig mer på skjerm, og til slutt vil vi foretrekke det. Det er interessant å merke folks reaksjoner når jeg viser dem at mobiltelefonen min er full av romaner. Mange syns det er latterlig, forbausende mange reagerer med noe som ligner moralsk indignasjon. Det tar jeg som en bekreftelse på hvor mye ideologisk verdi som ligger i en bok: vår identitet som lesere er knyttet til papirboka som symbol. Det er ikke slik at mobilen er mitt foretrukne leseapparat, men den gir en overlegen tilgjengelighet. Jeg kan lindre smerten i en kassakø på Ikea ved å lese videre i Stieg Larsson. Det er ikke sant at det er vondt å lese på skjerm, det er 50 % gammel vane og 50 % fordi datamaskinene har vært store og stasjonære. Legg merke til hva ungdommene gjør med laptopene sine i løpet av en dag, de tar dem jo med seg i senga til og med.

2....OG DET ER IKKE en dårlig nyhet: Vi vil bare lese enda mer. For sju år siden var det ifølge Statistisk sentralbyrås mediebarometer en av fem nordmenn som leste bøker hver dag, i gjennomsnitt 11 minutter. I dag har dette økt kraftig: En av fire leser hver dag, i gjennomsnitt 14 minutter. Med den nye teknologien øker tilgjengeligheten av bøker dramatisk. I dag er det bare 5 % av alle verdens bøker som er i salg, 95 % er utsolgt fra forlaget. Internettselskaper som Amazon og Google lever av å vekke disse bøkene fra de døde. Hos ebokhandelen
http://www.mobipocket.com/ er det for tida tilbud på The Ultimate Handheld Classic Library. Mer enn 1.000 komplette klassikere for 19,99 dollar som jeg har lastet ned på mobiltelefonen min uten at vekten økte så mye som et gram. Djevelens advokat vil spørre når jeg skal få tid til å lese dem. Men har det ikke alltid vært slik: Når skal vi få tid til å lese alt sammen? Mens jeg venter går jeg og føler at jeg bærer en stor skatt i lomma.

3. DEN EBOKA SOM slår igjennom blir ikke et lesebrett med elektronisk blekk, men en mobiltelefon. Strateger diskuterer hva som blir The killer application på ebokfronten. Uttrykket er et moteord for løsninger som skaper revolusjoner i folks brukervaner, slik iPod og iTunes har gjort på musikkfronten. Blir det elektronisk blekk som gjør susen, blir det skjermen som kan rulles sammen, eller blir det rett og slett iPhone? Jeg tror uansett ikke det er et apparat alene som får det til å vippe over, men en blanding av teknologi, tilgjengelighet, brukervaner, produkttilbud og mote (hvor stor del av iPodens suksess er ren design?).

4. FØRSTEUTGAVEN AV framtidas roman blir fortsatt en papirbok. En bok er som sagt veldig mye mer enn bare innholdet. Vi bærer bøkene med oss som smykker, vi bruker dem til å innrede hjemmene våre som utstillingslokaler for egen identitet. Ebokas styrke er at den ikke tar noen plass. Men det er samtidig dens svakhet, den syns ikke. Derfor tror jeg heller aldri den kan etterligne det trylleslaget som velsigner en tekst idet den blir bundet mellom to permer. Hvem som helst kan i dag legge manuset sitt ut på internett, men kan de kalle seg forfatter av den grunn?

5. PAPIRBOKA ER SMART, eboka blir enda smartere. Papirboka er en utrolig smart oppfinnelse som har holdt seg nesten uendret siden Gutenberg trykket den første Bibelen i 1455. Men framtidas ebok blir enda smartere. Den tar som sagt ingen plass, den truer ikke skogen, den lyser i mørket, og du kan velge om du vil lese selv eller bli lest for. Snart kommer lydbøker og tekst til å smelte sammen, og Kåre Conradi kan lese videre for deg når du setter deg i bilen. Etter hvert som mobiltelefonene nå kommer med GPS, er det ingen ting i veien for å utstyre den neste utgaven av Sult med Maria Bonnevie som guide: «Du går nå i den gaten der hovedpersonen i Sult fulgte etter Ylajali. Huset hun bodde i ligger foran deg nå. Trykk på lenken for å se byen slik den var.» Dette er ikke science fiction, det jobbes med et prosjekt med slike muligheter på Institutt for Medier og kommunikasjon på Blindern i dag.

6. OPPSLAGSVERKER OG pensumbøker forsvinner. Men langsomt. De forsvinner selvfølgelig ikke, men jeg tror de blir 100 % digitale. Men om dette strides de lærde. Leksikon er lettest å spå om: Vi får neppe enda en papirutgave av Store Norske Leksikon. Skole- og lærebøkene derimot er det mange som mener overlever på papir, fordi de er nyttige i undervisningssituasjonen. Uansett vil overgangen gå langsomt, og den kan ikke skapes over natta ved politisk dekret. Min personlige grunn til å tro at de forsvinner helt til slutt, er at jeg verken ser for meg framtidas skoleelever slepende på de tunge sekkene, eller utenlandsstudentene med 30 kilo overvekt i bøker på flyet.

7. DESSVERRE, DET KOMMER ikke til å bli gratis. Venstres landsmøte gjorde et famøst vedtak nylig om at fildeling bør legaliseres. Med det er jeg redd de har bidratt til å mynte et nytt uttrykk, venstre fil, som vi kan bruke om dem som er så forvirret av den nye økonomien at de velger å kjøre på feil side av veien. Det er mye som er usikkert i vår digitale framtid, men det meste er heldigvis positivt. Nesten alt kommer til å bli bedre, større, flere, lettere tilgjengelig, i flere dimensjoner, og antakelig blir det også billigere. Men det blir helt sikkert ikke gratis. Det blir fortsatt ikke slik at det flyr stekte fugler inn av vinduet. I så fall må hele kulturlivet statlig finansieres, og det kler liksom ikke Venstre å mene det.